¹ Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.

² Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.

³ Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.

⁴ Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.

⁵ Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.

⁶ Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter akel med småfeet.

⁷ Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!

⁸ Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.

⁹ Mens han ennu talte med dem, kom akel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.

¹⁰ Og da Jakob så akel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.

¹¹ Og Jakob kysset akel og brast i gråt.

¹² Og Jakob fortalte akel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til ebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.

¹³ Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.

¹⁴ Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.

¹⁵ Så sa Laban til Jakob: Skulde du tjene mig for intet, fordi om du er min frende? Si mig hvad du vil ha i lønn!

¹⁶ Nu hadde Laban to døtre, den eldste hette Lea, og den yngste hette akel.

¹⁷ Lea hadde matte øine; men akel var vakker av skapning og vakker å se til.

¹⁸ Og Jakob hadde akel kjær; derfor sa han: Jeg vil tjene dig syv år for akel, din yngste datter.

¹⁹ Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til dig, enn at jeg gir henne til en annen mann; bli hos mig!

²⁰ Så tjente Jakob i syv år for akel; og disse år syntes han var nogen få dager, fordi han hadde henne kjær.

²¹ Derefter sa Jakob til Laban: La mig nu få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.

²² Da samlet Laban alle menn der på stedet og gjorde et gjestebud.

²³ Og om aftenen tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne.

²⁴ Og Laban gav sin trælkvinne Silpa til sin datter Lea som trælkvinne.

²⁵ Men om morgenen - se, da var det Lea. Da sa han til Laban: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for akel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig?

²⁶ Laban svarte: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste.

²⁷ La nu Leas bryllups-uke gå til ende, så vil vi også gi dig den andre, hvis du vil tjene hos mig i syv år til.

²⁸ Og Jakob gjorde så, og han lot bryllups-uken gå til ende. Da gav han ham sin datter akel til hustru.

²⁹ Og Laban gav sin trælkvinne Bilha til sin datter akel som trælkvinne.

³⁰ Så gikk han også inn til akel, og han holdt mere av akel enn av Lea. Siden tjente han ennu syv år til hos Laban.

³¹ Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men akel var barnløs.

³² Og Lea blev fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham uben*; for hun sa: Herren har sett til mig i min ulykke; nu vil min mann elske mig. / {* se, en sønn!.}

³³ Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Herren har hørt at jeg var tilsidesatt; derfor har han gitt mig også denne sønn. Så kalte hun ham Simeon*. / {* bønnhørelse.}

³⁴ Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu må vel endelig min mann holde sig til mig, for jeg har født ham tre sønner. Derfor kalte de ham Levi*. / {* vedhengen.}

³⁵ Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda*. Så fikk hun ikke flere barn da. / {* den for hvem Herren prises; egentlig: den priste.}

¹ Derefter så jeg fire engler som stod på jordens fire hjørner og holdt jordens fire vinder, forat det ikke skulde blåse nogen vind over jorden eller over havet eller på noget tre.

² Og jeg så en annen engel, som steg op fra solens opgang og hadde den levende Guds segl, og han ropte med høi røst til de fire engler som det var gitt å skade jorden og havet, og sa:

³ Skad ikke jorden eller havet eller trærne før vi har satt innsegl på vår Guds tjenere i deres panner!

⁴ Og jeg hørte tallet på dem som var beseglet: hundre og fire og firti tusen beseglede av alle Israels barns stammer:

⁵ av Juda stamme tolv tusen beseglede, av ubens stamme tolv tusen, av Gads stamme tolv tusen,

⁶ av Asers stamme tolv tusen, av Naftali stamme tolv tusen, av Manasse stamme tolv tusen,

⁷ av Simeons stamme tolv tusen, av Levi stamme tolv tusen, av Issakars stamme tolv tusen,

⁸ av Sebulons stamme tolv tusen, av Josefs stamme tolv tusen, av Benjamins stamme tolv tusen beseglede.

⁹ Derefter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunde telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som stod for tronen og for Lammet, klædd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender;

¹⁰ og de ropte med høi røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!

¹¹ Og alle englene stod omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt åsyn og tilbad Gud og sa:

¹² Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen.

¹³ Og en av de eldste tok til orde og sa til mig: Disse som er klædd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra?

¹⁴ Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til mig: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.

¹⁵ Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.

¹⁶ De skal ikke hungre mere, heller ikke tørste mere; solen skal heller ikke falle på dem, eller nogen hete;

¹⁷ for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørke bort hver tåre av deres øine.