The Bible

 

Joel 1

Study

1 Herrens ord som kom til Joel, Petuels sønn:

2 Hør dette, I gamle! Gi akt, alle som bor i landet! Er sådant skjedd i eders dager eller i eders fedres dager?

3 I skal fortelle om det til eders barn, og eders barn til sine barn, og deres barn til en kommende slekt.

4 Hvad gnageren* har levnet, har vrimleren* ett, og hvad vrimleren har levnet, har slikkeren* ett, og hvad slikkeren har levnet, har skaveren* ett. / {* forskjellige navn på gresshopper.}

5 Våkn op, I drukne, og gråt, og jamre, alle vindrikkere, fordi mosten er revet bort fra eders munn.

6 For et folk har draget op over mitt land sterkt og talløst; dets tenner er som en løves tenner, og det har jeksler som en løvinne.

7 Det har rent ødelagt mine vintrær og knekket mine fikentrær; det har gjort dem aldeles bare og kastet dem bort; deres grener er blitt hvite.

8 Klag som en jomfru som bærer sørgedrakt for sin ungdoms brudgom!

9 Matoffer og drikkoffer er revet bort fra Herrens hus; prestene, Herrens tjenere, sørger.

10 Marken er ødelagt, jorden sørger; for kornet er ødelagt, mosten er tørket bort, oljen er svunnet inn.

11 Akerdyrkerne er skuffet, vingårdsmennene jamrer sig; for hveten og bygget, markens grøde, er gått tapt.

12 Vintreet er tørket bort, og fikentreet er visnet; granatepletreet og palmen og epletreet, alle markens trær er tørket bort; ja, all fryd er svunnet bort fra menneskenes barn.

13 Klæ eder i sørgedrakt og klag, I prester! Jamre eder, I som gjør tjeneste ved alteret! Gå inn og sitt hele natten i sørgedrakt, I min Guds tjenere! For eders Guds hus må savne matoffer og drikkoffer.

14 Tillys en hellig faste, utrop en festforsamling, samle de eldste, ja alle som bor i landet, til Herrens, eders Guds hus og rop til Herren!

15 Ve oss, for en dag! For Herrens dag er nær og kommer som en ødeleggelse fra den Allmektige.

16 Er ikke maten blitt borte for våre øine, glede og fryd fra vår Guds hus?

17 Sædekornene er tørket inn under mulden som dekker dem; forrådshusene er ødelagt, ladene nedbrutt, for kornet er fordervet.

18 Hvor buskapen stønner! Oksehjordene farer redde omkring, for det finnes intet beite for dem; også fårehjordene må lide.

19 Til dig, Herre, roper jeg; for ild har fortært ørkenens beitemarker, og luer har forbrent alle markens trær.

20 Endog markens dyr skriker op til dig; for bekkene er uttørket, og ild har fortært ørkenens beitemarker.

From Swedenborg's Works

 

Apocalypse Explained #414

Study this Passage

  
/ 1232  
  

414. And who is able to stand? That this signifies, who shall bear and live? is plain from the signification of standing, when it is before the Lord, as denoting to bear [His presence] and live; here, that they are not able to bear it and live; for, as said above, the wicked not only come into trembling for fear, from the influx and consequent presence of the Lord, that is, of the Divine good and the Divine truth strongly and powerfully going forth and proceeding from Him, but also into torments from interior conflict, therefore, unless they fled thence and cast themselves down, they could not live; for from fear and torment death as it were befalls them; for the presence of the Divine mortifies evil as it vivifies good; from this state of such it is then said, "who is able to stand?" As also in Malachi:

"Who may abide the day of his coming? and who shall stand when he appeareth?" (3:2).

In Nahum:

"Who can stand up before his indignation? and who can stand in the fierceness of his anger?" (1:6).

And in Joel:

"The day of Jehovah is great and very terrible; and who shall bear it?" (2:11).

Moreover, the expression, to stand, like [the expressions] to walk and to sit, in the Word, signifies, to be, and, to live; and, to stand, the same as to consist and subsist. As in Luke:

"The angel answered Zachariah, I am Gabriel, that stand in the presence of God" (1:19).

And in the same:

"Watch all the time, that ye may be accounted worthy to stand before the Son of Man" (21:36).

And because to stand also signifies to be, it is also said of Jehovah, in Isaiah,

"Jehovah standeth up to plead, and standeth to judge" (3:13, 14).

And in David:

"God hath stood in the assembly of God; he shall judge in the midst of the gods" (Psalms 82:1).

But whence it is that to stand signifies to be, shall be told elsewhere.

  
/ 1232  
  

Translation by Isaiah Tansley. Many thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.