The Bible

 

Jeremias 48

Study

   

1 Om Moab. Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve over Nebo, for det er ødelagt; Kirjata'im er blitt til skamme, det er inntatt; festningen er blitt til skamme og slått med redsel.

2 Med Moabs ry er det forbi; i Hesbon legger de op onde råd mot det: Kom, la oss utrydde det, så det ikke mere er et folk! Også du Madmen skal bli målløs, efter dig skal sverdet fare.

3 Det lyder skrik fra Horona'im: herjing og stor ødeleggelse.

4 Moab er ødelagt; dets barn opløfter skrik.

5 For gråtende går de opover bakken til Luhut; på veien ned til Horona'im høres angstfulle klagerop over ødeleggelsen.

6 Fly, redd eders liv! Bli som hjelpeløse mennesker i ørkenen!

7 Fordi du satte din lit til dit gods og dine skatter, skal også du bli hærtatt, og Kamos skal gå i fangenskap, hans prester og hans høvdinger alle sammen.

8 Og en ødelegger skal komme over hver by, og ingen by skal gå fri; dalen skal gå til grunne og sletten bli ødelagt, som Herren har sagt.

9 Gi Moab vinger! For i flyvende fart skal det dra ut, og dets byer skal bli til en ørken, så ingen bor i dem.

10 Forbannet være den som gjør Herrens gjerning med lathet, og forbannet være den som holder sitt sverd fra blod!

11 Moab har levd i ro fra sin ungdom av; det har ligget stille på sin berme og er ikke blitt tappet om fra kar til kar og er ikke gått i fangenskap; derfor har det beholdt sin smak, og dets duft er ikke forandret.

12 Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da jeg sender det vintappere, og de skal legge det på hell og tømme dets kar og knuse dets krukker.

13 Da skal Moab ha skam av Kamos, likesom Israels hus hadde skam av Betel, som de satte sin lit til.

14 Hvorledes kan I si: Vi er helter og djerve krigsmenn?

15 Moab blir ødelagt, og de stiger op i dets byer, og dets utvalgte unge menn stiger ned for å slaktes, sier kongen, hvis navn er Herren, hærskarenes Gud.

16 Moabs nød er nær, og dets ulykke kommer hastig.

17 Ha medynk med det, alle I som bor rundt omkring det, og alle I som kjenner dets navn! Si: Hvor det er blitt knekket, det sterke spir, den herlige stav!

18 Stig ned fra din herlighet og sett dig i et tørt land, du Dibons datter som bor i byen! For Moabs ødelegger stiger op imot dig, han ødelegger dine festninger.

19 Still dig ved veien og se ut, du som bor i Aroer! Spør de flyktende og undkomne, si: Hvad har hendt?

20 Moab er blitt til skamme, for det er knust. Hyl og skrik! Kunngjør ved Arnon at Moab er ødelagt!

21 Dommen er kommet over slettelandet, over Holon og over Jahsa og over Mofa'at

22 og over Dibon og over Nebo og over Bet-Diblata'im

23 og over Kirjata'im og over Bet-Gamul og over Bet-Meon

24 og over Kerijot og over Bosra og over alle byene i Moabs land, fjernt og nær.

25 Moabs horn er avhugget, og dets arm er brutt, sier Herren.

26 Gjør det drukkent, fordi det har ophøiet sig mot Herren! Moab skal velte sig i sitt spy og bli til latter, det også.

27 Eller var ikke Israel til latter for dig? Eller er det grepet blandt tyver, siden du ryster på hodet så ofte du taler om det?

28 Forlat byene og bo på fjellet, I Moabs innbyggere, og bli lik duen som bygger rede på den andre siden av kløftens gap!

29 Vi har hørt om Moabs veldige overmot, om dets storaktighet, dets overmot, dets opblåsthet og dets stolte hjerte.

30 Jeg kjenner dets overmot, sier Herren, og dets tomme skryt; tomhet er det de har gjort.

31 Derfor jamrer jeg over Moab, over hele Moab klager jeg; over mennene i Kir-Heres må en sukke.

32 Som Jaser gråter, gråter jeg over dig, du Sibmas vintre! Dine kvister gikk ut over havet, de nådde like til Jasers hav; over din frukthøst og din vinhøst faller en ødelegger.

33 Og glede og fryd blir borte fra den fruktbare mark og fra Moabs land, og på vinen i persekarene gjør jeg ende; ingen skal trede persen med frydeskrik; det lyder frydeskrik som ikke er frydeskrik* / {* d.e. det lyder frydeskrik fra de seierrike fiender, ikke fra høstfolkene; JE 51, 14.}

34 Det lyder skrik fra Hesbon like til El'ale, ja like til Jahas, fra Soar til Horona'im, den treårige kvige; for også Nimrims vann blir til ørkener.

35 Og jeg utrydder av Moab, sier Herren, hver den som stiger op på en haug og brenner røkelse for sine guder.

36 Derfor klager mitt hjerte likesom fløiter over Moab, mitt hjerte klager likesom fløiter over mennene i Kir-Heres; derfor går det til grunne det som Moab har samlet sammen, dets opsparte gods.

37 For hvert hode er skallet og hvert skjegg avraket; på alle hender er det flenger og om lendene sekk.

38 På alle Moabs tak og på dets gater er hele folket bare veklage; for jeg har knust Moab lik et kar som ingen bryr sig om, sier Herren.

39 Hvor forferdet det er, hvor de hyler! Se hvorledes Moab vender ryggen til! Hvor det er blitt til skamme! Moab blir til latter og til en forferdelse for alle dem som bor rundt omkring det.

