The Bible

 

Jeremias 44

Study

   

1 Dette er det ord som kom til Jeremias om alle de jøder som bodde i Egyptens land, dem som bodde i Migdol og i Tahpanhes og i Memfis og i landet Patros:

2 sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: I har sett all den ulykke jeg har latt komme over Jerusalem og over alle Judas byer, og se, nu er de en ørken, og det er ingen som bor i dem,

3 for det onde som de gjorde, så de vakte min harme, da de gikk avsted og brente røkelse og dyrket andre guder, som de ikke kjente, hverken de eller I eller eders fedre.

4 Og jeg sendte alle mine tjenere, profetene, til eder tidlig og sent og sa: Gjør ikke denne vederstyggelige ting som jeg hater!

5 Men de hørte ikke og la ikke øret til, så de vendte om fra sin ondskap og holdt op med å brenne røkelse for andre guder.

6 Da blev min harme og vrede utøst, og den brente i Judas byer og på Jerusalems gater, og de blev til en ørken, til en ødemark, som det sees på denne dag.

7 Og nu sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, så: Hvorfor gjør I så stor en ondskap mot eder selv, så mann og kvinne, barn og diebarn utryddes for eder av Judas midte, så det ikke levnes eder nogen rest,

8 og vekker min harme ved eders henders gjerninger, ved å brenne røkelse for andre guder i Egyptens land, dit I har draget for å bo der - så de* skal bli utryddet for eder, og I bli til en forbannelse og til spott blandt alle jordens folkeslag? / {* mann og kvinne o.s.v.; JE 44, 7.}

9 Har I glemt eders fedres onde gjerninger og Judas kongers onde gjerninger og dets kvinners onde gjerninger og eders egne onde gjerninger og eders kvinners onde gjerninger, det de gjorde i Juda land og på Jerusalems gater?

10 Til denne dag er de ikke blitt ydmyket, og de frykter ikke og lever ikke efter min lov og mine bud, som jeg har forelagt eder og eders fedre.

11 Derfor sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, så: Se, jeg vender mitt åsyn imot eder til det onde, og jeg vil utrydde hele Juda.

12 Og jeg vil ta dem som er blitt igjen av Juda, dem som satte sig fore å dra til Egyptens land for å bo der, og de skal alle omkomme, i Egyptens land skal de falle; ved sverd og ved hunger skal de omkomme; både små og store skal ved sverd og ved hunger, og de skal bli til en ed, til en forferdelse og en forbannelse og til spott.

13 Og jeg vil hjemsøke dem som bor i Egyptens land, likesom jeg hjemsøkte Jerusalem, med sverd, med hunger og med pest.

14 Og av dem som er blitt tilbake av Juda, av dem som er kommet for å bo der i Egyptens land, skal ingen slippe unda og bli igjen, så han kommer tilbake til Juda land, som de stunder efter å komme tilbake til for å bo der; for ingen skal komme tilbake igjen uten nogen få undslopne.

15 Da svarte de Jeremias alle de menn som visste at deres kvinner brente røkelse for andre guder, og alle kvinnene som stod der i en stor flokk, og alt folket som bodde i Egyptens land, i Patros, og de sa:

16 Vi vil ikke høre på dig i det du har talt til oss i Herrens navn,

17 men vi vil gjøre alt det som vi har lovt med vår munn; vi vil brenne røkelse for himmelens dronning og utøse drikkoffer for henne, likesom vi har gjort, vi og våre fedre, våre konger og våre høvdinger, i Judas byer og på Jerusalems gater. Da blev vi mettet med brød, og det gikk oss vel, og ingen ulykke rammet oss.

18 Men fra den tid vi holdt op med å brenne røkelse for himmelens dronning og utøse drikkoffer for henne, har vi manglet alt, og ved sverd og hunger er vi omkommet.

19 Og når vi brente røkelse for himmelens dronning og utøste drikkoffer for henne, mon det da var uten våre menns vitende og vilje at vi laget kaker for henne og dyrket henne og utøste drikkoffer for henne?

20 Da sa Jeremias til alt folket, til mennene og til kvinnene og til alt folket som hadde svart ham:

21 Det at I har brent røkelse i Judas byer og på Jerusalems gater, I og eders fedre, eders konger og eders høvdinger og landets folk, mon Herren ikke har kommet det i hu og tenkt på det?

22 Og Herren kunde ikke mere tåle det for eders onde gjerningers skyld, for de vederstyggeligheters skyld som I gjorde, og så blev eders land til en ørken og en ødemark og til en forbannelse, så ingen bor der, som det sees på denne dag.

23 Fordi I brente røkelse og syndet mot Herren og ikke hørte på Herrens røst og ikke levde efter hans lov og bud og vidnesbyrd, derfor rammet denne ulykke eder, som det sees på denne dag.

