Die Bibel

 

1 Mosebok 30

Lernen

   

1 Da akel så at hun og Jakob ikke fikk barn, blev hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: La mig få barn! Ellers dør jeg.

2 Da optendtes Jakobs vrede mot akel, og han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet dig livsfrukt?

3 Da sa hun: Se, der er min trælkvinne Bilha; gå inn til henne, forat hun kan føde på mine knær*, så også jeg kan få barn ved henne! / {* d.e. føde barn som jeg kan ta til mig som mine.}

4 Så gav hun sin trælkvinne Bilha til hustru, og Jakob gikk inn til henne.

5 Og Bilha blev fruktsommelig og fødte Jakob en sønn.

6 Da sa akel: Gud har dømt i min sak; han har hørt min bønn og gitt mig en sønn. Derfor kalte hun ham Dan*. / {* dommer.}

7 Og Bilha, akels trælkvinne, blev atter fruktsommelig og fødte Jakob ennu en sønn.

8 Da sa akel: Jeg har kjempet Guds kamper med min søster, og nu har jeg vunnet. Og hun kalte ham Naftali*. / {* den jeg har vunnet med kamp.}

9 Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun sin trælkvinne Silpa og gav Jakob til hustru.

10 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob en sønn.

11 Da sa Lea: Til lykke! Og hun kalte ham Gad*. / {* lykke.}

12 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob ennu en sønn.

13 Da sa Lea: Hvor lykkelig jeg er! For alle kvinner vil prise mig lykkelig. Og hun kalte ham Aser*. / {* lykkelig.}

14 En dag i hvetehøstens tid gikk uben ut og fant alruner* på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor; da sa akel til Lea: Kjære, gi mig nogen av din sønns alruner! / {* d.e. et slags plante som mentes å kunne vekke elskov og fremkalle svangerskap.}

15 Men hun svarte henne: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner? Da sa akel: Nu vel, han kan sove hos dig inatt, hvis jeg får din sønns alruner!

16 Da Jakob om aftenen kom hjem fra marken, gikk Lea ham i møte og sa: Det er hos mig du skal være inatt; jeg har tinget dig for min sønns alruner. Så lå han hos henne den natt.

17 Og Gud hørte Lea, og hun blev fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

18 Da sa Lea: Gud har gitt mig min lønn, fordi jeg lot min mann få min trælkvinne. Og hun kalte ham Issakar*. / {* han kommer med lønn.}

19 Og Lea blev atter fruktsommelig og fødte Jakob en sjette sønn.

20 Da sa Lea: Gud har gitt mig en god gave; nu kommer min mann til å bo hos mig, for jeg har født ham seks sønner. Og hun kalte ham Sebulon*. / {* boende mann.}

21 Siden fødte hun en datter og kalte henne Dina.

22 Da kom Gud akel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv.

23 Hun blev fruktsommelig og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min skam.

24 Og hun kalte ham Josef* og sa: Herren gi mig ennu en sønn! / {* han legger til.}

25 Da nu akel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: La mig fare, så jeg kan dra hjem til mitt eget land!

26 Gi mig mine hustruer og mine barn, som jeg har tjent dig for, så vil jeg dra bort; du vet jo selv hvorledes jeg har tjent dig.

27 Da sa Laban til ham: Om du bare hadde nogen godhet for mig! Jeg er blitt varslet om at det er for din skyld Herren har velsignet mig.

28 sa han: Si selv hvad du vil ha i lønn, så skal jeg gi dig det.

29 Og Jakob sa til ham: Du vet selv hvorledes jeg har tjent dig, og hvad din buskap er blitt til under mine hender.

30 For det var lite det du hadde før jeg kom, men nu har det øket til en stor mengde, og Herren har velsignet dig hvor jeg satte min fot. Men når skal jeg nu også få gjøre noget for mitt eget hus?

31 Da sa Laban: Hvad skal jeg gi dig? Jakob svarte: Du skal ikke gi mig noget; dersom du vil gjøre som jeg nu sier, så skal jeg gjæte din buskap og vokte den, som jeg har gjort.

32 Jeg vil idag gå gjennem hele din hjord og skille ut alt som er flekket og spraglet og alt som er sort blandt fårene, og likeså alt som er spraglet og flekket blandt gjetene; og det skal være min lønn.

