The Bible

 

1 Mosebok 8

Study

   

1 Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

2 Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

3 Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

4 Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

5 Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

6 Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,

7 og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

8 Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.

9 Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

10 Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.

11 Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.

12 Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.

13 I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.

14 Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.

15 Da talte Gud til Noah og sa:

16 Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.

17 Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.

18 Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

19 Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.

20 Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

21 Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

22 Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.

   

From Swedenborg's Works

 

Arcana Coelestia #927

Study this Passage

  
/ 10837  
  

927. I will not again curse the ground anymore on man’s account. That this signifies that man would not anymore so turn away, as did the man of the posterity of the Most Ancient Church, is evident from what has been said before about this posterity. That “to curse” signifies in the internal sense to turn oneself away, may be seen above n. 223, 245). How the case is with this and with what follows: that man would not anymore so turn away, as did the man of the Most Ancient Church, and that he would not again be able so to destroy himself, is evident from what has been already said about the posterity of the Most Ancient Church who perished, and about the new church which is called “Noah.”

[2] It has been shown that the man of the Most Ancient Church was so constituted that the will and understanding with him formed one mind, or that with him love was implanted in his will part, and thus at the same time faith, which filled the other or intellectual part of his mind. From this their posterity inherited the condition that the will and the understanding made a one; and therefore when the love of self and the consequent insane cupidities began to take possession of their will part (where previously there had been love to the Lord and charity toward the neighbor), not only did their will part or will become utterly perverted, but so also together with it did their intellectual part or understanding, and this was still more the case when the last posterity immersed their falsities in their cupidities, and so became “Nephilim” for thereby they became of such a nature that they could not be restored, because both parts of the mind (that is, the whole mind) had been ruined. But as this had been foreseen by the Lord, He had also provided for man’s upbuilding, in this way, that he might be reformed and regenerated in respect to the second or intellectual part of the mind, in which there might be implanted a new will which is conscience, and through which the Lord might work the good of love (that is, of charity), and the truth of faith. Thus of the Lord’s Divine mercy has man been restored. These are the things that are signified in this verse by, “I will not again curse the ground anymore on man’s account; because the imagination of man’s heart is evil from his youth; neither will I smite anymore everything living, as I have done.”

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.