Die Bibel

 

1 Mosebok 27

Lernen

   

1 Da Isak var blitt gammel, og hans øine var blitt sløve, så han ikke kunde se, kalte han til sig Esau, sin eldste sønn, og sa til ham: Min sønn! Han svarte: Ja, her er jeg.

2 Da sa han: Jeg er blitt gammel og vet ikke hvad dag jeg skal dø.

3 Så ta nu dine jaktredskaper, ditt kogger og din bue, og gå ut på marken og skyt mig noget vilt,

4 og lag en velsmakende rett for mig, slik som jeg liker det, og kom så hit med den! Da vil jeg ete, så min sjel kan velsigne dig, før jeg dør.

5 Men ebekka hørte på at Isak talte til Esau, sin sønn. Så gikk Esau ut på marken for å skyte noget vilt og ha det med sig hjem.

6 Da sa ebekka til Jakob, sin sønn: Jeg hørte din far tale til Esau, din bror, og si:

7 Hent mig noget vilt og lag en velsmakende rett for mig, så jeg kan ete av den og velsigne dig for Herrens åsyn, før jeg dør.

8 Lyd nu mitt ord, min sønn, og gjør det jeg byder dig:

9 Gå bort til hjorden og hent mig derfra to gode kje, så skal jeg lage en velsmakende rett av dem for din far, slik som han liker det.

10 Og du skal gå inn med den til din far, så han kan ete av den og velsigne dig, før han dør.

11 Da sa Jakob til ebekka, sin mor: Esau, min bror, er jo lodden, og jeg er glatt.

12 Kanskje min far kjenner på mig og så tror at jeg vil ha ham til narr, og jeg kommer til å føre en forbannelse over mig og ikke en velsignelse.

13 Da sa hans mor til ham: Den forbannelse skal jeg ta på mig min sønn! Bare lyd mitt råd og gå og hent mig kjeene!

14 Da gikk han og hentet dem og kom til sin mor med dem, og hans mor laget en velsmakende rett, slik som hans far likte det.

15 Så tok ebekka sin eldste sønn Esaus høitidsklær, som hun hadde hos sig i huset, og hun lot Jakob, sin yngste sønn, ta dem på.

16 Men skinnene av kjeene hadde hun om hans hender og om den glatte del av hans hals.

17 Så lot hun sin sønn Jakob få den velsmakende rett og brødet som hun hadde laget,

18 og han gikk inn til sin far og sa: far! Han svarte: Ja, her er jeg; hvem er du, min sønn?

19 Da sa Jakob til sin far: Jeg er Esau, din førstefødte; jeg har gjort som du sa til mig. Sett dig nu op og et av mitt vilt, så din sjel kan velsigne mig!

20 Men Isak sa til sin sønn: Hvorledes har du da så snart kunnet finne noget, min sønn? Han, svarte: Herren din Gud sendte mig det i møte.

21 Da sa Isak til Jakob: Kom hit og la mig få kjenne på dig, min sønn, om du er min sønn Esau, eller ikke.

22 Så gikk Jakob frem til Isak, sin far; og han kjente på ham og sa: østen er Jakobs, men hendene er Esaus.

23 Og han kjente ham ikke, fordi hans hender var lodne som hans bror Esaus hender; og han velsignet ham.

24 Og han sa: Er du virkelig min sønn Esau? Han svarte: Ja, det er jeg.

25 Da sa han: Kom hit med det til mig og la mig få ete av min sønns vilt, så min sjel kan velsigne dig. Så satte han det frem for ham, og han åt, og han kom med vin til ham, og han drakk.

26 sa Isak, hans far, til ham: Kom nu hit og kyss mig, min sønn!

27 Da gikk han frem og kysset ham; og han kjente lukten av hans klær og velsignet ham og sa: Se, duften av min sønn er som duften av en mark som Herren har velsignet.

28 gi Gud dig av himmelens dugg og av jordens fedme og korn og most i overflod.

29 Folk skal tjene dig, og folkeslag skal falle dig til fote; vær herre over dine brødre, og måtte din mors sønner falle dig til fote! Forbannet være den som forbanner dig, og velsignet den som velsigner dig!

30 Men da Isak hadde endt sin velsignelse over Jakob, og Jakob nettop var gått ut fra Isak, sin far, da kom Esau, hans bror, hjem fra jakten.

31 Han laget også en velsmakende rett og bar den inn til sin far; og han sa til sin far: Vil ikke far reise sig op og ete av sin sønns vilt, så din sjel kan velsigne mig!

32 Og Isak, hans far, spurte ham: Hvem er du? Han svarte: Jeg er Esau, din førstefødte sønn.

33 Da blev Isak overmåte forferdet, og han sa: Hvem var det da som hadde skutt noget vilt og kom til mig med det? Jeg åt av alt, før du kom, og velsignet ham! Han skal også være velsignet.

34 Da Esau hørte disse ord av sin far, satte han i et høit og sårt skrik, og han sa til sin far: Velsign også mig, min far!

35 Men han sa: Din bror kom med list og tok din velsignelse.

36 Da sa han: Er det fordi han har fått navnet Jakob, at han nu to ganger har overlistet mig? Min førstefødselsrett tok han, og se, nu har han tatt min velsignelse. Så sa han: Har du ikke en velsignelse igjen til mig og?

37 Isak svarte og sa til Esau: Se, jeg har satt ham til herre over dig, og alle hans brødre har jeg gjort til hans tjenere, og jeg har gitt ham korn og most i overflod; hvad skal jeg da gjøre for dig, min sønn?