33 Og min ærlighet skal vidne for mig, når du siden engang kommer og ser over min lønn. Finnes det hos mig nogen gjet som ikke er flekket og spraglet, og noget får som ikke er sort, så er det stjålet.

34 Da sa Laban: Vel, la det være som du har sagt!

35 Og samme dag skilte han ut de stripete og spraglete gjetebukker og alle flekkete og spraglete gjeter, alt det som hadde noget hvitt på sig, og alt sort blandt fårene; og han lot sine sønner ta vare på det,

36 og han la tre dagsreiser mellem sig og Jakob. Og Jakob gjætte resten av Labans småfe.

37 Men Jakob tok sig friske kjepper av poppel-, hassel- og lønnetrær og skavde hvite striper på dem, så det hvite på kjeppene kom frem.

38 Og han la kjeppene som han hadde skavd, i rennene - i vanntrauene, hvor småfeet kom for å drikke, like foran småfeet; for de parret sig når de kom for å drikke.

39 Så parret småfeet sig ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger.

40 Men lammene skilte Jakob ut og lot småfeet vende øinene mot det stripete og alt det sorte blandt Labans småfe; og således fikk han sig hjorder for sig selv og slapp dem ikke sammen med Labans småfe.

41 Og hver gang det sterke småfe parret sig, la Jakob kjeppene midt for øinene på dem i rennene, forat de skulde parre sig ved kjeppene;

42 men når det var svakt småfe, la han ikke kjeppene der; således kom de svake til å tilhøre Laban og de sterke Jakob.

43 Og mannen blev rikere og rikere, og han fikk meget småfe og trælkvinner og træler og kameler og asener.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #3942

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

3942. And found dudaim in the field. That this signifies the things of conjugial love in the truth and good of charity and love, is evident from the signification of “dudaim” as being the things that belong to conjugial love (concerning which in what follows); and from the signification of the “field,” as being the church, and consequently the truth of faith and good of charity, because these make the church (n. 368, 2971, 3196, 3310, 3500, 3508, 3766). What the “dudaim” were, the translators do not know. They suppose them to have been fruits or flowers, to which they give names according to their several opinions. But of what kind they were it does not concern us to know, but merely the fact that among the ancients who were of the church, all fruits and flowers were significative; for they knew that universal nature is a theater representative of the Lord’s kingdom (n. 3483); and that all the things in its three kingdoms are representative; and that each thing represents some specific thing in the spiritual world, and therefore also each fruit and flower. That by the “dudaim” there is signified the conjugial of good and truth, may be seen from the series of things here in the internal sense; as well as from the derivation of that word in the original language; for it is derived from the word dudaim, which means loves and conjunction by means of them. That “dudaim” comes from this, and that it signifies that which is conjugial is evident from the following words:

In the morning we will arise to the vineyards; we will see whether the vine hath blossomed and hath put forth the grape, whether the pomegranates have put forth flowers; there I will give thee my loves [dudim]; the dudaim have given forth a scent (Song of Solomon 7:12-13).

All this shows what is signified by the “dudaim.”

[2] As regards the book in which this passage is found, and which is called “The Song of Solomon,” it is not among those called “Moses and the Prophets,” because it has not the internal sense; but it was written in the ancient style, and is full of significatives collected from the books of the Ancient Church, and of many things which in the Ancient Church signified celestial and spiritual love, and especially conjugial love. That this is the nature of that book is also evident from the fact that in its literal sense are many things not decorous, which is not the case with the books called “Moses and the Prophets;” but as within it there have been collected together such things as are significative of celestial and of conjugial love, it appears as if it possessed a certain mystic meaning.

[3] From this signification of the “dudaim” we can now see that by “Reuben found them in the field” there is signified the conjugial that is in the truth and good of love and charity; that is to say, that which can be conjoined. For in the spiritual sense the conjugial principle is nothing else than that truth which can be conjoined with good, and that good which can be conjoined with truth. From this also comes all conjugial love (n. 2728, 2729, 3132); and therefore genuine conjugial love is not possible except with those who are in good and truth, and thus are together in the heavenly marriage.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.