The Bible

 

1 Mosebok 14

Study

   

1 I den tid da Amrafel var konge i Sinear, Arjok konge i Ellasar, Kedorlaomer konge i Elam, og Tideal konge over Gojim,

2 da hendte det at disse konger førte krig med Bera, kongen i Sodoma, og Birsa, kongen i Gomorra, og Sineab, kongen i Adma, og Semeber, kongen i Sebo'im, og kongen i Bela, det er Soar.

3 Alle disse slo sig sammen og drog til Siddim-dalen, der hvor Salthavet nu er.

4 Tolv år hadde de tjent Kedorlaomer, men i det trettende år var de falt fra.

5 Og i det fjortende år kom Kedorlaomer og de konger som var med ham, og slo refa'ittene i Asterot-Karna'im og susittene i Ham og emittene i Sjave-Kirjata'im

6 og horittene på deres fjell - Se'ir-fjellene - like til El-Paran ved utkanten av ørkenen.

7 Derefter vendte de om og kom til En-Mispat, det er Kades, og la under sig hele amalekittenes land og likeså amorittene, som bodde i Haseson-Tamar.

8 Da drog kongen i Sodoma ut og kongen i Gomorra og kongen i Adma og kongen i Sebo'im og kongen i Bela, det er Soar, og stilte sig i fylkning mot dem i Siddim-dalen,

9 mot Kedorlaomer, kongen i Elam, og Tideal, kongen over Gojim, og Amrafel, kongen i Sinear, og Arjok, kongen i Ellasar, fire konger mot fem.

10 Men Siddim-dalen var full av jordbek-gruber, og kongene i Sodoma og Gomorra måtte flykte og falt da i dem; og de som blev igjen, flyktet op i fjellene.

11 Så tok de alt godset i Sodoma og Gomorra og all deres mat og drog bort.

12 De tok også med sig Abrams brorsønn Lot og hans gods og drog bort; for han bodde i Sodoma.

13 Da kom det nogen som var undsloppet, og fortalte det til hebreeren Abram; han bodde ved den terebinte-lund som tilhørte amoritten Mamre - Mamre var bror til Eskol og Aner, og de hadde alle gjort en pakt med Abram.

14 Da nu Abram hørte at hans frende var bortført som fange, lot han sine våbenvante folk, som var født i hans hus, tre hundre og atten i tallet, dra ut og forfulgte dem like til Dan.

15 Der delte han sine folk og overfalt dem om natten og slo dem; og han forfulgte dem like til Hoba, som ligger i nord for Damaskus.

16 Så tok han tilbake alt godset; Lot, sin frende, og hans gods tok han også tilbake, og likeså kvinnene og folket.

17 Da han så vendte tilbake efter å ha slått Kedorlaomer og de konger som var med ham, gikk kongen i Sodoma ham i møte til Sjave-dalen, det er Kongedalen.

18 Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin; han var prest for den høieste Gud.

19 Og han velsignet ham og sa: velsignet være Abram av den høieste Gud, som eier himmel og jord!

20 Og lovet være den høieste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt.

21 Og kongen i Sodoma sa til Abram: Gi mig folket, og ta du godset!

22 Da sa Abram til kongen i Sodoma: Jeg løfter min hånd til Herren, den høieste Gud, som eier himmel og jord:

23 Jeg vil ikke ta så meget som en tråd eller en skorem av alt som ditt er, forat du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik.

24 Jeg vil intet ha, bare det som mine folk har fortært; og det som faller på de menn som drog med mig, Aner, Eskol og Mamre - la dem få sin del.

   

From Swedenborg's Works

 

Arcana Coelestia #1735

Study this Passage

  
/ 10837  
  

1735. Blessed be God Most High. That this signifies the Lord’s internal man, is evident from the things which were said just above concerning the internal man. In the Ancient Church, Jehovah was called “God Most High” for the reason that “height” represented and therefore signified what is internal, and thus “the Most High” signified what is inmost. Hence the worship of the Ancient Church was upon high places, mountains, and hills. The inmost also has the same relation to the exterior and the outermost, as the highest bears to the lower and the lowest. The Most High or the Inmost is the Celestial of Love, or Love, itself. Jehovah, or the Lord’s internal man, was the very Celestial of Love, that is, Love itself, to which no other attributes are fitting than those of pure Love, thus of pure Mercy toward the whole human race which is such that it wills to save all and make them happy to eternity, and to bestow on them all that it has; thus out of pure mercy to draw all who are willing to follow, to heaven, that is, to itself, by the strong force of love. This Love itself is Jehovah.

[2] Of nothing can Am or Is be predicated except of Love. From this Love-because in Love, or of Love itself-is the very Being [Esse] of all life, that is, Life itself; and because Jehovah alone is Being of life, or Life itself, as He alone is Love, each and all things have thence their being and their life; nor can anyone be and live of himself except Jehovah alone, that is, the Lord alone; and as no one can be and live of himself except the Lord alone, it is a fallacy of sense that men seem to themselves to live of themselves. The angels plainly perceive that they do not live of themselves, but from the Lord, since they live in the very being of the Lord’s life, because in His love. But yet to them above all others there is given the appearance as of living from themselves, together with ineffable happiness. This therefore is to live in the Lord, which is never possible unless we live in His love, that is, in charity toward the neighbor.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.

The Bible

 

Isaiah 9:6

Study

       

6 For to us a child is born. To us a son is given; and the government will be on his shoulders. His name will be called Wonderful, Counselor, Mighty God, Everlasting Father, Prince of Peace.