Jeremias 3
1
Det heter: Når en mann lar sin hustru fare, og hun går fra ham og blir en annen manns, kan han da igjen komme tilbake til henne? Vilde ikke da landet bli vanhelliget? Og du, du har drevet hor med mange venner og skulde enda komme tilbake til mig igjen? sier Herren.
2
Løft dine øine til de bare hauger og se: Hvor er du ikke blitt vanæret? Ved veiene satt du og ventet på dem, som en araber i ørkenen, og du vanhelliget landet ved ditt hor og din ondskap.
3
Da blev regnbygene holdt tilbake, og vårregnet falt ikke; men du hadde en horkvinnes panne, du vilde ikke skamme dig.
4
Har du ikke nettop nu ropt til mig: Min far, du er min ungdoms venn?
5
Mon han vil holde fast ved sin vrede evindelig eller bevare sin harme til evig tid? Se, så talte du, og enda gjorde du det onde, og du maktet det.
6
Og Herren sa til mig i kong Josias' dager: Har du sett hvad Israel, den frafalne kvinne, har gjort? Hun gikk op på hvert høit fjell og inn under hvert grønt tre og drev hor der.
7
Og jeg sa: Når hun har gjort alt dette, vil hun vende tilbake til mig. Men hun vendte ikke tilbake, og det så hennes søster Juda, den troløse.
8
Og jeg så at enda jeg hadde latt den frafalne, Israel, fare og gitt henne hennes skilsmissebrev, fordi hun hadde drevet hor, fryktet allikevel ikke hennes søster Juda, den troløse, men gikk avsted og drev hor hun også;
9
og med sitt frekke hor vanhelliget hun landet, og hun drev hor med sten og med tre.
10
Og med alt dette vendte hennes søster Juda, den troløse, ikke tilbake til mig av hele sitt hjerte, men bare på skrømt, sier Herren.
11
Og Herren sa til mig: Den frafalne, Israel, har vist sig rettferdigere enn den troløse, Juda.
12
Gå avsted og rop ut disse ord mot nord og si: Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren; jeg vil ikke senke mitt åsyn i vrede mot eder; for jeg er miskunnelig, sier Herren, jeg vil ikke holde fast ved min vrede evindelig.
13
Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud og på forskjellige veier har løpet om til de fremmede guder, inn under hvert grønt tre, og på min røst har I ikke hørt, sier Herren.
14
Vend tilbake, I frafalne barn, sier Herren; for jeg er eders ekteherre, og jeg vil ta eder, en av en by og to av en ætt, og føre eder til Sion.
15
Og jeg vil gi eder hyrder efter mitt hjerte, og de skal røkte eder med forstand og visdom.
16
Og når I blir et stort og tallrikt folk i landet i de dager, sier Herren, da skal de ikke mere tale om Herrens pakts-ark eller tenke på den; de skal ikke komme den i hu og ikke savne den, og der skal ikke mere gjøres nogen slik ark.
17
På den tid skal de kalle Jerusalem Herrens trone, og alle folkene skal samle sig der, til Herrens navn i Jerusalem, og de skal ikke mere følge sitt onde, hårde hjerte.
18
I de dager skal Judas hus gå til Israels hus, og de skal komme sammen fra landet i nord til det land jeg gav eders fedre til arv.
19
Og jeg, jeg sa: Hvor høit vil jeg ikke sette dig blandt barna og gi dig et lystelig land, den herligste arv iblandt folkene! Og jeg sa fremdeles: I skal rope til mig: Min far! og ikke vende eder bort fra mig.
20
Men sannelig, som en kvinne er troløs mot sin venn, således har I vært troløse mot mig, Israels hus! sier Herren.
21
En røst høres på de bare hauger, Israels barns gråt og bønner; for de har gått på onde veier, de har glemt Herren sin Gud.
22
Vend tilbake, I frafalne barn! Jeg vil læge eders frafall. Se, vi kommer til dig; for du er Herren vår Gud.
