聖書

 

4 Mosebok 21

勉強

   

1 Da den kana'anittiske konge i Arad, som bodde i sydlandet, hørte at Israel drog frem på veien til Atarim, gav han sig i strid med Israel og førte nogen av dem bort som fanger.

2 Da gjorde Israel et løfte til Herren og sa: Gir du dette folk i min hånd, så vil jeg slå deres byer med bann.

3 Og Herren hørte Israels bønn og overgav kana'anittene til dem, og de slo dem og deres byer med bann; og de kalte stedet Horma*. / {* bann.}

4 Så brøt de op fra fjellet Hor og tok veien til det øde Hav for å dra omkring Edoms land; men på veien blev folket utålmodig,

5 og de talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi må her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat.

6 Da sendte Herren seraf-slanger* inn iblandt folket, og de bet folket; og der døde meget folk av Israel. / {* brennende d.e. giftige slanger.}

7 kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot dig; bed til Herren at han vil ta slangene fra oss! Og Moses bad for folket.

8 Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.

9 Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt nogen, og han så på kobberslangen, blev han i live.

10 Siden brøt Israels barn op og leiret sig i Obot.

11 Så brøt de op fra Obot og leiret sig ved Ije-Ha'abarim i ørkenen rett i øst for Moab.

12 Derfra brøt de op og leiret sig i Sered-dalen.

13 Derfra brøt de op og leiret sig på hin side Arnon, som går gjennem ørkenen og kommer fra amorittenes land; for Arnon er grensen mellem Moab og amorittene.

14 Derfor sies det i boken om Herrens kriger: Vaheb tok de med storm og bekkene, Arnons bekker,

15 og bekkelien som strekker sig bort til Ar-bygden og støter til Moabs grense.

16 Derfra brøt de op til Be'er; det er den brønn som Herren talte om da han sa til Moses: Kall folket sammen, så vil jeg gi dem vann.

17 Da sang Israel denne sang: Vell op, du brønn! Hils den med sang!

18 Du brønn som høvdinger har gravd, som folkets ypperste har boret med herskerstav, med sine kongespir! Fra ørkenen brøt de op til Matana

19 og fra Matana til Nahaliel og fra Nahaliel til Bamot

20 og fra Bamot til den dal som ligger i Moab-marken, tett ved toppen av Pisga, og hvor en skuer ut over ørkenen.

21 Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, og lot si:

22 La mig få dra gjennem ditt land! Vi skal ikke komme inn på akrene eller i vingårdene, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra, til vi er kommet gjennem ditt land.

23 Men Sihon gav ikke Israel lov til å dra gjennem sitt land. Han samlet alt sitt folk og drog ut i ørkenen mot Israel, og han kom til Jahas og stred mot Israel.

24 Men Israel slo ham med sverdets egg og tok hans land fra Arnon til Jabbok, til Ammons barns land; for Ammons barns grense var befestet.

25 Og Israel tok alle disse byer; og Israel bosatte sig i alle amorittenes byer, i Hesbon og alle byer som hørte under det.

26 For Hesbon var Sihons, amoritter-kongens, stad; han hadde ført krig mot Moabs forrige konge og tatt alt hans land fra ham like til Arnon.

27 Derfor sier skalden: Kom til Hesbon! Bygges og grunnfestes skal Sihons stad;

28 for ild fór ut fra Hesbon, en lue fra Sihons stad; den fortærte Ar i Moab, dem som bodde på høidene ved Arnon.

29 Ve dig, Moab! Fortapt er du, Kamos' folk! Han* har sendt sine sønner som flyktninger og sine døtre som fanger til amorittenes konge Sihon. / {* nemlig Kamos, moabittenes fornemste avgud.}

30 Og vi skjøt dem ned; ødelagt er Hesbon, like til Dibon! vi herjet til Nofah, med ild helt til Medba.

31 Så blev Israel boende i amorittenes land.

32 Og Moses sendte folk for å utspeide Jaser, og de* tok de byer som hørte under det; og han drev ut amorittene som bodde der. / {* israelittene.}

33 Så vendte de sig til en annen kant og drog opover til Basan; men Og, kongen i Basan, drog ut mot dem til Edre'i med alt sitt folk for å stride mot dem.

