ბიბლია

 

Daniel 6

Სწავლა

   

1 Og mederen Darius mottok riket; han var da to og seksti år gammel.

2 Darius fant for godt å sette hundre og tyve satraper over riket; de skulde bo rundt omkring i hele riket.

3 Og over dem satte han tre riksråder, og av dem var Daniel den ene; for dem skulde satrapene avlegge regnskap, så kongen ikke skulde lide noget tap.

4 Men Daniel utmerket sig fremfor riksrådene og satrapene, fordi det var en høi ånd i ham, og kongen tenkte på å sette ham over hele riket.

5 Da søkte riksrådene og satrapene å finne skyld hos Daniel vedkommende rikets styrelse, men de kunde ikke finne nogen skyld eller nogen urett, eftersom han var tro, og det ikke fantes nogen forseelse eller nogen urett hos ham.

6 sa disse menn: Vi finner ingen skyld hos denne Daniel, det skulde da være at vi kunde finne noget å anklage ham for i hans gudsdyrkelse.

7 Da stormet disse riksråder og satraper inn til kongen og sa til ham: Kong Darius leve evindelig!

8 Alle riksrådene, stattholderne og satrapene, rådsherrene og landshøvdingene har rådslått om at det burde utstedes en kongelig forordning og gis et strengt forbud, at hver den som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen.

9 Så utsted nu, konge, et sådant forbud, og la det sette op skriftlig, så det efter medernes og persernes uforanderlige lov ikke kan tilbakekalles.

10 I overensstemmelse hermed lot kong Darius sette op en skrivelse med et sådant forbud.

11 Men så snart Daniel fikk vite at skrivelsen var satt op, gikk han inn i sitt hus; der hadde han i sin sal åpne vinduer som vendte mot Jerusalem, og tre ganger om dagen bøide han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han hadde gjort før.

12 Da stormet disse menn inn og fant Daniel bedende og bønnfallende for sin Gud.

13 Så gikk de frem for kongen og spurte med tanke på det kongelige forbud: Har du ikke latt sette op et forbud, at hvert menneske som i løpet av tretti dager beder til nogen gud eller noget menneske uten til dig, konge, skal kastes i løvehulen? Kongen svarte: Det ord står fast efter medernes og persernes uforanderlige lov.

14 Da tok de til orde og sa der de stod foran kongen: Daniel, som er en av de bortførte fra Juda, har ikke aktet på dig, konge, eller på det forbud du har latt sette op; tre ganger om dagen holder han bønn.

15 Da kongen hørte dette, blev han meget bedrøvet og tenkte på hvorledes han skulde kunne frelse Daniel, og helt til solen gikk ned, gjorde han sig umak for å utfri ham.

16 Da stormet disse menn inn på kongen og sa til ham: Vit, konge, at det gjelder den lov hos mederne og perserne at intet forbud og ingen forordning som kongen utsteder, kan forandres.

17 Så bød kongen at Daniel skulde hentes og kastes i løvehulen. Og kongen tok til orde og sa til Daniel: Din Gud, som du stadig dyrker, han frelse dig!

18 Så blev en sten ført frem og lagt over hulens åpning, og kongen forseglet den med sitt eget og sine stormenns segl, så det ikke skulde kunne skje nogen forandring i det som var gjort med Daniel.

19 Derefter gikk kongen hjem til sitt palass og fastet hele natten, og han lot ikke nogen av sine medhustruer komme inn til sig, og søvnen flydde fra ham.

20 Tidlig om morgenen, så snart det lysnet, stod kongen op og skyndte sig til løvehulen.

21 Og da han kom nær til hulen, ropte han med sorgfull røst på Daniel. Han tok til orde og sa til Daniel: Daniel, du den levende Guds tjener! Har din Gud, som du stadig har dyrket, maktet å frelse dig fra løvene?

22 Da svarte Daniel kongen: Kongen leve evindelig!

23 Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap, så de ikke har gjort mig nogen skade, fordi jeg er funnet uskyldig for ham, og heller ikke mot dig, konge, har jeg gjort noget galt.

