Die Bibel

 

1 Mosebok 22

Lernen

   

1 Nogen tid derefter satte Gud Abraham på prøve, og han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg.

2 Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig!

3 Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham.

4 På den tredje dag, da Abraham så sig omkring, fikk han øie på stedet langt borte.

5 Da sa Abraham til sine drenger: Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og bede og så komme tilbake til eder.

6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i sin hånd; og så gikk de begge sammen.

7 Da talte Isak til Abraham, sin far, og sa: Du far! Han svarte: Ja, min sønn! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?

8 Abraham svarte: Gud skal selv utse sig lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de begge sammen.

9 Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret ovenpå veden.

10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.

11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - Han svarte: Ja, her er jeg.

12 Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noget! For nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.

13 Da nu Abraham så op, fikk han se en vær bakenfor sig, som hang fast i buskene med sine horn; og Abraham gikk bort og tok væren og ofret den til brennoffer istedenfor sin sønn.

14 Og Abraham kalte dette sted: Herren ser. Derfor sier folk den dag idag: På Herrens berg skal han la sig se.

15 Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen

16 og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,

17 så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie;

18 og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.

19 Så gikk Abraham tilbake til sine drenger, og de brøt op og drog sammen til Be'erseba; og Abraham blev boende i Be'erseba.

20 Nogen tid derefter kom det nogen og sa til Abraham: Din bror Nakor og Milka har også fått sønner:

21 Us, den eldste, og Bus, hans bror, og Kemuel, far til Aram,

22 og Kesed og Haso og Pildas og Jidlaf og Betuel.

23 Og Betuel var far til ebekka. Disse åtte barn fikk Nakor, Abrahams bror, med Milka.

24 Også hans medhustru, som hette e'uma, fikk barn: Tebah og Gaham og Tahas og Ma'aka.

   

Aus Swedenborgs Werken

 

Arcana Coelestia #2863

studieren Sie diesen Abschnitt

  
/ 10837  
  

2863. Behold, Milcah, she also hath borne children unto Nahor thy brother. That this signifies those out of the church who are in brotherhood from good, is also evident from what was said before respecting Milcah and Nahor (n. 1363, 1369, 1370). For Terah had three sons, Abraham, Nahor, and Haran; and that they worshiped other gods may be seen above (n. 1356). Milcah was the daughter of Haran, who became Nahor’s wife (n. 2369). And Haran died upon the faces of Terah in Ur of the Chaldees (n. 1365-1368). Hence it is evident what is signified by “Milcah” and “Nahor,” namely, by “Milcah” the truth of those nations, and by “Nahor” their good.

[2] That there were truths among the Gentiles is evident from many things, for it is known that formerly there was wisdom and intelligence among the nations, as that they acknowledged one God, and wrote concerning Him in a holy manner; also that they acknowledged the immortality of the soul, and the life after death, and also the happiness of the good and the unhappiness of the evil; and further that they had for their law the precepts of the Decalogue, namely, that God is to be worshiped, that parents are to be honored, that men must not kill, steal, commit adultery, nor covet the property of others; nor were they content to be of this character in externals, but were so in internals.

[3] It is the same at this day; the better behaved Gentiles from all parts of the earth sometimes speak better on such subjects than Christians do; nor do they merely speak better things, but also live according to them. These and many other truths are among the Gentiles, and conjoin themselves with the good which they have from the Lord, from the conjunction of which they are in a state to receive still more truths, because one truth recognizes another, and truths easily consociate themselves together, for they are connected with and related to each other. Hence it is that they who have been in good in the world easily receive the truths of faith in the other life. The falsities that are with them do not conjoin themselves with their good, but only apply themselves to it in such manner as to be separable from it. The falsities which have been conjoined remain, but those which have been merely applied are separated; and they are separated at the time when the men learn the truths of faith and imbue themselves with them. Every truth of faith removes and separates what is false, so that at length the man is averse to it and shuns it. From all this we can see what kind of persons are signified by the sons whom Milcah bare to Nahor, Abraham’s brother, namely, those out of the church who are in brotherhood from good.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.