Die Bibel

 

1 Mosebok 31

Lernen

   

1 Så fikk han høre at Labans sønner hadde sagt: Jakob har tatt alt det som vår far eide, og av det som vår far eide, har han lagt sig til all denne rikdom.

2 Og Jakob så på Labans ansikt at han ikke var den samme mot ham som før.

3 Og Herren sa til Jakob: Vend tilbake til dine fedres land og ditt eget folk, og jeg vil være med dig.

4 Da sendte Jakob bud efter akel og Lea og bad dem komme ut på marken, hvor han var med sin buskap.

5 Og han sa til dem: Jeg ser på eders fars ansikt at han ikke er den samme mot mig som før; men min fars Gud har vært med mig.

6 Og I vet selv at jeg av all min evne har tjent eders far.

7 Men eders far har sveket mig og forandret min lønn ti ganger; men Gud lot ham ikke få gjøre mig noget ondt.

8 Når han sa: Det flekkete skal være din lønn, da fikk alt småfeet flekkete unger, og når han sa: Det stripete skal være din lønn, da fikk alt småfeet stripete unger.

9 Således tok Gud eders fars fe fra ham og gav mig det.

10 Og ved den tid småfeet parret sig, så jeg frem for mig i drømme og fikk se at bukkene som parret sig med småfeet, var stripete, flekkete og prikkete.

11 Og Guds engel sa til mig i drømmen: Jakob! Og jeg sa: Ja, her er jeg.

12 Da sa han: Se nu frem for dig, så skal du få Se at alle bukkene som parrer sig med småfeet, er stripete, flekkete og prikkete; for jeg har sett alt det Laban gjør mot dig.

13 Jeg er den Gud som du så i Betel, der hvor du salvet en minnesten, og hvor du gjorde mig et løfte; gjør dig nu rede og dra bort fra dette land, og vend tilbake til ditt fødeland.

14 Da svarte akel og Lea og sa til ham: Har vi vel ennu nogen lodd og arv i vår fars hus?

15 Har han ikke aktet oss som fremmede? Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss.

16 All den rikdom Gud har tatt fra vår far, den hører oss og våre barn til; gjør nu bare du alt det Gud har sagt til dig!

17 Så gjorde Jakob sig ferdig og satte sine barn og hustruer på kamelene,

18 og han tok med sig hele sin buskap og alt det gods som han hadde samlet sig, det fe han eide, og som han hadde lagt sig til i Mesopotamia, og vilde dra til Isak, sin far, i Kana'ans land.

19 Men Laban hadde draget bort for å klippe sine får; da stjal akel sin fars husguder.

20 Og Jakob stjal sig bort fra arameeren Laban; han sa ikke noget til ham om at han vilde flykte.

21 flyktet han med alt det han hadde; han gjorde sig ferdig og satte over elven* og tok veien til Gileadfjellet. / {* Eufrat.}

22 Den tredje dag efter fikk Laban vite at Jakob var flyktet.

23 Da tok han med sig sine frender og satte efter ham syv dagsreiser, og nådde ham igjen på Gilead-fjellet.

24 Men Gud kom til arameeren Laban i en drøm om natten og sa til ham: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!

25 Da Laban nådde Jakob igjen, hadde Jakob slått op sitt telt på fjellet, og Laban med sine frender slo også op sitt telt på Gilead-fjellet.

26 Da sa Laban til Jakob: Hvad er det du har gjort? Du har stjålet dig bort fra mig og ført mine døtre avsted som om de var tatt i krig.

27 Hvorfor flyktet du hemmelig og stjal dig bort fra mig og sa ikke noget om det til mig, så jeg kunde ha fulgt dig på veien med gledesrop og sanger, med trommer og harper?

28 Du lot mig ikke engang få kysse mine sønner og døtre; det var uforstandig gjort av dig.

29 Jeg har det i min makt å gjøre ondt mot eder; men eders fars Gud sa til mig inatt: Vokt dig og si ikke noget til Jakob, hverken godt eller ondt!

30 Men når du nu har draget bort, fordi du lengtes så såre efter din fars hus, hvorfor stjal du da mine guder?

31 Da svarte Jakob og sa til Laban: Jeg var redd; jeg tenkte at du kunde ta dine døtre fra mig med makt.

32 Men den som du finner dine guder hos, han skal ikke leve. Se nu efter i våre frenders nærvær, om du kjennes ved noget av det jeg har med mig, og ta det så! Men Jakob visste ikke at akel hadde stjålet dem.