34 Da sa Herren til Moses: Frykt ikke for ham! For jeg har gitt ham og alt hans folk og hans land i din hånd, og du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon.

35 slo de ham og hans sønner og alt hans folk, så ingen blev tilbake eller slapp unda; og de tok hans land i eie.

   

スウェーデンボルグの著作から

 

Doctrine of the Sacred Scripture#103

この節の研究

  
/ 118に移動  
  

103. The existence of a Word among ancient peoples is clear also in the writings of Moses, who refers to it and quotes something from it in Numbers 21:14-15, 27-30; 21:14-15, 27-30. And the narrative portions of that Word were called The Wars of Jehovah, and the prophetic portions Oracles.

From the narrative portions of that Word Moses quoted the following:

Therefore it is said in the Book of the Wars of Jehovah: “Waheb in Suphah, and the streams, the Arnon, and the channel of the streams which went down to the dwelling place of Ar and stops at the border of Moab.” (Numbers 21:14-15)

The wars of Jehovah in that book — as in ours — meant and described the Lord’s combats with hell and His victories over it, which would take place when He came into the world. These same combats are also meant and described in many places in the narrative portions of our Word—such as by the wars of Joshua with the nations of the land of Canaan, and by the wars of the judges and kings of Israel.

[2] From the prophetic portions of the Ancient Word Moses quoted the following:

Therefore the Oracles say: “Go into Heshbon; the city of Sihon will be built and established. For a fire has gone out from Heshbon, a flame from the city of Sihon; it consumed Ar of Moab, the possessors of the heights of the Arnon. Woe to you, Moab! You have perished, O people of Chemosh! He has made his sons fugitives, and given his daughters into captivity to Sihon king of the Amorites. We finished them with arrows; Heshbon has perished as far as Dibon. And we laid them waste as far as Nophah, which [reaches] even to Medeba.” (Numbers 21:27-30)

Translators render the source as “those who speak in proverbs, ” but they ought to be called Oracles or Prophetic Utterances, as can be seen from the meaning of the word moshalim in the original Hebrew, which means not only proverbs but also prophetic utterances—as in Numbers 23:7, 18, 24:3, 15. In each of these verses Balaam is said to have uttered his oracle, which was a prophetic one (prophetic, in fact, of the Lord). His oracle each time is called mashal, in the singular. Moreover, the words quoted by Moses in these verses are not proverbs, but prophecies.

[3] That the Ancient Word was likewise Divine or Divinely inspired is apparent in Jeremiah, where almost the same words occur, namely:

...a fire has gone out from Heshbon, and a flame from the midst of Sihon, which consumed the corner of Moab and the crown of the head of the sons of tumult. Woe to you, Moab! The people of Chemosh have perished! For your sons have been taken off into captivity, and your daughters into captivity. (Jeremiah 48:45-46)

In addition to these references, a prophetic book of the Ancient Word, called the Book of Jashar or Book of the Upright, is also cited by David and Joshua. By David:

David lamented...over Saul and over Jonathan..., and he wrote to teach the children of Judah [the Song of] the Bow; is it not written in the Book of Jasher? (2 Samuel 1:17-18)

And by Joshua:

...Joshua...said...: “Sun, stand still in Gibeon; and Moon, in the Valley of Aijalon." ...Is this not written in the Book of Jasher? (Joshua 10:12-13)

Moreover, I have been told that the first seven chapters of Genesis are found in the same Ancient Word, so completely that not the least word is missing.

  
/ 118に移動  
  

Thanks to the General Church of the New Jerusalem, and to Rev. N.B. Rogers, translator, for the permission to use this translation.