The Bible

 

1 Mosebok 31

Study

   

1 Så fikk han høre at Labans sønner hadde sagt: Jakob har tatt alt det som vår far eide, og av det som vår far eide, har han lagt sig til all denne rikdom.

2 Og Jakob så på Labans ansikt at han ikke var den samme mot ham som før.

3 Og Herren sa til Jakob: Vend tilbake til dine fedres land og ditt eget folk, og jeg vil være med dig.

4 Da sendte Jakob bud efter akel og Lea og bad dem komme ut på marken, hvor han var med sin buskap.

5 Og han sa til dem: Jeg ser på eders fars ansikt at han ikke er den samme mot mig som før; men min fars Gud har vært med mig.

6 Og I vet selv at jeg av all min evne har tjent eders far.

7 Men eders far har sveket mig og forandret min lønn ti ganger; men Gud lot ham ikke få gjøre mig noget ondt.

8 Når han sa: Det flekkete skal være din lønn, da fikk alt småfeet flekkete unger, og når han sa: Det stripete skal være din lønn, da fikk alt småfeet stripete unger.

9 Således tok Gud eders fars fe fra ham og gav mig det.

10 Og ved den tid småfeet parret sig, så jeg frem for mig i drømme og fikk se at bukkene som parret sig med småfeet, var stripete, flekkete og prikkete.

11 Og Guds engel sa til mig i drømmen: Jakob! Og jeg sa: Ja, her er jeg.

12 Da sa han: Se nu frem for dig, så skal du få Se at alle bukkene som parrer sig med småfeet, er stripete, flekkete og prikkete; for jeg har sett alt det Laban gjør mot dig.

13 Jeg er den Gud som du så i Betel, der hvor du salvet en minnesten, og hvor du gjorde mig et løfte; gjør dig nu rede og dra bort fra dette land, og vend tilbake til ditt fødeland.

14 Da svarte akel og Lea og sa til ham: Har vi vel ennu nogen lodd og arv i vår fars hus?

15 Har han ikke aktet oss som fremmede? Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss.

16 All den rikdom Gud har tatt fra vår far, den hører oss og våre barn til; gjør nu bare du alt det Gud har sagt til dig!

17 Så gjorde Jakob sig ferdig og satte sine barn og hustruer på kamelene,

18 og han tok med sig hele sin buskap og alt det gods som han hadde samlet sig, det fe han eide, og som han hadde lagt sig til i Mesopotamia, og vilde dra til Isak, sin far, i Kana'ans land.

19 Men Laban hadde draget bort for å klippe sine får; da stjal akel sin fars husguder.

20 Og Jakob stjal sig bort fra arameeren Laban; han sa ikke noget til ham om at han vilde flykte.

21 flyktet han med alt det han hadde; han gjorde sig ferdig og satte over elven* og tok veien til Gileadfjellet. / {* Eufrat.}

22 Den tredje dag efter fikk Laban vite at Jakob var flyktet.

23 Da tok han med sig sine frender og satte efter ham syv dagsreiser, og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.

24 Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten og sa til ham: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!

25 Da Laban nådde Jakob igjen, hadde Jakob slått op sitt telt på fjellet, og Laban med sine frender slo også op sitt telt på Gilead-fjellet.

26 Da sa Laban til Jakob: Hvad er det du har gjort? Du har stjålet dig bort fra mig og ført mine døtre avsted som om de var tatt i krig.

27 Hvorfor flyktet du hemmelig og stjal dig bort fra mig og sa ikke noget om det til mig, så jeg kunde ha fulgt dig på veien med gledesrop og sanger, med trommer og harper?

28 Du lot mig ikke engang få kysse mine sønner og døtre; det var uforstandig gjort av dig.

29 Jeg har det i min makt å gjøre ondt mot eder; men eders fars Gud sa til mig inatt: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!

30 Men når du nu har draget bort, fordi du lengtes så såre efter din fars hus, hvorfor stjal du da mine guder?

31 Da svarte Jakob og sa til Laban: Jeg var redd; jeg tenkte at du kunde ta dine døtre fra mig med makt.

32 Men den som du finner dine guder hos, han skal ikke leve. Se nu efter i våre frenders nærvær, om du kjennes ved noget av det jeg har med mig, og ta det så! Men Jakob visste ikke at akel hadde stjålet dem.

33 Da gikk Laban inn i Jakobs telt og i Leas telt og i begge trælkvinnenes telt, men fant ikke noget. Så gikk han ut av Leas telt og inn i akels telt.

