Die Bibel

 

1 Mosebok 29

Lernen

   

1 Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.

2 Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.

3 Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.

4 Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.

5 Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.

6 Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter akel med småfeet.

7 Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!

8 Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.

9 Mens han ennu talte med dem, kom akel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.

10 Og da Jakobakel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.

11 Og Jakob kysset akel og brast i gråt.

12 Og Jakob fortalte akel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til ebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.

13 Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.

14 Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.

15 sa Laban til Jakob: Skulde du tjene mig for intet, fordi om du er min frende? Si mig hvad du vil ha i lønn!

16 Nu hadde Laban to døtre, den eldste hette Lea, og den yngste hette akel.

17 Lea hadde matte øine; men akel var vakker av skapning og vakker å se til.

18 Og Jakob hadde akel kjær; derfor sa han: Jeg vil tjene dig syv år for akel, din yngste datter.

19 Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til dig, enn at jeg gir henne til en annen mann; bli hos mig!

20 Så tjente Jakob i syv år for akel; og disse år syntes han var nogen få dager, fordi han hadde henne kjær.

21 Derefter sa Jakob til Laban: La mig nu få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.

22 Da samlet Laban alle menn der på stedet og gjorde et gjestebud.

23 Og om aftenen tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne.

24 Og Laban gav sin trælkvinne Silpa til sin datter Lea som trælkvinne.

25 Men om morgenen - se, da var det Lea. Da sa han til Laban: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for akel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig?

26 Laban svarte: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste.

27 La nu Leas bryllups-uke gå til ende, så vil vi også gi dig den andre, hvis du vil tjene hos mig i syv år til.

28 Og Jakob gjorde så, og han lot bryllups-uken gå til ende. Da gav han ham sin datter akel til hustru.

29 Og Laban gav sin trælkvinne Bilha til sin datter akel som trælkvinne.

30 Så gikk han også inn til akel, og han holdt mere av akel enn av Lea. Siden tjente han ennu syv år til hos Laban.

31 Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men akel var barnløs.

32 Og Lea blev fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham uben*; for hun sa: Herren har sett til mig i min ulykke; nu vil min mann elske mig. / {* se, en sønn!.}

33 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Herren har hørt at jeg var tilsidesatt; derfor har han gitt mig også denne sønn. Så kalte hun ham Simeon*. / {* bønnhørelse.}

34 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu må vel endelig min mann holde sig til mig, for jeg har født ham tre sønner. Derfor kalte de ham Levi*. / {* vedhengen.}

35 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda*. Så fikk hun ikke flere barn da. / {* den for hvem Herren prises; egentlig: den priste.}

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #3870

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

3870. 'That I was hated' means the state of faith if there is no will corresponding to it. This is clear from the meaning of 'hated' as not loved, for this is the state of faith if the will does not correspond to it. The subject in the internal sense is the advance of a person's regeneration from what is external to what is internal, that is, from the truth of faith towards the good of charity. Truth which is the truth of faith is external, and good which is the good of charity is internal. So that it may be living, truth which is the truth of faith must be introduced into the will so as to receive life there. For truth which issues from knowledge is not living, only truth which issues from the will. Through the new will which the Lord creates in man life flows in from Him. The life which comes first manifests itself in obedience, this being the first degree of the will. The life which comes second manifests itself in the affection for doing what is true, this being a more advanced degree of the will, which is arrived at when delight and blessing are felt in the doing of what is true. Unless faith advances in this way truth does not become truth but something separated from life. Sometimes it becomes the corroboration of falsity, sometimes persuasive belief, and so something debased, for it couples itself to man's evil affection or desire, that is, to the will that is properly his own and the reverse of charity. Such is the faith which is believed to be true faith by many at the present day; they believe that this faith is able - of itself, without the works of charity - to save a person.

[2] But this faith - that is to say, faith separated from charity and therefore contrary to charity - is represented later on by Reuben's lying with Bilhah his father's concubine, Genesis 35:22, and by the expression of disgust by Jacob, who by then was named Israel, in the following words,

Reuben, my firstborn, you are my strength and the beginning of my power. Unstable as water, may you not excel, for you went up to your father's bed; then you defiled it. He went up to my couch. Genesis 49:3-4.

Also described in that chapter, by means of Simeon and Levi, is the contrariety to charity of the will and affection that go with this faith, namely faith separated from charity, in the following words,

Simeon and Levi are brothers; weapons of violence are their swords. Into their secret place let my soul not come; in their assembly let not my glory be united; for in their fury they killed a man, and in their wilfulness they hamstrung an ox. Cursed be their fury, for it is fierce, and their anger, for it is severe. I will divide them in Jacob, and will scatter them in Israel. Genesis 49:5-7.

That faith separated from charity is described in this case by Simeon and Levi will in the Lord's Divine mercy be shown later on.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.