Die Bibel

 

1 Mosebok 26

Lernen

   

1 Og det var atter hungersnød i landet - likesom forrige gang på Abrahams tid; og Isak drog til filistrenes konge Abimelek i Gerar.

2 Da åpenbarte Herren sig for ham og sa: Dra ikke ned til Egypten! Bo i det land som jeg sier dig!

3 Bli boende her i landet! Jeg vil være med dig og velsigne dig; for dig og din ætt vil jeg gi alle disse land - jeg vil holde den ed jeg har svoret Abraham, din far.

4 Og jeg vil gjøre din ætt tallrik som stjernene på himmelen, og jeg vil gi din ætt alle disse land, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes,

5 fordi Abraham lød mitt ord og holdt alt det jeg bød ham å holde, mine bud, mine forskrifter og mine lover.

6 Så blev Isak boende i Gerar.

7 Og mennene der på stedet spurte ham ut om hans hustru. Da sa han: Hun er min søster. For han torde ikke si at hun var hans hustru; han tenkte: Mennene her på stedet kunde da slå mig ihjel for ebekkas skyld, siden hun er så vakker.

8 Da han nu hadde vært der en tid, hendte det engang at Abimelek, filistrenes konge, så ut gjennem vinduet og fikk se at Isak kjærtegnet ebekka, sin hustru.

9 Da kalte Abimelek Isak til sig og sa: Hun er jo din hustru, hvor kunde du da si: Hun er min søster? Isak svarte: Jeg tenkte jeg kunde komme til å miste livet for hennes skyld.

10 Da sa Abimelek: Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvor lett kunde det ikke ha hendt at en eller annen av folket hadde lagt sig hos din hustru, og da hadde du ført skyld over oss.

11 Så bød Abimelek alt folket og sa: Den som rører ved denne mann eller hans hustru, han skal late sitt liv.

12 Isak sådde korn der i landet og fikk det år hundre fold, for Herren velsignet ham.

13 Og han blev en rik mann, og blev rikere og rikere, så han til sist var overmåte rik.

14 Han eide småfe og storfe og mange tjenere, så filistrene blev misunnelige på ham.

15 Og alle de brønner som hans fars tjenere hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, dem kastet filistrene til og fylte dem med jord.

16 Og Abimelek sa til Isak: Dra bort fra oss, for du er blitt oss altfor mektig.

17 Så drog Isak derfra og slo leir i Gerar-dalen og blev boende der.

18 Og Isak gravde op igjen de brønner som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til efter Abrahams død; og han gav dem de samme navn som hans far hadde gitt dem.

19 Og Isaks tjenere gravde i dalen og fant der en brønn med rinnende vann.

20 Men hyrdene fra Gerar trettet med Isaks hyrder og sa: Vannet hører oss til. Og han kalte brønnen Esek*, fordi de stredes med ham. / {* strid.}

21 Siden gravde de en annen brønn, og den trettet de også om; og han kalte den Sitna*. / {* fiendskap.}

22 Så brøt han op derfra og gravde ennu en brønn; den trettet de ikke om; og han kalte den ehobot* og sa: Nu har Herren gjort det rummelig for oss, så vi kan bli tallrike i landet. / {* åpent rum.}

23 Siden drog han derfra op til Be'erseba.

24 samme natt åpenbarte Herren sig for ham og sa: Jeg er Abrahams, din fars Gud; frykt ikke, for jeg er med dig, og jeg vil velsigne dig og gjøre din ætt tallrik for Abrahams, min tjeners skyld.

25 Der bygget han et alter og påkalte Herrens navn; og han slo op sitt telt der; og Isaks tjenere gravde der en brønn.

26 Siden kom Abimelek til ham fra Gerar, med Akussat, sin venn, og Pikol, sin hærfører.

27 Da sa Isak til dem: Hvorfor kommer I til mig, I som hater mig og har drevet mig bort fra eder?

28 De svarte: Vi har sett det grant at Herren er med dig; derfor sier vi: Kom, la oss sverge en ed oss imellem, vi og du, og la oss få gjøre en pakt med dig,

29 at du ikke skal gjøre oss noget ondt, likesom heller ikke vi har rørt dig, men bare gjort dig godt og latt dig fare i fred. Du er nu Herrens velsignede.

30 Så gjorde han et gjestebud for dem, og de åt og drakk.

31 Morgenen efter stod de tidlig op og svor hverandre sin ed; siden lot Isak dem fare, og de drog fra ham fred.

32 Samme dag hendte det at Isaks tjenere kom og fortalte ham om den brønn de hadde gravd, og sa til ham: Vi har funnet vann.

33 Og han kalte den Siba*; derfor heter byen Be'erseba** den dag i dag. / {* ed.} / {** 1MO 21, 31.}

34 Da Esau var firti år gammel, tok han til hustruer Judit, datter til hetitten Be'eri, og Basmat, datter til hetitten Elon.

35 Men de blev en hjertesorg for Isak og ebekka.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #3371

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

3371. And will bless thee. That this signifies that thus there would be increase is evident from the signification of “blessing,” as being to make fruitful in goods and to multiply in truths (see n. 981, 1420, 1422, 1731, 2846, 3140); thus signifying increase.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #981

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

981. That “God blessed” signifies the presence and grace of the Lord, is evident from the signification of “to bless.” “To bless” in the Word, in the external sense signifies to enrich with every earthly and corporeal good, according to the explanation of the Word given by those who abide in the external sense—as the ancient and modern Jews, and also Christians, especially at the present day—wherefore they have made the Divine blessing to consist in riches, in an abundance of all things, and in self-glory. But in the internal sense, “to bless” is to enrich with all spiritual and celestial good, which blessing is and never can be given except by the Lord, and on this account it signifies His presence and grace, which necessarily bring with them such spiritual and celestial good. It is said presence, because the Lord is present solely in charity, and the subject treated of here is the regenerate spiritual man, who acts from charity. The Lord is indeed present with every man, but in proportion as a man is distant from charity, in the same proportion the presence of the Lord is-so to speak-more absent, that is, the Lord is more remote. The reason why grace is mentioned, and not mercy, is for the reason—which as I conjecture, has been hitherto unknown—that celestial men do not speak of grace, but of mercy, while spiritual men do not speak of mercy, but of grace. This mode of speaking is grounded in the circumstance that those who are celestial acknowledge the human race to be nothing but filthiness, and as being in itself excrementitious and infernal; wherefore they implore the mercy of the Lord, for mercy is predicated of such a condition. Those, however, who are spiritual, although they know the human race to be of such a nature, yet they do not acknowledge it, because they remain in their Own, which they love, and therefore they speak with difficulty of mercy, but easily of grace. This difference in language results from the difference in the humiliation. In proportion as anyone loves himself, and thinks that he can do good of himself, and thus merit salvation, the less capable is he of imploring the Lord’s mercy. The reason why some can implore grace is that it has become a customary form of speaking, in which there is but little of the Lord and much of self, as anyone may discover in himself while he names the grace of the Lord.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.