Die Bibel

 

1 Mosebok 6

Lernen

   

1 Da nu menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre,

2 Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok sig hustruer, hvem de hadde lyst til.

3 Da sa Herren: Min Ånd skal ikke dømme blandt menneskene til evig tid; for sin villfarelses skyld er det* kjød, og dets dager skal være hundre og tyve år. / {* mennesket.}

4 I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.

5 Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfund bare var onde den hele dag.

6 Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.

7 Og Herren sa: Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; for jeg angrer at jeg har skapt dem.

8 Men Noah fant nåde for Herrens øine.

9 Dette er historien om Noah og hans ætt: Noah var en rettferdig og ulastelig mann blandt sine samtidige; Noah vandret med Gud.

10 Og Noah fikk tre sønner: Sem, Kam og Jafet.

11 Men jorden blev fordervet for Guds åsyn, og jorden blev full av urett.

12 Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden.

13 Da sa Gud til Noah: Jeg har satt mig fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett; og nu vil jeg ødelegge både dem og jorden.

14 Gjør dig en ark av gofertre, gjør kammer i arken og stryk den innvendig og utvendig med bek!

15 Således skal du gjøre den: Arken skal være tre hundre alen lang, femti alen bred, og tretti alen høi.

16 Øverst på arken skal du gjøre en glugg som når en alen ned på veggen, og døren på arken skal du sette på den ene side; du skal bygge den i tre stokkverk, et nederste, et mellemste og et øverste, med kammer i hvert stokkverk.

17 Og se, jeg vil la en vannflom komme over jorden til å ødelegge alt kjød under himmelen som det er livsånde i; alt som er på jorden, skal omkomme.

18 Men jeg vil oprette min pakt med dig, og du skal gå inn i arken, du og dine sønner og din hustru og dine sønners hustruer med dig.

19 Og av alt som lever, av alt kjød, skal du ta et par av hvert slag med inn i arken for å holde dem i live med dig; han og hun skal det være.

20 Av alle slags fugler og av alle slags fe og av alle slags kryp på jorden skal par for par komme inn til dig for å holdes i live.

21 Og du skal ta til dig av allslags mat som etes, og samle det hos dig, sa det kan være til føde for dig og for dem.

22 Og Noah gjorde så; han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #904

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

904. That 'God spoke to Noah' means the Lord's presence with the member of the Church becomes clear from the internal sense of the Word. The Lord speaks to everybody, for whatever good and truth a person wills and thinks comes from the Lord. With everyone there are at least two evil spirits and two angels. The former activate his evils whereas the latter instill goods and truths. Every good or truth that angels instill is the Lord's; in this way the Lord is constantly speaking to man, though quite differently from one person to the next. To people who allow themselves to be carried away by evil spirits the Lord speaks as though He were not present, or so far away that He can hardly be said to be speaking. But to those who are being led by the Lord, the Lord speaks as one who is quite present. This becomes clear enough from the fact that nobody can possibly think of anything good and true except from the Lord.

[2] The Lord's presence is relative to the state of love towards the neighbour and of faith present in a person. It is in love towards the neighbour that the Lord is present, for He is present in all good, and not so much in so-called faith that is devoid of love. Faith devoid of love and charity is something severed or disjoined. Wherever conjunction exists there has to be a conjoining agency, which is exclusively love and charity. This may become clear to anyone from the fact that the Lord has compassion on everybody, loves everyone, and wishes to make everyone eternally happy. A person therefore who is devoid of the kind of love that leads him to have compassion on others, to love them, and to wish to make them happy, cannot be joined to the Lord because he is not at all like Him, and is in no sense the image of Him. Looking to the Lord by means of that which goes by the name of faith while hating the neighbour amounts not only to standing a long way off, but also to having between himself and the Lord a hell-like chasm into which the person would fall if he wished to go any nearer. For it is hatred towards the neighbour that constitutes that intervening hell-like chasm.

[3] The Lord is present with a person the moment he starts to love the neighbour. It is in love that the Lord is present, and to the extent that a person has love the Lord is present. And to the extent that the Lord is present He speaks to man. No one knows anything other than that he thinks from himself. Yet he possesses not one single idea of thought, not even the shred of an idea, from himself. Rather that which is evil and false he possesses through evil spirits from hell, and that which is good and true through angels from the Lord. Such is influx, the channel by which a person's life comes and by which consequently his soul interacts with the body. All these considerations make clear what 'God spoke to Noah' means. 'Saying to someone' means one thing, as in Genesis 1:29; 3:13-14, 17; 4:6, 9, 15; 6:13; 7:1, while 'speaking to someone' means another. Here speaking to Noah' means His being present, for the subject now is the regenerate person, who has had charity conferred on him.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.