Die Bibel

 

1 Mosebok 30

Lernen

   

1 Da akel så at hun og Jakob ikke fikk barn, blev hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: La mig få barn! Ellers dør jeg.

2 Da optendtes Jakobs vrede mot akel, og han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet dig livsfrukt?

3 Da sa hun: Se, der er min trælkvinne Bilha; gå inn til henne, forat hun kan føde på mine knær*, så også jeg kan få barn ved henne! / {* d.e. føde barn som jeg kan ta til mig som mine.}

4 Så gav hun sin trælkvinne Bilha til hustru, og Jakob gikk inn til henne.

5 Og Bilha blev fruktsommelig og fødte Jakob en sønn.

6 Da sa akel: Gud har dømt i min sak; han har hørt min bønn og gitt mig en sønn. Derfor kalte hun ham Dan*. / {* dommer.}

7 Og Bilha, akels trælkvinne, blev atter fruktsommelig og fødte Jakob ennu en sønn.

8 Da sa akel: Jeg har kjempet Guds kamper med min søster, og nu har jeg vunnet. Og hun kalte ham Naftali*. / {* den jeg har vunnet med kamp.}

9 Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun sin trælkvinne Silpa og gav Jakob til hustru.

10 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob en sønn.

11 Da sa Lea: Til lykke! Og hun kalte ham Gad*. / {* lykke.}

12 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob ennu en sønn.

13 Da sa Lea: Hvor lykkelig jeg er! For alle kvinner vil prise mig lykkelig. Og hun kalte ham Aser*. / {* lykkelig.}

14 En dag i hvetehøstens tid gikk uben ut og fant alruner* på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor; da sa akel til Lea: Kjære, gi mig nogen av din sønns alruner! / {* d.e. et slags plante som mentes å kunne vekke elskov og fremkalle svangerskap.}

15 Men hun svarte henne: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner? Da sa akel: Nu vel, han kan sove hos dig inatt, hvis jeg får din sønns alruner!

16 Da Jakob om aftenen kom hjem fra marken, gikk Lea ham i møte og sa: Det er hos mig du skal være inatt; jeg har tinget dig for min sønns alruner. Så lå han hos henne den natt.

17 Og Gud hørte Lea, og hun blev fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

18 Da sa Lea: Gud har gitt mig min lønn, fordi jeg lot min mann få min trælkvinne. Og hun kalte ham Issakar*. / {* han kommer med lønn.}

19 Og Lea blev atter fruktsommelig og fødte Jakob en sjette sønn.

20 Da sa Lea: Gud har gitt mig en god gave; nu kommer min mann til å bo hos mig, for jeg har født ham seks sønner. Og hun kalte ham Sebulon*. / {* boende mann.}

21 Siden fødte hun en datter og kalte henne Dina.

22 Da kom Gud akel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv.

23 Hun blev fruktsommelig og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min skam.

24 Og hun kalte ham Josef* og sa: Herren gi mig ennu en sønn! / {* han legger til.}

25 Da nu akel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: La mig fare, så jeg kan dra hjem til mitt eget land!

26 Gi mig mine hustruer og mine barn, som jeg har tjent dig for, så vil jeg dra bort; du vet jo selv hvorledes jeg har tjent dig.

27 Da sa Laban til ham: Om du bare hadde nogen godhet for mig! Jeg er blitt varslet om at det er for din skyld Herren har velsignet mig.

28 sa han: Si selv hvad du vil ha i lønn, så skal jeg gi dig det.

29 Og Jakob sa til ham: Du vet selv hvorledes jeg har tjent dig, og hvad din buskap er blitt til under mine hender.

30 For det var lite det du hadde før jeg kom, men nu har det øket til en stor mengde, og Herren har velsignet dig hvor jeg satte min fot. Men når skal jeg nu også få gjøre noget for mitt eget hus?

31 Da sa Laban: Hvad skal jeg gi dig? Jakob svarte: Du skal ikke gi mig noget; dersom du vil gjøre som jeg nu sier, så skal jeg gjæte din buskap og vokte den, som jeg har gjort.

32 Jeg vil idag gå gjennem hele din hjord og skille ut alt som er flekket og spraglet og alt som er sort blandt fårene, og likeså alt som er spraglet og flekket blandt gjetene; og det skal være min lønn.

