Библијата

 

Esekiel 46

Студија

   

1 sier Herren, Israels Gud: Den indre forgårds port, den som vender mot øst, skal være lukket de seks arbeidsdager; men på sabbatens dag skal den åpnes, og likeså på nymånedagen.

2 Og fyrsten skal da gå inn gjennem portens forhall utenfra og stå ved portens dørstolpe; prestene skal ofre hans brennoffer og hans takkoffer, og han skal tilbede på portens treskel og så gå ut igjen; men porten skal ikke lukkes før om aftenen.

3 Og folket i landet skal på sabbatene og nymånedagene tilbede for Herrens åsyn ved inngangen til denne port.

4 Og brennofferet som fyrsten skal ofre til Herren på sabbatens dag, skal være seks lam uten lyte og en vær uten lyte,

5 og som matoffer en efa til væren, og som matoffer til lammene så meget som han finner for godt å gi, og en hin olje til hver efa.

6 Og på nymånedagen en ung okse uten lyte og seks lam og en vær; uten lyte skal de være.

7 Og som matoffer skal han ofre en efa til oksen og en efa til væren, og til lammene så meget som han har råd til, og en hin olje til hver efa.

8 Og når fyrsten går inn, skal han gå inn gjennem portens forhall, og samme vei skal han gå ut igjen.

9 Men når folket i landet går inn for Herrens åsyn på høitidene, skal den som går inn igjennem nordporten for å tilbede, gå ut igjennem sydporten, og den som går inn igjennem sydporten, gå ut igjennem porten mot nord; han skal ikke vende tilbake gjennem den port som han gikk inn gjennem, men de skal gå ut rett frem for sig.

10 Og fyrsten skal gå inn blandt de andre, når de går inn; og når de går ut, skal de gå ut sammen.

11 Og på festene og høitidene skal matofferet være en efa til hver okse og en efa til hver vær, og til lammene så meget som han finner for godt å gi, og en hin olje til hver efa.

12 Når fyrsten vil ofre et frivillig offer - et brennoffer eller takkoffere som frivillig offer til Herren, da skal de åpne for ham den port som vender mot øst, og han skal ofre sitt brennoffer og sine takkoffer således som han gjør det på sabbatens dag; og så skal han gå ut igjen, og når han er gått ut, skal porten lukkes.

13 Som brennoffer til Herren skal du hver dag ofre et årsgammelt lam uten lyte; hver morgen skal du ofre det.

14 Og som matoffer dertil skal du hver morgen ofre en sjettedel efa og en tredjedel hin olje til å væte melet med; det er et matoffer for Herren - forskrifter som skal gjelde evig, for all tid.

15 Således skal de hver morgen ofre lammet og matofferet og oljen; det skal være et stadig brennoffer.

16 sier Herren, Israels Gud: Når fyrsten gir nogen av sine sønner en gave, så er det hans arv; det skal tilhøre hans sønner, det er deres arv og eie.

17 Men når han gir en gave av sin arv til en av sine tjenere, så skal det tilhøre ham inntil frihetsåret, men så komme tilbake til fyrsten; bare hans sønner skal hans arv tilhøre.

18 Fyrsten må ikke ta noget av folkets arv, så han driver dem bort fra deres eiendom; av sin egen eiendom skal han la sine sønner arve, så mitt folk ikke skal bli spredt ved å miste sine eiendommer.

19 Så førte han mig gjennem den inngang som var ved siden av porten, til de hellige kammer som var bestemt for prestene, og som vendte mot nord, og se, der var en plass ytterst mot vest.

20 Og han sa til mig: Dette er den plass hvor prestene skal koke skyldofferet og syndofferet, og hvor de skal bake matofferet, så de ikke har nødig å bære det ut i den ytre forgård og således hellige folket.

21 Så lot han mig gå ut i den ytre forgård, og førte mig omkring til forgårdens fire hjørner, og se, der var en mindre gård i hvert hjørne av forgården.

22 I forgårdens fire hjørner var det lukkede gårder, firti alen lange og tretti alen brede; de fire gårder i hjørnene hadde samme mål.

23 Og det gikk en muret ring rundt om i dem, rundt om i alle fire, og det var gjort kokesteder under de murede ringer rundt om.

24 Og han sa til mig: Dette er de kokehus hvor husets tjenere* skal koke folkets slaktoffer. / {* ESK 44, 11.}

   

Од делата на Сведенборг

 

Arcana Coelestia #3939

Проучи го овој пасус

  
/ 10837  
  

3939. 'And she called his name Asher' means the essential nature. This is clear from the meaning of 'calling the name' as the essential nature, as above. The essential nature itself is what 'Asher' represents. In the original language Asher means blessedness, but the name includes within it everything meant by the words of Leah his mother - 'in my blessedness! for the daughters will call me blessed'. That is to say, the name also means the delight that belongs to the affections and corresponds to the happiness of eternal life. This is the fourth general means which joins the external man to the internal man. Indeed when anyone perceives within himself that corresponding delight his external man is beginning to be joined to the internal. It is the delights belonging to the affections for truth and good which cause the internal man and the external to be joined together, for without such delights no joining together at all is achieved since it is within those delights that the person's life dwells. For affections are the means by which every joining together is effected, see 3024, 3066, 3336, 3849, 3909. By 'the daughters who will call her blessed' Churches are meant; for 'daughters' in the internal sense of the Word are Churches, see 2362. This exclamation about blessedness was made at this point by Leah because the births by the servant-girls mean general truths which are the means that serve to effect any joining together so that the Church may come into being in a person. For when a person perceives this delight or affection he is starting to become the Church. That being so, Leah's exclamation about the fourth or last son by the servant-girls occurs here.

[2] Asher is mentioned in various places in the Word, but in those places - as with all the other sons also - the essential nature of the thing that is being referred to is meant by him, that is, the essential nature of people passing through the state under discussion at that point is meant. Also, what the essential nature is varies according to the order in which the sons are named. One thing is meant when Reuben or faith heads the list, another when Judah or celestial love does so, and yet another when Joseph or spiritual love. For the essence and nature of whichever one heads the list leads off and passes over into those that follow. This is why their spiritual meanings vary from place to place where they are mentioned. At this point where the birth of them is the subject they mean the general aspects of the Church and therefore all things of faith and love which constitute the Church. They have this meaning because the subject previous to this was the regeneration of man, that is, a person's states before he becomes the Church, and in the highest sense it was the Lord and how He made His Human Divine. So the subject is the ascent by means of the stairway even up to Jehovah which was seen in Bethel by Jacob.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.