33 Da gikk Laban inn i Jakobs telt og i Leas telt og i begge trælkvinnenes telt, men fant ikke noget. Så gikk han ut av Leas telt og inn i akels telt.

34 Men akel hadde tatt husgudene og lagt dem i kamelsalen og satt sig på dem; og Laban gjennemsøkte hele teltet, men fant ikke noget.

35 Og hun sa til sin far: Min herre må ikke bli vred fordi jeg ikke kan reise mig for dig; for det går mig på kvinners vis. Så lette han efter husgudene, men fant dem ikke.

36 Da blev Jakob vred og gikk i rette med Laban. Og Jakob tok til orde og sa til Laban: Hvad er min brøde, hvad er min synd, siden du forfølger mig så?

37 Du har nu gjennemsøkt alt det jeg har; hvad fant du da som hører ditt hus til? Legg det frem her for mine og dine frender, så de kan dømme mellem oss to!

38 Nu har jeg vært hos dig i tyve år; dine får og dine gjeter har ikke født i utide, og værene av ditt småfe har jeg ikke ett op;

39 det som var sønderrevet, kom jeg ikke hjem til dig med; jeg godtgjorde selv skaden; av mig krevde du det, enten det var stjålet om dagen, eller det var stjålet om natten.

40 Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete og av kulde om natten, og søvnen flydde fra mine øine.

41 I tyve år har jeg nu vært i ditt hus, jeg har tjent dig fjorten år for dine to døtre og seks år for ditt småfe; men du forandret min lønn ti ganger.

42 Hadde ikke min fars Gud vært med mig, han som var Abrahams Gud, og som også Isak frykter, sannelig, du hadde nu latt mig fare med tomme hender. Men Gud har sett min møie og alt mitt strev, og han har dømt inatt.

43 Da svarte Laban og sa til Jakob: Døtrene er mine døtre, og barna er mine barn, og buskapen er min buskap, og alt det du ser, er mitt; hvad skulde jeg da nu kunne gjøre mot disse mine døtre eller mot deres barn, som de har født?

44 Så kom nu og la oss gjøre en pakt, jeg og du, og den skal være et vidne mellem mig og dig.

45 Da tok Jakob en sten og reiste den op som en minnesten.

46 Og Jakob sa til sine frender: Sank sammen stener! Og de tok stener og laget en røs; og de holdt måltid der ved stenrøsen.

47 Og Laban kalte den Jegar-Sahaduta, men Jakob kalte den Gal-Ed*. / {* vidnesbyrdets stenrøs.}

48 Da sa Laban: Denne røs skal være et vidne mellem mig og dig idag. Derfor kalte de den Gal-Ed,

49 og tillike Mispa*, fordi han sa: Herren holde vakt mellem mig og dig, når vi kommer hverandre av syne; / {* d.e. et sted hvorfra en skuer vidt omkring.}

50 dersom du farer ille med mine døtre eller tar dig andre hustruer foruten mine døtre, da er det vel intet menneske hos oss, men se, Gud er vidne mellem mig og dig.

51 sa Laban til Jakob: Se, denne røs og denne minnesten som jeg har reist mellem mig og dig -

52 vidner skal de være, både røsen og minnestenen, at ikke skal jeg dra til dig forbi denne røs, og at heller ikke skal du dra til mig forbi denne røs og denne minnesten med ondt i sinne.

53 Abrahams Gud og Nakors Gud skal dømme mellem oss, han som var deres fars Gud. Så svor Jakob ved ham som hans far Isak fryktet.

54 Og Jakob ofret et slaktoffer på fjellet og innbød sine frender til måltid. Og de holdt måltid og blev natten over på fjellet.