40 For så sier Herren: Se, han* flyver som en ørn og breder sine vinger ut over Moab. / {* Nebukadnesar. JE 49, 22.}

41 Byene blir inntatt, borgene blir stormet, og Moabs kjemper blir på den dag til mote som en kvinne i barnsnød.

42 Og Moab ødelegges, så det ikke mere er et folk, fordi det har ophøiet sig mot Herren.

43 Gru og grav og garn over dig, du Moabs innbygger, sier Herren.

44 Den som flyr for gruen, skal falle i graven, og den som kommer op av graven, skal fanges i garnet; for jeg lar hjemsøkelsens år komme over Moab, sier Herren.

45 I Hesbons skygge står flyktninger uten kraft; for det farer ild ut fra Hesbon og en lue fra Sihon, og den fortærer Moabs kinn og ufreds-ættens isse.

46 Ve dig, Moab! Fortapt er Kamos' folk; for dine sønner føres bort i fengsel og dine døtre i fangenskap.

47 Men i de siste dager vil jeg gjøre ende på Moabs fangenskap, sier Herren. Her ender dommen over Moab.

   

From Swedenborg's Works

 

Apocalypse Explained #660

Study this Passage

  
/ 1232  
  

660. And they that dwell upon the earth shall rejoice over them and shall be glad.- That this signifies the delights of infernal love with those who are opposed to the goods and truths of the church, is evident from the signification of they that dwell upon the earth, as denoting those who are in the church; in the present case, those therein who are in evils and in falsities therefrom, consequently those who are opposed to its goods and truths; and from the signification of rejoicing and being glad, as denoting here the delight of infernal love; for all joy and all gladness is from love. For every one rejoices and is glad when his love is favoured, and when he is in pursuit of and attains the object of his love; in a word, all man's joy proceeds from his love, and all sadness and grief of mind from antagonism to his love.

[2] It is said "to rejoice and to be glad" because of the marriage of good and truth. For joy is said of good because it relates to love, as it properly pertains to the heart and will, and gladness is said of truth, because it relates to love of truth, as it properly pertains to the mind and its thought; therefore we say "joy of heart" and "gladness of mind." For everywhere in the Word two expressions occur, one of which has reference to good and the other to truth, and this is the case because the conjunction of good and truth makes both heaven and the church, therefore both heaven and the church are compared to a marriage, from the fact that the Lord is called the bridegroom and husband, and heaven and the church, the bride and wife. He therefore who is not in that marriage is neither an angel of heaven, nor a man of the church. The reason of this also is, that good is not possible with any one unless formed by truths, nor is truth possible unless it lives from good. For all truth is the form of good, and all good is the esse of truth, and because one is not possible without the other, it follows that the marriage of good and truth must necessarily exist both with the men of the church and the angels of heaven; also all intelligence and wisdom are from that marriage, for from it truths and goods are being continually born, by which the understanding and will are formed.

[3] These things have been stated to make it clear why it is said "to rejoice and be glad;" for to rejoice is stated of good and its love or affection, and to be glad is stated of truth, and its love or affection. Similarly also in many other parts of the Word, in the following passages:

"The heavens shall be glad and the earth shall rejoice" (Psalm 96:11).

"Let all that seek thee rejoice and be glad in thee" (Psalm 40:16; 70:4).

"The just shall be glad, and exult before God, and shall rejoice in gladness" (Psalm 68:3).

"That we may rejoice all our days, make us glad according to the days thou hast afflicted us" (Psalm 90:14, 15).

"Be glad in Jerusalem, and exult in her, all ye that love her, rejoice for joy with her, all ye that mourn over her" (Isaiah 66:10).

"Rejoice and be glad, O daughter of Edom" (Lamentations 4:21).

"Behold joy and gladness; killing the ox" (Isaiah 22:13).

"They shall obtain joy and gladness, sadness and sighing shall flee away" (Isaiah 35:10; 51:11).

"Joy and gladness shall be found in Zion, confession and the voice of singing" (Isaiah 51:3).

"Thou wilt make me to hear joy and gladness" (Psalm 51:8).

"Gladness and joy are cut off from the house of our God" (Joel 1:16).

"The fast of the tenth month shall be to the house of Judah for joy and for gladness" (Zech. 8:19).

"The voice of joy and the voice of gladness, and the voice of the bridegroom and the voice of the bride" (Jeremiah 7:34; 25:10; 33:11).

[4] In the place of joy, exultation is also mentioned, because exultation like joy, is said of good, because it relates to love, to the heart and to the will; as in the following passages:

"Jacob shall exult, Israel shall be glad" (Psalm 14:7; 53:6).

"I exult and am glad in thy kindness" (Psalm 31:7).

"Be glad in Jehovah, and exult, O ye just" (Psalm 32:11).

"The mount of Zion shall be glad, and the daughters of Judah shall exult" (Psalm 48:11).

"Let all that trust in thee be glad, and let them that love thy name exult in thee" (Psalm 5:11).

"This is the day which Jehovah hath made, we will exult and be glad in it" (Psalm 118:24).

"We will exult and be glad in his salvation" (Isaiah 25:9).

"Be glad and exult for ever in the things which I create" (Isaiah 65:18).

"Exult and be glad that Jehovah hath magnified his doing" (Joel 2:21).

"Sons of Zion exult and be glad in Jehovah your God" (Joel 2:23; Habakkuk 3:18).

"Be glad and exult with all the heart, O daughter of Jerusalem" (Zephan. 3:14).

"Gladness and exultation are taken away from Carmel" (Isaiah 16:10; Jeremiah 48:33).

The angel said unto Zacharias, "Thou shalt have gladness and exultation, and many shall rejoice at his birth" (Luke 1:14).

In all these passages, exultation signifies delight from the love and affection for good, and gladness signifies pleasure from the love and affection for truth.

  
/ 1232  
  

Translation by Isaiah Tansley. Many thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.