23
Sannelig, fåfengt er det at I larmer på haugene*; sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse! / {* d.e. holde larmende avgudstjeneste på dem.}
24
Men den skammelige avgudsdyrkelse har fortært frukten av våre fedres arbeid helt fra vår ungdom av, deres småfe og storfe, deres sønner og døtre.
25
La oss ligge i vår vanære, og la vår skam dekke oss! For mot Herren vår Gud har vi syndet, vi og våre fedre, fra vår ungdom av like til denne dag, og vi har ikke hørt på Herrens, vår Guds røst.
Arcana Coelestia #1832
1832. 'But the birds he did not cut apart' means that no such parallelism and correspondence existed in the case of spiritual things. This is clear from the meaning of 'birds' as that which is spiritual, dealt with just above in verse 9, and from the fact that he did not part the birds down the middle, which consequently means that no such parallelism and correspondence existed in their case. By spiritual things, as has often been stated already, are meant all those things that constitute faith, consequently all those things which are matters of doctrine, as these are called matters of faith even though in fact they are not so until they have been joined to charity. Between these and the Lord no parallelism and correspondence exists, for they are not such as flow in through an internal dictate and through conscience - as matters of love and charity do - but such as flow in through the reception of teaching and so through hearing, thus not from what is more internal, but from that which is more external; and in this way they form in man their vessels or recipients.
[2] The majority of these have the appearance of being truths but in fact they are not so - like those things which belong to the literal sense of the Word, being also representatives of truth, and meaningful signs of truth, and so not in themselves truths. Some are even falsities, which nevertheless are able to serve as vessels and recipients. With the Lord however only those exist which are wholly and essentially truths, and therefore no parallelism or correspondence exists involving those apparent truths. Yet they may be rendered suitable to serve celestial things - which are matters of love and charity - as vessels. These apparent truths are what constitute the cloud in the understanding part of the mind, dealt with already, into which the Lord infuses charity and so forms conscience.
[3] Take, for example, people who keep to the sense of the letter of the Word and imagine that it is the Lord who brings on temptation, that it is He who at such times tortures a person's conscience, and who imagine that because He permits evil He is the author of evil, that He thrusts the wicked down into hell, and similar ideas. These are not truths, but apparent truths. And because they are not in themselves truths there is no parallelism and correspondence. Nevertheless the Lord leaves these things in man as they are and in a remarkable fashion adapts them by means of charity so that they may serve as vessels for celestial things. The same applies as well to the worship, the teachings, the practices, even the idols, of honest gentiles. In the same way the Lord leaves these things as they are, yet adapts them by means of charity so that they too may serve as vessels. The same was true of so many of the forms of ritual in the Ancient Church, and subsequently in the Jewish Church. In themselves they were nothing more than religious observances that contained no truth in them and which were tolerated and permitted, even prescribed, because they had been held sacred by parents, and so had been implanted in and impressed upon their minds as truths since they were children.
[4] These and other such things are what are meant by the statement that the birds were not divided. For the things that are once implanted in a person's beliefs and are held sacred, provided they are not contrary to Divine order, are left by the Lord as they are; and although no parallelism or correspondence exists He nevertheless adapts them. The same things were also meant in the sacrifices of the Jewish Church by the birds not being divided, for to divide is to set one part opposite the other so that they exactly correspond. But because those things to which reference has been made are not exactly correspondent, they are in the next life blotted out in the case of those who allow themselves to be taught, and truths themselves are implanted in their affections for good. For the sake of this representation and meaning, birds in the Jewish Church were not divided, as is clear in Moses,
If his gift to Jehovah is a burnt offering of a bird, he is to bring a gift of turtle doves or of young pigeons; he will tear it with its wings, he is not to divide it. Leviticus 1:14, 17.
Likewise in sacrifices for sin, Leviticus 5:7-8.