38 Og Esau sa til sin far: Har du da bare denne ene velsignelse, min far? Velsign også mig, min far! Og Esau gråt høit.

39 Da tok Isak, hans far, til orde igjen og sa til ham: Se, uten jordens fedme skal din bolig være og uten himmelens dugg fra oven.

40 Av ditt sverd skal du leve, og din bror skal du tjene; men når du engang river dig løs, da skal du bryte hans åk av din nakke.

41 Og Esau hatet Jakob for den velsignelse som hans far hadde lyst over ham. Og Esau sa ved sig selv: Snart kommer den tid da vi må sørge over min far; da skal jeg slå Jakob, min bror, ihjel.

42 Og ebekka fikk vite hvad Esau, hennes eldste sønn, hadde sagt; da sendte hun bud efter Jakob, sin yngste sønn, og sa til ham: Se, Esau, din bror, vil hevne sig på dig og slå dig ihjel.

43 Lyd nu mitt ord, min sønn: Gjør dig ferdig og flykt til min bror Laban i Karan,

44 og bli hos ham en tid, til din brors vrede har lagt sig,

45 til din brors vrede har vendt sig fra dig, og han har glemt det du har gjort mot ham! Da skal jeg sende bud og hente dig derfra. Hvorfor skulde jeg miste eder begge på én dag!

46 sa ebekka til Isak: Jeg er kjed av mitt liv for disse Hets døtres skyld; skulde nu også Jakob ta sig en hustru av Hets døtre, slik en som disse, en av landets døtre, hvad skulde jeg da leve efter?

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #3582

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

3582. 'Be lord over your brothers' means the apparent dominion at first of the affection for natural truth over affections for natural good. This is clear from the meaning of 'being lord over' as having dominion, and from the meaning of 'brothers' as affections for good, in this case natural good, dealt with in 367, 2360, 3303. Regarding the apparent dominion at first of truth over good, see 3324, 3325, 3330, 3332, 3336, 3470, 3539, 3548, 3556, 3563, 3570.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #2689

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

2689. 'And lifted up her voice and wept' means a further degree of grief. This becomes clear from the meaning of 'lifting up the voice and weeping' as the utmost extremity of grief, for weeping with a loud voice is nothing else. Described in this verse is a state of desolation of truth and of withdrawal from truths, as experienced by those who are becoming spiritual. What this state is like must be explained briefly: People who are not able to be reformed have no knowledge at all of what it is to grieve on account of being deprived of truths, for they imagine that no one can possibly become distressed for a reason such as that. The only circumstances, they believe, which can lead to such distress exist when someone is deprived of those good gifts to men that are of a bodily and worldly kind, such as health, position, reputation, wealth, and life. But those who are able to be reformed believe altogether differently. They are maintained by the Lord in the affection for good and in the thought of truth, and therefore come to be distressed when deprived of these.

[2] It is well known that all distress and grief are the result of a person's being deprived of the things for which he has affection, that is, which he loves. Those whose affection is solely for bodily and worldly things, that is, who love solely these, grieve when deprived of them, whereas those whose affection is for spiritual goods and truths, and who love these, grieve when deprived of them. The life in any person is nothing else than affection or love. From this one may see the nature of the state of those who are desolated as regards the goods and truths for which they have affection, that is, which they love; that is to say, one may see that their state of grief, being more interior, is more severe, and that in being deprived of good and truth it is not death of the body which they are bothered about but eternal death. It is their state which is described here.

[3] So that it may also be known which people can be maintained by the Lord in the affection for good and truth and so be reformed and become spiritual, and which ones cannot, this too must be explained briefly. In childhood everyone, when being for the first time endowed with goods and truths, is maintained by the Lord in the affirmative attitude that anything said or taught by parents and teachers is true. With those who are able to become spiritual this affirmative attitude is strengthened by means of facts and cognitions, for whatever they learn and is relevant introduces itself into the affirmative outlook and strengthens it, leading more and more towards affection for it. These are ones who become spiritual in accordance with the essence of the truth in which they have faith, and who are victorious in temptations. But it is quite different with those who are not able to become spiritual. Although in childhood an affirmative attitude exists with them, when they are older they allow doubts to enter in which thus destroy the affirmative attitude towards good and truth. And when they reach adult years they allow denials to enter in, and even the affection for what is false to enter in. If such people were led into temptations they would give in completely. Consequently they are kept free from them.

[4] But the real reason why they allow doubts and subsequently denials to enter in may be traced back to their life of evil. People who lead a life of evil cannot possibly do otherwise. The life in any person, as has been stated, is affection or love, and as is the nature of that affection or love so is the nature of his thought. The affection for evil and the thought of truth never join themselves together. In cases where they seem to join themselves, they do not in fact do so, for the thought of truth exists without the affection for it. With such people therefore truth is not truth, but merely a sound or something on the lips, from which the heart is far away. Even very wicked people can know such truth, better than anybody else sometimes. Some are also so strongly persuaded by truth of that kind that no one can see it as other than genuine. But it is not genuine truth if the life of good is absent. It is affection belonging to self-love or love of the world which causes that strong persuasion of it, which they also defend with a vehemence that is evidence of apparent zeal; indeed they go so far as to condemn people who do not receive it or believe it in a similar way. But this kind of truth varies from one person to another according to his basic way of thinking, the strength of that truth depending on the strength of his self-love or his love of the world. It is, it is true, born together with evil, but it does not join itself to evil, and therefore in the next life is rooted out. It is different in the case of those who lead a life of good; in them the truth itself finds its soil, and its ability to grow, and from the Lord its life.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.