33 Og min ærlighet skal vidne for mig, når du siden engang kommer og ser over min lønn. Finnes det hos mig nogen gjet som ikke er flekket og spraglet, og noget får som ikke er sort, så er det stjålet.

34 Da sa Laban: Vel, la det være som du har sagt!

35 Og samme dag skilte han ut de stripete og spraglete gjetebukker og alle flekkete og spraglete gjeter, alt det som hadde noget hvitt på sig, og alt sort blandt fårene; og han lot sine sønner ta vare på det,

36 og han la tre dagsreiser mellem sig og Jakob. Og Jakob gjætte resten av Labans småfe.

37 Men Jakob tok sig friske kjepper av poppel-, hassel- og lønnetrær og skavde hvite striper på dem, så det hvite på kjeppene kom frem.

38 Og han la kjeppene som han hadde skavd, i rennene - i vanntrauene, hvor småfeet kom for å drikke, like foran småfeet; for de parret sig når de kom for å drikke.

39 Så parret småfeet sig ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger.

40 Men lammene skilte Jakob ut og lot småfeet vende øinene mot det stripete og alt det sorte blandt Labans småfe; og således fikk han sig hjorder for sig selv og slapp dem ikke sammen med Labans småfe.

41 Og hver gang det sterke småfe parret sig, la Jakob kjeppene midt for øinene på dem i rennene, forat de skulde parre sig ved kjeppene;

42 men når det var svakt småfe, la han ikke kjeppene der; således kom de svake til å tilhøre Laban og de sterke Jakob.

43 Og mannen blev rikere og rikere, og han fikk meget småfe og trælkvinner og træler og kameler og asener.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #3816

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

3816. Shouldest thou therefore serve me for nought? Tell me, what shall be thy reward? That this signifies that there must be a means of conjunction, is evident from the signification of “serving for nought,” as being without any obligation; and from the signification of “reward” as being a means of conjunction. “Reward” is occasionally mentioned in the Word, and in the internal sense signifies nothing else than a means of conjunction. The reason is that the angels are utterly unwilling to hear anything about a reward, as being on account of anything in them; nay, they are utterly averse to the idea of reward for any good or good action; for they know that with everyone that which is his own is nothing but evil, and that therefore whatever they do from their own would be attended with that which is contrary to reward; and that all good is from the Lord, and flows in, and this solely from mercy; thus that that is not from themselves for which they would think of reward. In fact good itself becomes not good when reward for it is thought of, for then a selfish end instantly adjoins itself, and insofar as this is the case, it induces a denial that the good is from the Lord, and from mercy; consequently so far it removes the influx, and of course so far removes from itself heaven and the bliss which are in good and its affection. The affection of good (that is, love to the Lord and love toward the neighbor) has bliss and happiness within it; these being within the affection and love itself. To do anything from affection and its bliss and to do it at the same time for the sake of reward, are things diametrically opposed to each other. Hence it is that when “reward” is mentioned in the Word, the angels do not perceive anything of reward, but that which is bestowed gratis and of mercy by the Lord.

[2] Nevertheless reward is of service as a means of conjunction with those who have not yet been initiated; for they who are not as yet initiated in good and its affections (that is, who are not yet fully regenerated) cannot do otherwise than think about reward, because the good which they do, they do not from the affection of good, but from the affection of bliss and happiness for the sake of self; and at the same time from the fear of hell. But when a man is being regenerated, this is inverted and becomes the affection of good, and then he no longer looks to reward.

[3] This may be illustrated by what passes in civic life: he who loves his country, and has such an affection toward it as to find a pleasure in promoting its good from good will, would lament if this should be denied him, and would entreat that there might be granted the opportunity to do good to it; for this is the object of his affection, consequently the source of his pleasure and bliss. Such a one is also honored, and is exalted to posts of dignity; for to him these are means of serving his country, although they are called rewards. But those who have no affection for their country, but only an affection of self and the world, are moved to take action for the sake of honors and wealth, which also they regard as the ends. Such persons set themselves before their country (that is, their own good before the common good), and are relatively sordid; and yet they more than all others are desirous to make it appear that they do what they do from a sincere love. But when they think privately about it, they deny that anyone does this, and marvel that anyone can. They who are such in the life of the body with regard to their country, or the public good, are such also in the other life with regard to the Lord’s kingdom, for everyone’s affection or love follows him, because affection or love is the life of everyone.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.