24 Da blev kongen meget glad og bød at Daniel skulde dras op av hulen; og da Daniel var dradd op av hulen, fantes det ingen skade på ham, fordi han hadde trodd på sin Gud.

25 Og kongen bød at de menn som hadde klaget på Daniel, skulde hentes, og de blev med sine barn og hustruer kastet i løvehulen; og før de nådde bunnen i hulen, falt løvene over dem og knuste alle deres ben.

26 Derefter skrev kong Darius til alle folk, ætter og tungemål som fantes på den hele jord: Alt godt bli eder i rikt mål til del!

27 Jeg gir hermed det bud at alle folk i hele mitt kongerikes område skal skjelve og frykte for Daniels Gud; for han er den levende Gud og blir i evighet, og hans rike ødelegges ikke, og hans herredømme varer inntil enden.

28 Han frelser og utfrir og gjør tegn og under i himmelen og på jorden - han som frelste Daniel av løvenes vold.

29 Og Daniel levde æret og lykkelig både under Darius' og perseren Kyros' regjering.

   

ბიბლია

 

Daniel 8:11

Სწავლა

       

11 Ja, like til hærens fyrste hevet det sig; det tok fra ham det stadige offer, og hans helligdoms bolig blev omstyrtet.

სვედენბორგის ნაშრომებიდან

 

Apocalypse Explained # 68

შეისწავლეთ ეს პასაჟი.

  
/ 1232  
  

68. And His eyes as a flame of fire, signifies Divine Providence from His Divine love. This is evident from the signification of "eyes," as being the understanding (See above, n. 37); and in reference to the Lord, as meaning presence, and thus providence (See Arcana Coelestia 3869[1-14], 10569) of which in what follows; also from the signification of "a flame of fire," as meaning, in reference to the Lord, Divine love. "A flame of fire" means Divine love because from heaven the Lord appears as a sun, and the Divine that proceeds from Him as light, flaming light in the inmost or third heaven, and bright white light in the middle or second heaven. The Divine love itself is what thus appears. From this it is that in the Word "fire" and "flame" signify love (as can be seen from what is shown in the Arcana Coelestia, namely, that in the Word "fire" signifies love in each sense, n. 934, 4906, 5215. That sacred and celestial fire is Divine love, and every affection which is of that love, see n. 934, 6314, 6832. That there are two origins of heat, one the sun of the world, from which all things vegetate upon the earth, the other the sun of heaven, which is the Lord, from which angels and men derive the all of life, see n. 3338, 5215, 7324. That love is the fire of life, and that life itself is actually therefrom, see n. 4906, 5071, 6032, 6314. That flame is truth from the good of the inmost heaven, and light truth from the good of the middle heaven, see n. 3222, 6832; the reason is, that light in the inmost heaven appears flaming, and in the middle heaven bright white, see n. 9570; and likewise in the work on Heaven and Hell 116-140. In reference to the Lord, "eyes" signify Divine Providence, because, in reference to man, they signify understanding; and the Divine understanding, because it is infinite, is Divine Providence. Nothing else is signified by the "eyes" of Jehovah in Isaiah:

Incline thine ear, O Jehovah, and hear; and open thine eyes, O Jehovah, and see (Isaiah 37:17).

In Jeremiah:

I will set Mine eye upon them for good, and I will bring them again to their land, 1 and I will build them (Jeremiah 24:6).

In David:

Behold the eye of Jehovah is upon them that fear Him (Psalms 33:18);

and in the same:

Jehovah is in the temple of His holiness, His eyes behold, and His eyelids prove the sons of man (Psalms 11:4);

and elsewhere. (What Divine Providence is, see The Doctrine of the New Jerusalem 267-279.)

სქოლიოები:

1. Hebrew: "this land," as also found in Apocalypse Explained 403; but Arcana Coelestia 10569 has "their land."

  
/ 1232  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for their permission to use this translation.