The Bible

 

1 Mosebok 15

Study

   

1 Nogen tid derefter kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.

2 Og Abram sa: Herre, Herre, hvad vil du gi mig? Jeg går jo barnløs bort, og den som skal ta mitt hus i eie, er Elieser fra Damaskus.

3 Og Abram sa videre: Se, mig har du ikke gitt noget barn, og en tjener som er født i mitt hus, kommer til å arve mig.

4 Men se, da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Nei, han skal ikke arve dig, men en som skal utgå av ditt eget liv, skal arve dig.

5 Og han førte ham utenfor og sa: Se op til himmelen og tell stjernene, om du kan telle dem! Og han sa til ham: Så skal din ætt bli.

6 Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet.

7 Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte dig ut fra Ur i Kaldea for å gi dig dette land til eie.

8 Da sa han: Herre, Herre, hvorav kan jeg vite at jeg skal eie det?

9 Da sa han til ham: Hent mig en treårsgammel kvige og en treårsgammel gjet og en treårsgammel vær og en turteldue og en dueunge.

10 Så hentet han alt dette til ham og skar dyrene midt over og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre; men fuglene skar han ikke over.

11 Og rovfugler for ned på de døde kropper, men Abram jaget dem bort.

12 Da nu solen var nær ved å gå ned, og en dyp søvn var falt over Abram, se, da falt redsel, et stort mørke, over ham.

13 Og han sa til Abram: Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal træle for folket der og plages av dem i fire hundre år.

14 Men det folk som de skal træle for, vil jeg også dømme; og derefter skal de dra ut med meget gods.

15 Men du skal fare til dine fedre i fred og bli begravet i en god alderdom.

16 Og i det fjerde ættledd skal de komme hit igjen; for amorittene har ennu ikke fylt sin ondskaps mål.

17 Da nu solen var gått ned, og det var blitt aldeles mørkt, fikk han se en rykende ovn og en luende ild som for frem mellem kjøttstykkene.

18 Den dag gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt gir jeg dette land, fra Egyptens elv like til den store elv, elven Frat,

19 kenittenes og kenisittenes og kadmonittenes

20 og hetittenes og ferisittenes og refa'ittenes

21 og amorittenes og kana'anittenes og girgasittenes og jebusittenes land.

   

From Swedenborg's Works

 

Arcana Coelestia #1834

Study this Passage

  
/ 10837  
  

1834. The fowls came down upon the bodies. That this signifies evils and the falsities thence derived that were desirous to destroy, is evident from the signification of “fowls,” as being falsities. “Fowls” in the Word signify truth-as shown above-and also in the opposite sense falsity (for almost all such things in the Word are thus used in both senses); that “fowls” signify falsity also has been shown before (n. 778, 866, 988). Everyone can see that this signifies arcana; otherwise it would not have been worthy of mention. What the arcanum is has also been already stated, and is evident from the series or connection of things in the internal sense, namely, that it is concerning the state of the church.

[2] When a church is raised up by the Lord, it is in the beginning blameless, and the one then loves the other as his brother, as is known from the case of the primitive church after the Lord’s coming. All the church’s children then lived together as brethren, and likewise called one another brethren, and loved one another; but in process of time charity grew cold and vanished away; and as it vanished, evils succeeded, and together with these falsities insinuated themselves. Hence came schisms and heresies, which would never be the case if charity were regnant and alive, for then they would not even call schism schism, nor heresy heresy, but a doctrinal matter in accordance with each person’s opinion; and this they would leave to each person’s conscience, provided such doctrinal matter did not deny first principles, that is, the Lord, eternal life, and the Word; and provided it was not contrary to the Divine order, that is, to the precepts of the Decalogue.

[3] The evils and the falsities thence derived which succeed in the church when charity vanishes, are what are here meant by the fowls which Abram drove away, that is, which the Lord, who is here represented by Abram, put to flight. Abram drove away nothing but the fowls, and nothing at all of evil and falsity; nor is Abraham known in heaven except as is any other man, who can do nothing at all of himself; but the Lord alone; as also is said by Isaiah:

Thou art our Father, for Abraham knoweth us not, and Israel doth not acknowledge us; Thou O Jehovah art our Father, our Redeemer; Thy name is from everlasting (Isaiah 63:16).

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.