¹ Og et vær løftet mig op og førte mig til den østre port i Herrens hus, den som vender mot øst, og ved inngangen til porten så jeg fem og tyve menn og midt iblandt dem Ja'asanja, Assurs sønn, og Pelatja, Benajas sønn, som var høvdinger blandt folket.

² Og Herren sa til mig: Menneskesønn! Dette er de menn som tenker ut urett og gir onde råd i denne stad,

³ de som sier: Det blir ikke så snart tale om å bygge hus*; den** er gryten, og vi er kjøttet. / {* JE 29, 5.} / {** staden.}

⁴ Derfor, spå mot dem, spå du menneskesønn!

⁵ Og Herrens Ånd falt på mig, og han sa til mig: Si: Så sier Herren: Således har I sagt, I av Israels hus, og de tanker som stiger op i eders ånd, dem kjenner jeg.

⁶ Mange er de som I har drept i denne stad; I har fylt dens gater med drepte.

⁷ Derfor sier Herren, Israels Gud, så: De som I har drept og latt ligge midt i staden, de er kjøttet, og den er gryten; men I skal føres ut av den.

⁸ I frykter for sverdet, og sverdet vil jeg la komme over eder, sier Herren, Israels Gud.

⁹ Jeg vil føre eder ut av den og gi eder i fremmedes hånd, og jeg vil holde dom over eder.

¹⁰ For sverdet skal I falle; ved Israels grense vil jeg dømme eder, og I skal kjenne at jeg er Herren.

¹¹ Den skal ikke være en gryte for eder, og I skal ikke være kjøttet i den; ved Israels grense vil jeg dømme eder.

¹² Og I skal kjenne at jeg er Herren, hvis bud I ikke har fulgt, og hvis lover I ikke har holdt; men I har holdt eder efter de hedningefolks lover som bor rundt omkring eder.

¹³ Mens jeg holdt på å spå, døde Pelatja, Benajas sønn, og jeg falt på mitt ansikt og ropte med høi røst og sa: Akk, Herre, Herre! Vil du aldeles gjøre ende på det som er igjen av Israel?

¹⁴ Og Herrens ord kom til mig, og det lød så:

¹⁵ Menneskesønn! Dine brødre, dine brødre, dine nære frender og hele Israels hus, hele folket*, er det til hvem Jerusalems innbyggere sier: Hold eder langt borte fra Herren! Oss er landet gitt til eiendom. / {* Talen er om dem som med Jekonja var bortført til Babel; 2KG 24, 12 fg.}

¹⁶ Derfor skal du si: Så sier Herren, Israels Gud: Da jeg lot dem fare langt bort iblandt hedningefolkene, da jeg spredte dem i landene, blev jeg en kort tid en helligdom* for dem i de land de var kommet til. / {* JES 8, 14.}

¹⁷ Derfor skal du si: Så sier Herren, Israels Gud: Jeg vil samle eder fra folkene og sanke eder fra de land som I er spredt i, og jeg vil gi eder Israels land.

¹⁸ Og når de kommer dit, da skal de få bort derfra alle de avskyeligheter og vederstyggeligheter som finnes der.

¹⁹ Og jeg vil gi dem ett hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i deres indre; jeg vil ta bort stenhjertet av deres kjød og gi dem et kjødhjerte,

²⁰ så de skal følge mine bud og holde mine lover og gjøre efter dem; og de skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.

²¹ Men de hvis hjerte følger deres avskyeligheter og vederstyggeligheter*, deres gjerninger vil jeg la komme over deres eget hode, sier Herren, Israels Gud. / {* deres avguder.}

²² Da løftet kjerubene sine vinger, og hjulene fulgte med, og Israels Guds herlighet var ovenover dem.

²³ Og Herrens herlighet steg op fra staden, og den blev stående på det berg som er østenfor staden.

²⁴ Og et vær løftet mig op og førte mig i synet ved Guds Ånd til Kaldea, til de bortførte; og synet som jeg hadde sett, steg op fra mig.

²⁵ Og jeg talte til de bortførte alle de ord som Herren hadde latt mig se.

¹ Herrens hånd kom over mig, og Herren førte mig i ånden ut og satte mig ned midt i dalen, og den var full av ben.

¹ Moreover, take up a lamentation for the princes of Israel,

² and say, What was your mother? A lioness: she couched among lions, in the midst of the young lions she nourished her cubs.

³ She brought up one of her cubs: he became a young lion, and he learned to catch the prey; he devoured men.

⁴ The nations also heard of him; he was taken in their pit; and they brought him with hooks to the land of Egypt.

⁵ Now when she saw that she had waited, and her hope was lost, then she took another of her cubs, and made him a young lion.

⁶ He went up and down among the lions; he became a young lion, and he learned to catch the prey; he devoured men.

⁷ He knew their palaces, and laid waste their cities; and the land was desolate, and its fullness, because of the noise of his roaring.

⁸ Then the nations set against him on every side from the provinces; and they spread their net over him; he was taken in their pit.

⁹ They put him in a cage with hooks, and brought him to the king of Babylon; they brought him into strongholds, that his voice should no more be heard on the mountains of Israel.

¹⁰ Your mother was like a vine, in your blood, planted by the waters: it was fruitful and full of branches by reason of many waters.

¹¹ It had strong rods for the scepters of those who bore rule, and their stature was exalted among the thick boughs, and they were seen in their height with the multitude of their branches.

¹² But it was plucked up in fury, it was cast down to the ground, and the east wind dried up its fruit: its strong rods were broken off and withered; the fire consumed them.

¹³ Now it is planted in the wilderness, in a dry and thirsty land.

¹⁴ Fire is gone out of the rods of its branches, it has devoured its fruit, so that there is in it no strong rod to be a scepter to rule. This is a lamentation, and shall be for a lamentation.