34 Men akel hadde tatt husgudene og lagt dem i kamelsalen og satt sig på dem; og Laban gjennemsøkte hele teltet, men fant ikke noget.

35 Og hun sa til sin far: Min herre må ikke bli vred fordi jeg ikke kan reise mig for dig; for det går mig på kvinners vis. Så lette han efter husgudene, men fant dem ikke.

36 Da blev Jakob vred og gikk i rette med Laban. Og Jakob tok til orde og sa til Laban: Hvad er min brøde, hvad er min synd, siden du forfølger mig så?

37 Du har nu gjennemsøkt alt det jeg har; hvad fant du da som hører ditt hus til? Legg det frem her for mine og dine frender, så de kan dømme mellem oss to!

38 Nu har jeg vært hos dig i tyve år; dine får og dine gjeter har ikke født i utide, og værene av ditt småfe har jeg ikke ett op;

39 det som var sønderrevet, kom jeg ikke hjem til dig med; jeg godtgjorde selv skaden; av mig krevde du det, enten det var stjålet om dagen, eller det var stjålet om natten.

40 Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete og av kulde om natten, og søvnen flydde fra mine øine.

41 I tyve år har jeg nu vært i ditt hus, jeg har tjent dig fjorten år for dine to døtre og seks år for ditt småfe; men du forandret min lønn ti ganger.

42 Hadde ikke min fars Gud vært med mig, han som var Abrahams Gud, og som også Isak frykter, sannelig, du hadde nu latt mig fare med tomme hender. Men Gud har sett min møie og alt mitt strev, og han har dømt inatt.

43 Da svarte Laban og sa til Jakob: Døtrene er mine døtre, og barna er mine barn, og buskapen er min buskap, og alt det du ser, er mitt; hvad skulde jeg da nu kunne gjøre mot disse mine døtre eller mot deres barn, som de har født?

44 Så kom nu og la oss gjøre en pakt, jeg og du, og den skal være et vidne mellem mig og dig.

45 Da tok Jakob en sten og reiste den op som en minnesten.

46 Og Jakob sa til sine frender: Sank sammen stener! Og de tok stener og laget en røs; og de holdt måltid der ved stenrøsen.

47 Og Laban kalte den Jegar-Sahaduta, men Jakob kalte den Gal-Ed*. / {* vidnesbyrdets stenrøs.}

48 Da sa Laban: Denne røs skal være et vidne mellem mig og dig idag. Derfor kalte de den Gal-Ed,

49 og tillike Mispa*, fordi han sa: Herren holde vakt mellem mig og dig, når vi kommer hverandre av syne; / {* d.e. et sted hvorfra en skuer vidt omkring.}

50 dersom du farer ille med mine døtre eller tar dig andre hustruer foruten mine døtre, da er det vel intet menneske hos oss, men se, Gud er vidne mellem mig og dig.

51 sa Laban til Jakob: Se, denne røs og denne minnesten som jeg har reist mellem mig og dig -

52 vidner skal de være, både røsen og minnestenen, at ikke skal jeg dra til dig forbi denne røs, og at heller ikke skal du dra til mig forbi denne røs og denne minnesten med ondt i sinne.

53 Abrahams Gud og Nakors Gud skal dømme mellem oss, han som var deres fars Gud. Så svor Jakob ved ham som hans far Isak fryktet.

54 Og Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og innbød sine frender til måltid. Og de holdt måltid og blev natten over på fjellet.

55 Morgenen efter stod Laban tidlig op, og han kysset sine sønner og sine døtre og velsignet dem. Så drog Laban hjem igjen.

   

From Swedenborg's Works

 

Arcana Coelestia #4141

Study this Passage

  
/ 10837  
  

4141. Let my hand be to God to do you evil! That this signifies a state of indignation if it possessed the power, is evident from the signification of “hand,” as being power (see n. 878, 3387). That the state in which these things were said, and which is signified by them, was a state of indignation, is manifest.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.

