The Bible

 

Esekiel 1

Study

1 Det skjedde i det trettiende år, i den fjerde måned, på den femte dag i måneden, mens jeg var blandt de bortførte ved elven Kebar, at himmelen åpnedes, og jeg så syner fra Gud.

2 På den femte dag i måneden - det var det femte år efterat kong Jojakin var blitt bortført -

3 da kom Herrens ord til presten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar, og Herrens hånd kom der over ham.

4 Og jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med stadig luende ild; en strålende glans omgav den, og midt i den, midt i ilden, viste det sig noget som så ut som blankt metall.

5 Og midt i den viste det sig noget som lignet fire livsvesener, som så således ut: De hadde et menneskes skikkelse,

6 og hvert av dem hadde fire ansikter og hvert av dem fire vinger.

7 Deres ben var rette, og deres fotblad var som kloven på en kalv, og de blinket likesom skinnende kobber.

8 Og de hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger.

9 Deres vinger rørte ved hverandre; de vendte sig ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett frem.

10 Og deres ansikt lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle fire på høire side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire.

11 Således var deres ansikter. Og deres vinger stod ut fra hverandre oventil; hvert av dem hadde to vinger som rørte ved det andre, og to som dekket deres legemer.

12 Og hvert av dem gikk rett frem; dit hvor ånden vilde gå, gikk de; de vendte sig ikke når de gikk.

13 Og livsvesenenes utseende var likt glør, som brente likesom bluss; ilden fór om imellem livsvesenene, og den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden.

14 Og livsvesenene fór frem og tilbake likesom lynglimt.

15 Og jeg så livsvesenene, og se, det var et hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesenene, og de vendte ut mot fire sider.

16 Hjulene så ut som om de var gjort av noget som lignet krysolitt, og alle fire var lik hverandre, og det så ut som om de var gjort således at det ene hjul var inne i det andre.

17 Til alle fire sider gikk de når de gikk; de vendte sig ikke når de gikk.

18 Hjulringene var høie og fryktelige, og de var fulle av øine rundt omkring på alle de fire hjul.

19 Og når livsvesenene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem, og når livsvesenene hevet sig op fra jorden, så hevet også hjulene sig.

20 Hvor ånden vilde gå, gikk de, nettop dit hvor ånden vilde gå; og hjulene hevet sig ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

21 Når livsvesenene gikk, så gikk også de, og når de stod, så stod også de, og når de hevet sig op fra jorden, så hevet hjulene sig ved siden av dem, for livsvesenenes ånd var i hjulene.

22 Og over livsvesenenes hoder var det noget som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent ovenover deres hoder.

23 Og under hvelvingen stod deres vinger rett ut, så de rørte ved hverandre; hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

24 Og når de gikk, hørte jeg lyden av deres vinger; det var som lyden av store vann, som den Allmektiges røst, et bulder som bulderet av en leir; når de stod, senket de sine vinger.

25 Og det lød en røst ovenover hvelvingen som var over deres hode; når de stod, senket de sine vinger.

26 Og ovenover hvelvingen som var over deres hode, var det noget som så ut til å være av safirsten, og som lignet en trone, og ovenpå det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

27 Og jeg så noget som lignet blankt metall, å se til som ild, med en ring av lys omkring fra der hvor hans lender syntes å være, og opover. Og fra der hvor hans lender syntes å være, og nedover så jeg noget som så ut som ild, og den var omgitt av en strålende glans;

28 likesom synet av buen i skyen på en regndag, således var synet av glansen rundt omkring. Således så Herrens herlighet ut, slik som den viste sig for mig. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt og hørte røsten av en som talte.

From Swedenborg's Works

 

Apocalypse Explained #77

Study this Passage

  
/ 1232  
  

77. I fell at his feet. That this signifies adoration from humiliation of heart on account of the Divine, is evident from the signification of falling at the feet, as being adoration from humiliation. The reason why it denotes humiliation of heart, is that the humiliation which comes from the heart on account of the Divine causes that prostration. Every kind of affection has corresponding gestures in the body, the body being led and falling into them as of itself whilst interiorly it is in the affection. Humiliation on account of man causes a bowing down, according to esteem; but humiliation on account of the Divine, causes a total prostration, especially when a man thinks that the Divine is the All as to power and wisdom, and himself comparatively nothing, or that from the Divine comes every good, and from himself nothing but evil. When man makes this acknowledgment from the heart, he then comes as it were out of himself, and falls upon his face; and when he is thus out of himself, he is also removed from his proprium, which in itself is mere evil; when the proprium, is removed, the Divine infills him, and raises him up; not that the Divine desires such humiliation for Himself, but because evil is then removed; and so far as evil is removed from a man, so far what is Divine inflows, for evil alone opposes. (An example of such humiliation may be seen in the small work, The Earths in the Universe 91.)

[2] The state of man when the Divine presence, removes his proprium, and afterwards infills him, is thus described in this verse: "When I saw him, I fell at his feet as dead; and he laid his right hand upon me, saying to me, Fear not." This state is further described in Daniel:

"I lifted up mine eyes and looked, and behold a certain man clothed in linen. His face was as the appearance of lightning, and his eyes as torches of fire, and his feet like the brightness of polished brass. I, Daniel, alone saw the vision, for the men who were with me saw not the vision; but a great fear fell upon them, so that they fled. And there remained no strength in me; and I was in a deep sleep, and my faces upon the ground. And, behold, a hand touched me, which set me upon my knees and upon the palms of my hands, and said, Fear not" (10:5-12).

This state is also described in Ezekiel, when he saw the cherubs, which signify the Lord as to providence:

When I saw the glory of Jehovah, "I fell upon my faces, and I heard a voice speaking, which said, Son of man, stand upon thy feet and I will speak to thee. And the spirit entered into me when he spake unto me, and set me upon my feet, and I heard him that spake unto me" (1:28; 2:1, 2; 3:24).

The same was the case, also, when Jesus was transfigured before Peter, James, and John; concerning which it is thus written in Matthew:

"While Peter was yet speaking, behold a bright cloud overshadowed them; and behold, a voice out of the cloud, which said, This is my beloved Son, in whom I am well pleased, hear ye him. And when the disciples heard these things, they fell upon their face, and were sore afraid. And Jesus came and touched them, and said, Arise, be not afraid. And when they lifted up their eyes they saw no man save Jesus only" (17:5-8).

From these passages it is clear that such is the nature of the presence of the Divine Human of the Lord with man, when in a state of humiliation of heart, that he falls upon his face, and by the touch of the Lord's hand is raised upon his feet. That it was the presence of the Lord as to the Divine Human which produced these effects is evident, for the Son of man who was in the midst of the seven lampstands thus appeared before John. That the Son of man is the Lord as to the Divine Human, may be seen above (n. 63). In the same way the Lord appeared before the disciples when He was transfigured, therefore also it is said, that when they had lifted up their eyes, they saw no one save Jesus only. That it was also the Lord as to the Divine Human, that was seen by Daniel and Ezekiel, is evident from the declaration of the Lord Himself,

That no one hath ever heard the voice of the Father or seen His form (John 5:37; 18).

That they also adored the Lord, when He was in the world, by falling upon the face at His feet, may be seen in Matthew 28:9; and in Mark 7:25; Luke 8:41, 17:15-18; and in John 11:32.

  
/ 1232  
  

Translation by Isaiah Tansley. Many thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.