55 Morgenen efter stod Laban tidlig op, og han kysset sine sønner og sine døtre og velsignet dem. Så drog Laban hjem igjen.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #4182

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

4182. God hath seen my misery and the weariness of my hands, and judged yesternight. That this signifies that all things were from Him by His own power, is evident from the signification of “misery,” and of the “weariness of the hands,” as being temptations; and as by temptations and victories the Lord united the Divine to the human, and made this also Divine, and this from His own power, these things are signified by the same words. (That by temptations and victories the Lord united the Divine to the Human, and made this Divine by His own power, may be seen above, n. 1661, 1737, 1813, 1921, 2776, 3318; and also that the “hollow of the hand,” or the “hand,” is power, n. 878, 3387; consequently that “my palms,” or “hands,” denote His own power.) “God hath seen, and hath judged,” signifies the Lord’s Divine, in that the Divine which was in Him, and which was His, did it.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #3318

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

3318. And he was weary. That this signifies a state of combat, is evident from the signification of “weary,” or “weariness,” as being the state after combat; here, a state of combat, because the subject is the conjunction of good with truth in the natural man. That “weary” here signifies a state of combat, cannot appear except from the series of things in the internal sense, and especially from the consideration that good cannot be conjoined with truth in the natural man without combats, or what is the same, without temptations. That it may be known how the case herein is in respect to man, it shall be briefly told.

[2] Man is nothing but an organ, or vessel, which receives life from the Lord; for man does not live from himself (n. 290, 1954, 2021, 2536, 2706, 2886-3001). The life which inflows with man from the Lord is from His Divine love. This love, or the life thence derived, inflows and applies itself to the vessels which are in man’s rational, and to those which are in his natural. In consequence of the hereditary evil into which man is born, and of the actual evil which he acquires, these vessels are in a contrary position within him relatively to the inflowing life, yet insofar as the life which flows in can dispose the vessels to receive it, it does so dispose them. These vessels in the rational man, and in the natural, are what are called truths, but in themselves they are merely perceptions of the variations of form of these vessels, and of the changes of state according to which in divers ways these variations come forth, being effected in the most subtle substances, by methods inexpressible (n. 2487). Good itself, which has life from the Lord, or which is life, is that which flows in and disposes.

[3] When therefore these vessels, which are to be varied as to forms, are as before said in a contrary position and direction in respect to the life, it is evident that they must be reduced to a position in accordance with the life, or into compliance with it. This cannot possibly be effected so long as the man is in that state into which he is born, and to which he has reduced himself; for the vessels are not obedient, being obstinately resistant, and hardening themselves against the heavenly order according to which the life acts; for the good which moves them, and with which they comply, is of the love of self and of the world; which good, from the gross heat that is in it, causes them to be of such a quality; and therefore before they can be rendered compliant and fit to receive anything of the life of the Lord’s love, they must be softened. This softening is effected by no other means than temptations; for temptations remove all that is of the love of self and of contempt for others in comparison with self, consequently all that is of self-glory, and also of hatred and revenge on this account. When therefore the vessels have been somewhat tempered and subdued by temptations, they begin to become yielding to, and compliant with, the life of the Lord’s love, which continually flows in with man.

[4] Hence then it is that good begins to be conjoined with truths; first in the rational man, and afterwards in the natural; for as before said truths are nothing else than perceptions of the variations of form according to states that are continually being changed; and these perceptions are from the life which flows in. This is the reason why man is regenerated, that is, made new, by temptations; or what is the same, by spiritual combats; and that he is afterwards gifted with another nature; being made mild, humble, simple, and contrite in heart. From these considerations it may now be seen what use temptations promote, namely, that good from the Lord may not only flow in, but may also dispose the vessels to obedience, and thus conjoin itself with them. That truths are vessels receptive of good, may be seen above (n. 1496, 1832, 1900, 2063, 2261, 2269). Here therefore, because the subject is the conjunction of good and truth in the natural man, and the first of conjunction takes place by means of combats, which are those of temptations, it is evident that by “he was weary” is signified a state of combat.

[5] But as regards the Lord, who in the supreme sense is here treated of, He by the most grievous temptation combats reduced all things in Himself into Divine order, insomuch that there remained nothing at all of the human which He had derived from the mother (n. 1444, 1573, 2159, 2574, 2649, 3036), so that He was not made new as are other men, but altogether Divine. For the man who is made new by regeneration still retains in himself an inclination to evil, and even evil itself; but is withheld from evil by an influx of the life of the Lord’s love, and this with a force exceedingly great; whereas the Lord utterly cast out all the evil that was hereditary to Him from the mother, and made Himself Divine, even as to the vessels, that is, as to truths. This is that which in the Word is called “glorification.”

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.