From Swedenborg's Works

 

Arcana Coelestia #3387

Study this Passage

  
/ 10837  
  

3387. Because he feared to say, She is my woman; lest the men of the place should kill me for Rebekah. That this signifies that He could not open Divine truths themselves, because thus Divine good would not be received, is evident from the signification of “fearing to say,” as being not to be able to open; from the signification of “woman,” who here is Rebekah, as being the Lord’s Divine rational as to Divine truth (n. 3012, 3013, 3077); from the signification of “slaying me,” as being that good is not received, for by Isaac, who here is “me,” is represented the Divine good of the Lord’s rational (n. 3012, 3194, 3210), for good is said to be slain, or to perish, when it is not received, because with him who does not receive it, it is nullified; and from the signification of the “men of the place,” as being those who are in the doctrinal things of faith (n. 3385). From all this it now appears what is the internal sense of these words, namely, that if Divine truths themselves were to be opened, they would not be received by those who are in the doctrinal things of faith, because they surpass all their rational apprehension, thus all their belief, and consequently nothing of good from the Lord could flow in. For good from the Lord, or Divine good, can inflow solely into truths, because truths are the vessels of good, as often shown.

[2] Truths or appearances of truth are given man to the intent that Divine good may be able to form his understanding, and thus the man himself. For truths exist to the end that good may flow in; for without vessels or receptacles good finds no place, because it finds no state corresponding to itself; and therefore where there are no truths, or where they are not received, there is no rational or human good, consequently the man has no spiritual life. In order therefore that man may nevertheless have truths, and thereby have spiritual life, appearances of truth are given to everyone according to his apprehension; which appearances are acknowledged as truths, because they are such that Divine things can be in them.

[3] In order that it may be known what appearances are, and that they are such things as serve man instead of truths Divine, let us take examples for illustration. If it should be said that in heaven there is no idea of place, thus none of distance, but that instead of these there are ideas of state, this could not possibly be apprehended by man, for this would cause him to believe that there nothing is distinct, but that everything is confused, that is, all in one, or together; when yet all things there are so distinct that nothing can be more so. (That the places, distances, and spaces, which exist in nature, are in heaven states, may be seen above, n. 3356.) Hence it is manifest that whatever is said in the Word concerning places and spaces, and from them and by means of them, is an appearance of truth; and unless it were said by means of such appearances, it would not be received at all, consequently would be scarcely anything; for so long as he is in the world, that is, in space and time, the idea of space and of time is within almost everything of man’s thought, both in general and in particular.

[4] That the language of the Word is according to appearances of space appears from almost everything in it; as in Matthew:

Jesus asked them saying, How then doth David say, The Lord said to my Lord, Sit Thou on My right hand till I make Thine enemies Thy foot stool (Matthew 22:43-44)

where to “sit on the right hand” comes from the idea of place, thus according to appearance, when nevertheless what is here described is the state of the Lord’s Divine power. Again:

Jesus said, Henceforth ye shall see the Son of man sitting at the right hand of power, and coming upon the clouds of heaven (Matthew 26:64);

here in like manner “sitting on the right hand,” and also “coming upon the clouds,” are derived from the idea of place with men; but with angels the idea is of the Lord’s power.

In Mark:

The sons of Zebedee said to Jesus, Grant unto us that we may sit, one on Thy right hand, and the other on Thy left hand, in Thy glory. Jesus answered, To sit on My right hand, and on My left, is not Mine to give, except to those for whom it hath been prepared (Mark. 10:37, 40).

From this it is manifest what sort of an idea the disciples had concerning the Lord’s kingdom, namely, that it was to sit on His right hand and on His left; and because they had such an idea, the Lord also answered them according to their apprehension, thus according to what appeared to them.

[5] In David:

He is as a bridegroom coming out of his chamber, and rejoiceth as a strong man to run his course. His going forth is from the end of the heavens and His circuit unto the ends of it (Psalms 19:5-6);

speaking of the Lord, whose state of Divine power is here described by such things as are of space.

In Isaiah:

How art thou fallen from heaven, O Lucifer, son of the dawning! Thou saidst in thine heart, I will ascend into the heavens, I will exalt my throne above the stars of heaven; 1 I will ascend above the heights of the cloud (Isaiah 14:12-14); where “falling from heaven,” “ascending into the heavens,” “exalting the throne above the stars of heaven,” “ascending above the heights of the cloud,” all of which are expressions descriptive of the love of self profaning holy things, are all derived from the idea and appearance of space or place. Inasmuch as celestial and spiritual things are presented before man by means of such things as appear to men, and in accordance with such things, therefore heaven is also described as being on high, when yet it is not on high, but is in what is internal (n. 450, 1380, 2148).

Footnotes:

1. The Hebrew is “stars of God;” and so Swedenborg renders the expression in n. 257, 3708, 5313, 7375, 8678, and other places. The present reading therefore may be a slip of the pen, yet it is found also in Apocalypse Explained 1029, and 1108.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.