24 Og Jeremias sa til alt folket og til alle kvinnene: Hør Herrens ord, alle I av Juda som er i Egyptens land!

25 sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: I og eders kvinner, I talte med eders munn og fullbyrdet det med eders hender, og I sa: Vi vil holde de løfter som vi har gjort: å brenne røkelse for himmelens dronning og utøse drikkoffer for henne. Hold bare eders løfter og opfyll dem!

26 Hør derfor Herrens ord, alle I av Juda som bor i Egyptens land: Se, jeg har svoret ved mitt store navn, sier Herren: Sannelig, mitt navn skal ikke mere nevnes i nogen jødisk manns munn i hele Egyptens land, så han sier: Så sant Herren, Israels Gud, lever!

27 Se, jeg våker over dem til det onde og ikke til det gode, og hver mann av Juda som er i Egyptens land, skal omkomme ved sverd og ved hunger, inntil de er tilintetgjort.

28 Og de som undkommer fra sverdet, skal vende tilbake fra Egyptens land til Juda land, en liten flokk, og alle de som er blitt igjen av Juda, som er kommet til Egyptens land for å bo der, skal få merke hvis ord skal stå ved makt, mitt eller deres.

29 Og dette, sier Herren, skal være tegnet for eder på at jeg vil hjemsøke eder på dette sted, så I skal vite at mine ord om eder skal stå ved makt til ulykke for eder:

30 sier Herren: Se, jeg gir Egyptens konge Farao Hofra i hans fienders hånd og i deres hånd som står ham efter livet, likesom jeg har gitt Judas konge Sedekias i Babels konge Nebukadnesars hånd, som var hans fiende og stod ham efter livet.

   

From Swedenborg's Works

 

Apocalypse Revealed #473

Study this Passage

  
/ 962  
  

473. Now when the seven thunders uttered their voices, I was about to write; but I heard a voice from heaven saying to me, "Seal up the things which the seven thunders uttered, and do not write them." (10:4) This symbolically means that these things must indeed be disclosed, but they are not accepted until after those people meant by the dragon, the beast, and the false prophet have been cast out of the world of spirits, because it would be dangerous before then.

The voices uttered by the seven thunders are declarations expressing what we have just said in no. 472 above. And because these constitute the essential doctrine of the New Church, they are mentioned three times.

In the natural sense, to write means to commit to paper and thus to record for posterity; but in the spiritual sense, to write means, symbolically, to commit to the heart for its acceptance. Sealing something up, therefore, and not writing it. This means, symbolically, not to commit it to the heart or accept it until after the dragon, the beast, and the false prophet have been cast out of the world of spirits, because it would be dangerous before then. That is because the dragon, beast and false prophet symbolize people caught up in a faith divorced from charity, and these cling steadfastly and tenaciously to their belief that one must go to God the Father and not to the Lord directly, and that the Lord is not God of heaven and earth as regards His humanity. Consequently, as regards the doctrine presented just above in no. 472, which was disclosed and continues to be disclosed, symbolized by the little book's being open - if, before the dragon was cast out, that doctrine were to be received by others than people possessing charity and its accompanying faith, who also are symbolized by John (nos. 5, 17), it would be rejected not only by them, but through them by everyone else as well. And if not rejected, still it would be falsified, even profaned.

[2] The reality of this is clearly apparent from the following chapters in Revelation when viewed in their sequence, in which we are told that they killed the Lord's two witnesses (chapter 11); that the dragon stood before the woman ready to give birth, to devour her child, and that after it fought with Michael, it pursued the woman (chapter 12); that the two beasts, one rising up from the sea and one from the earth, made common cause with him (chapter 13); that they gathered their followers together to do battle at a place called Armageddon (chapter 16); and finally that they gathered the nations Gog and Magog to do battle (chapter 20, verses 8-9); but that the dragon, beast and false prophet were cast into the lake of fire and brimstone (chapter, verse 10); and that after this took place, the New Church, which was to be the Lamb's bride, came down out of heaven (chapters 21, 22).

These are the things meant by the charge, "Seal up the things which the seven thunders uttered, and do not write them." Also by the subsequent statement in this chapter, that "in the days of the sounding of the seventh angel..., the mystery of God would be concluded, as He declared to His servants the prophets" (verse 7). So, too, by this statement in the next chapter, "Then the seventh angel sounded: and there were loud voices in heaven, saying, 'The kingdoms of this world have become the kingdoms of our Lord and of His Christ,'" (chapter 11:, verse 15). And further, by a number of similar statements in the following chapters.

On this subject, something may be seen in The Doctrine of the New Jerusalem Regarding the Lord 61.

  
/ 962  
  

Many thanks to the General Church of the New Jerusalem, and to Rev. N.B. Rogers, translator, for the permission to use this translation.

The Bible

 

Psalms 95:11

Study

       

11 Therefore I swore in my wrath, "They won't enter into my rest."