Die Bibel

 

1 Mosebok 32

Lernen

   

1 Og Jakob drog videre, og Guds engler møtte ham.

2 Da Jakob så dem, sa han: Dette er Guds leir. Og han kalte stedet Mahana'im*. / {* d.e. to leire.}

3 Og Jakob sendte bud foran sig til sin bror Esau i landet Se'ir, på Edoms mark.

4 Og han bød dem og sa: Således skal I si til min herre Esau: Så sier din tjener Jakob: Jeg har opholdt mig hos Laban og vært der helt til nu,

5 og jeg har fått okser og asener, småfe og træler og trælkvinner; og nu vilde jeg sende bud til min herre om dette for å finne nåde for dine øine

6 Og budene kom tilbake til Jakob og sa: Vi kom til Esau, din bror, og han drar dig nu selv i møte, og fire hundre mann med ham.

7 Da blev Jakob overmåte forferdet; og han delte folket som var med ham, og småfeet og storfeet og kamelene i to leire.

8 For han tenkte: Om Esau kommer til den ene leir og slår den, da kan den leir som er igjen, få berge sig unda.

9 Og Jakob sa: Min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herre, du som sa til mig: Dra tilbake til ditt land og til ditt folk, og jeg vil gjøre vel imot dig!

10 Jeg er ringere enn all den miskunnhet og all den trofasthet som du har vist mot din tjener; for med min stav gikk jeg over Jordan her, og nu er jeg blitt til to leire.

11 Fri mig ut av Esaus, min brors hånd; for jeg er redd han skal komme og slå ihjel mig og mine, både mor og barn.

12 Du har jo selv sagt: Jeg vil alltid gjøre vel mot dig og la din ætt bli som havets sand, som ikke kan telles for mengde.

13 Så blev han der den natt, og av alt det han eide, tok han ut en gave til Esau, sin bror:

14 to hundre gjeter og tyve bukker, to hundre får og tyve værer,

15 tretti kameler som gav die, med sine føll, firti kjør og ti okser, tyve aseninner og ti asenfoler.

16 Og han lot sine tjenere dra avsted med dem, hver hjord for sig, og han sa til sine tjenere: Far i forveien, og la det være et mellemrum mellem hver hjord!

17 Og han bød den første og sa: Når min bror Esau møter dig og han taler til dig og spør: Hvem hører du til, og hvor skal du hen, og hvem eier denne hjord som du driver foran dig?

18 da skal du si: Din tjener Jakob; det er en gave han sender til min herre Esau, og snart kommer han selv efter.

19 Og han bød likeledes den annen og den tredje og alle de andre som drev hjordene, og sa: Således skal I tale til Esau når I møter ham,

20 I skal si: Snart kommer din tjener Jakob selv efter. For han tenkte: Jeg vil forsone ham ved den gave som jeg sender foran mig, og siden vil jeg selv trede frem for ham; kanskje han vil ta nådig imot mig.

21 Så drog de i forveien med gaven; men selv blev han i leiren den natt.

22 samme natt stod han op og tok sine hustruer og de to trælkvinner og sine elleve sønner og gikk over Jabboks vadested.

23 Han tok og satte dem over åen og førte over alt det han eide.

24 Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde.

25 Og da mannen så at han ikke kunde rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham.

26 Og han sa: Slipp mig, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper dig ikke, uten du velsigner mig.

27 Da sa han til ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Jakob.

28 Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel*; for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. / {* d.e. en som kjemper med Gud.}

29 Da spurte Jakob: Si mig ditt navn! Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der.

30 Og Jakob kalte stedet Pniel*; for [sa han] jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet. / {* Pniel eller Pnuel betyr Guds åsyn.}

31 Og da han var kommet forbi Pnuel så han solen rinne; og han haltet på sin hofte.

32 Derfor er det så den dag idag at Israels barn aldrig eter spennesenen som er på hofteskålen, fordi han rørte ved Jakobs hofteskål på spennesenen.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #4205

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

4205. That I will not pass over this heap to thee, and that thou shalt not pass over this heap to me, and this pillar, for evil. That this signifies the limit defining how much can flow in from good, is evident from the signification here of “passing over,” as being to flow in; from the signification of a “heap,” as being good (n. 4192); and from the signification of a “pillar,” as being truth (concerning which n. 3727, 3728, 4090); and also because both the heap and the pillar were for a sign or for a witness; but here, for a sign of the limit. As conjunction is treated of, the connection involves that in the internal sense the signification is the limit defining how much can flow in from good. It has been stated above that conjunction is effected by good, and that good flows in according to the reception. But the reception of good is not possible in any other way than according to truths, truths being that which good flows into; for good is the agent, and truth is the recipient; and therefore all truths are recipient vessels (n. 4166). As truths are that which good flows into, truths are what limit the inflow of good; and this is what is here meant by the limit that defines how much can flow in from good.

[2] How the case herein is shall be briefly stated. The truths with man, no matter what they may be, or of whatever nature, enter into his memory by means of affection, that is, by a certain delight which is of love. Without affection (or without the delight which is of love) nothing can enter to man, for in these is his life. The things which have entered are reproduced whenever a similar delight recurs, together with many other things which have associated or conjoined themselves with them; and in the same way when the same truth is reproduced by one’s self or by another, the affection or delight of love which there was when it entered, is in like manner excited again; for being conjoined they cohere. From this it is evident how the case is with the affection of truth; for the truth which has entered together with an affection of good, is reproduced when a similar affection recurs; and the affection also is reproduced when a similar truth recurs. It is also manifest from this that no truth can ever be implanted with genuine affection, and become rooted interiorly, unless the man is in good; for the genuine affection of truth is from the good which is of love to the Lord and of charity toward the neighbor. The good flows in from the Lord, but is not fixed except in truths; for in truths good is welcomed, because they are in accord. From all this it is also evident that the reception of good is according to the nature of the truths. The truths that exist with those Gentiles who have lived in mutual charity are of such a nature that the good which inflows from the Lord can also find in them a welcome; but so long as they live in this world, not in the same way as with those Christians who have truths from the Word and live from them in spiritual charity (n. 2589-2604).

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.