¹ Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise dig!

² Og jeg vil gjøre dig til et stort folk; jeg vil velsigne dig og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse!

³ Og jeg vil velsigne dem som velsigner dig, og den som forbanner dig, vil jeg forbanne; og i dig skal alle jordens slekter velsignes

⁴ Så drog Abram bort som Herren hadde sagt til ham, og Lot drog med ham. Og Abram var fem og sytti år gammel da han drog ut fra Karan.

⁵ Og Abram tok med sig Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all deres eiendom som de hadde vunnet, og de folk som de hadde fått i Karan; og de drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land.

⁶ Og Abram drog gjennem landet til Sikem-bygden, til Mores terebintelund; og kana'anittene bodde dengang der i landet.

⁷ Da åpenbarte Herren sig for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land. Og han bygget der et alter for Herren, som hadde åpenbaret sig for ham.

⁸ Derfra flyttet han til fjellene østenfor Betel og slo op sitt telt med Betel i vest og Ai i øst; og han bygget der et alter for Herren og påkalte Herrens navn.

⁹ Og Abram drog efter hvert videre til sydlandet*. / {* d.e. den sydligste del av Kana'an.}

¹⁰ Så blev det hungersnød i landet; og Abram drog ned til Egypten for å opholde sig der, for hungersnøden var stor i landet.

¹¹ Og da han ikke hadde langt igjen til Egypten, sa han til Sarai, sin hustru: Jeg vet jo at du er en vakker kvinne.

¹² Når nu egypterne får se dig, vil de si: Dette er hans hustru, og så slår de mig ihjel og lar dig leve.

¹³ Kjære, si at du er min søster, så det kan gå mig vel, og mitt liv kan bli spart for din skyld!

¹⁴ Da nu Abram kom til Egypten, så egypterne at kvinnen var meget vakker.

¹⁵ Også Faraos høvdinger så henne og roste henne for Farao, og så blev kvinnen hentet til Faraos hus.

¹⁶ Og han gjorde vel imot Abram for hennes skyld, og han fikk både småfe og storfe og asener og træler og trælkvinner og aseninner og kameler.

¹⁷ Men Herren hjemsøkte Farao og hans hus med store plager for Abrams hustru Sarais skyld.

¹⁸ Da kalte Farao Abram til sig og sa: Hvad er det du har gjort imot mig? Hvorfor lot du mig ikke vite at hun er din hustru?

¹⁹ Hvorfor sa du: Hun er min søster, så jeg tok henne til hustru? Se, her har du din hustru, ta henne og gå!

²⁰ Og Farao gav nogen menn befaling til å følge ham på veien med hans hustru og alt det han eide.

¹ Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.

² For på grunn av den fikk de gamle godt vidnesbyrd.

³ Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige.

⁴ Ved tro bar Abel frem for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vidnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vidnet om hans gaver, og ved den taler han ennu efter sin død.

⁵ Ved tro blev Enok bortrykket, så han ikke skulde se døden, og han blev ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han blev bortrykket, fikk han det vidnesbyrd at han tektes Gud;

⁶ men uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.

⁷ Ved tro bygget Noah, varslet av Gud om det som ennu ikke var sett, i hellig frykt en ark til frelse for sitt hus; ved den fordømte han verden og blev arving til rettferdigheten av tro.

⁸ Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme;

⁹ ved tro opholdt han sig som utlending i det lovede land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte;

¹⁰ for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.

¹¹ Ved tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder, da hun aktet ham trofast som gav løftet;

¹² derfor blev det også av en, og det en utlevd, avlet så mange som himmelens stjerner og som sanden ved havets strand, som ingen kan telle.

¹³ I tro døde alle disse uten at de hadde opnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det og bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.

¹⁴ For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland;

¹⁵ og dersom de hadde tenkt på det som de var kommet fra, da hadde de jo hatt tid til å vende tilbake;

¹⁶ men nu stunder de efter et bedre, det er et himmelsk; derfor skammer Gud sig ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.

¹⁷ Ved tro ofret Abraham Isak dengang han blev fristet; ja, sin enbårne ofret han som hadde fått løftene,

¹⁸ han som det blev sagt til: I Isak skal det nevnes dig en ætt;

¹⁹ for han tenkte at Gud er mektig endog til å opvekke fra de døde, og derfra fikk han ham og likesom tilbake.

²⁰ Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau, med syn på det som skulde komme.

²¹ Ved tro velsignet Jakob døende hver og en av Josefs sønner og tilbad, bøiet over knappen på sin stav.

²² Ved tro talte Josef på sitt siste om Israels barns utgang og gav påbud om sine ben.

²³ Ved tro blev Moses efter sin fødsel skjult i tre måneder av sine foreldre, fordi de så at gutten var fager, og de fryktet ikke for kongens bud.

²⁴ Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn,

²⁵ idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nydelse av synden,

²⁶ og aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egyptens skatter; for han så frem til lønnen.

²⁷ Ved tro forlot han Egypten, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige.

²⁸ Ved tro holdt han påsken med blodsprengningen, forat ikke ødeleggeren skulde røre deres førstefødte.

²⁹ Ved tro gikk de gjennem det øde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.

³⁰ Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager.

³¹ Ved tro undgikk skjøgen ahab å gå til grunne med de vantro, da hun hadde tatt imot speiderne med fred.

³² Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden vilde bli mig for kort om jeg skulde fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene,

³³ som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter opfylt, stoppet gapet på løver,

³⁴ slukket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike;

³⁵ kvinner fikk sine døde igjen ved opstandelse; andre blev utspent til pinsel og vilde ikke ta imot utløsning, forat de kunde få del i en bedre opstandelse;

³⁶ andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel;

³⁷ de blev stenet, gjennemsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn, de led mangel, trengsel, hård medferd

³⁸ - verden var dem ikke verd - de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter.

³⁹ Og enda alle disse fikk vidnesbyrd for sin tro, opnådde de ikke det som var lovt,

⁴⁰ fordi Gud forut hadde utsett noget bedre for oss, så de ikke skulde nå fullendelsen uten oss.