聖書

 

2 Mosebok 26

勉強

   

1 Tabernaklet skal du gjøre av ti tepper av fint, tvunnet lingarn og blå og purpurrød og karmosinrød ull; du skal gjøre dem med kjeruber på i kunstvevning.

2 Hvert teppe skal være åtte og tyve alen langt og fire alen bredt; alle teppene skal holde samme mål.

3 Fem av teppene skal festes sammen, det ene til det andre, og likeså de andre fem tepper.

4 Og du skal gjøre hemper av blå ull i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skal være, og likeså i kanten på det ytterste teppe, der hvor den andre sammenfesting skal være.

5 Femti hemper skal du gjøre på det ene teppe, og Femti hemper skal du gjøre på det teppe som er der hvor den andre sammenfesting skal være; hempene skal være like mot hverandre, den ene mot den andre.

6 Og du skal gjøre femti gullkroker og feste teppene til hverandre med krokene, så tabernaklet blir et sammenhengende telt.

7 Så skal du gjøre tepper av gjetehår til et dekke over tabernaklet; elleve sådanne tepper skal du gjøre.

8 Hvert teppe skal være tretti alen langt og fire alen bredt; alle de elleve tepper skal holde samme mål.

9 Og du skal feste fem av teppene sammen for sig, og seks for sig, og du skal legge det sjette teppe dobbelt på fremsiden av dekket.

10 Du skal gjøre femti hemper i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skal være, og likeså femti hemper i kanten på det andre teppe, der hvor sammenfestingen skal være.

11 Og du skal gjøre femti kobberkroker og hekte krokene inn i hempene, og du skal feste teppene sammen, så de blir ett dekke.

12 Men det overskytende av dekketeppene - det halve teppe som er tilovers - skal henge ned på baksiden av tabernaklet.

13 Og den alen på hver av sidene som dekketeppene er for lange, skal henge ned på begge sider av tabernaklet for å dekke det.

14 Over dekket skal du gjøre et varetak av rødfarvede værskinn og ovenpå det et varetak av takasskinn.

15 Plankene til tabernaklet skal du gjøre av akasietre; de skal reises på ende.

16 Hver planke skal være ti alen lang og halvannen alen bred.

17 På hver planke skal det være to tapper, med en tverrlist imellem; således skal du gjøre med alle plankene til tabernaklet.

18 Og av plankene som du gjør til tabernaklet, skal du reise tyve planker på den side som vender mot syd;

19 og firti fotstykker av sølv skal du gjøre til å sette under de tyve planker, to fotstykker under hver planke til å feste begge tappene i.

20 Likeså skal du til tabernaklets andre side, den som vender mot nord, gjøre tyve planker,

21 og til dem firti fotstykker av sølv, to fotstykker under hver planke.

22 Til baksiden av tabernaklet, mot vest, skal du gjøre seks planker.

23 Og to planker skal du gjøre til tabernaklets hjørner på baksiden;

24 de skal være dobbelte nedenfra og likeledes begge være dobbelte helt op, til den første ring; således skal det være med dem begge; de skal stå i hver sitt hjørne.

25 Således blir det åtte planker med sine fotstykker av sølv - seksten fotstykker, to under hver planke.

26 Så skal du gjøre tverrstenger av akasietre, fem til plankene på den ene side av tabernaklet,

27 og fem til plankene på den andre side, og fem til plankene på baksiden av tabernaklet, mot vest.

28 Og den mellemste tverrstang, den som er midt på plankeveggen, skal gå tvert over, fra den ene ende til den andre.

29 Plankene skal du klæ med gull, og ringene på dem, som tverrstengene skal stikkes i, skal du gjøre helt av gull; tverrstengene skal du også klæ med gull.

30 Du skal reise tabernaklet på den rette måte, således som det blev vist dig på fjellet.

31 Så skal du gjøre et forheng av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn; det skal gjøres i kunstvevning med kjeruber på.

32 Og du skal henge det på fire gullklædde stolper av akasietre som det er gullhaker på, og som står på fire fotstykker av sølv.

33 Og du skal henge forhenget under krokene* og føre vidnesbyrdets ark dit og sette den innenfor forhenget; og forhenget skal være for eder en skillevegg mellem det Hellige og det Aller-helligste. / {* 2MO 26, 6.}

34 Og du skal sette nådestolen ovenpå vidnesbyrdets ark i det Aller-helligste.

35 Du skal sette bordet utenfor forhenget, og lysestaken midt imot bordet ved den søndre side av tabernaklet; bordet skal du sette ved den nordre side.

36 Til teltdøren skal du gjøre et teppe av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn med utsydd arbeid.

37 Og du skal gjøre fem stolper av akasietre til teppet og klæ dem med gull; hakene på dem skal være av gull, og du skal støpe fem fotstykker av kobber til dem.

   

スウェーデンボルグの著作から

 

Arcana Coelestia#1947

この節の研究

  
/ 10837に移動  
  

1947. 'Because Jehovah has hearkened to your affliction' means since it was submitting itself. This is clear from what has been stated above in 1937 about 'humiliating oneself and flinging oneself down' as meaning submitting oneself beneath the controlling power of the internal man, which submission was discussed there and was shown to consist in self-compulsion. It was also shown that in self-compulsion there is freedom, that is, what is willing and spontaneous, and that this distinguishes self-compulsion from being compelled. It was also shown that without this freedom, or willingness and spontaneity, a person cannot possibly be reformed and receive any heavenly proprium; also that though the contrary seems to be the case, there is more freedom in times of temptation than there is outside of them. Indeed at such times freedom increases as assaults are made by evils and falsities and it is consolidated by the Lord in order that a heavenly proprium may be given to the person. For that reason also the Lord is closer in times of temptation. It was shown as well that the Lord in no way compels anybody. No one who is compelled to think that which is true and to do that which is good is reformed, but instead thinks all the more what is false and wills all the more what is evil. This is so with all compulsion, as may also become clear from all the experience and lessons of life, which when learned prove two things - first, that human consciences will not allow themselves to be coerced, and second, that we strive after the forbidden.

[2] Furthermore everyone who is not free desires to become so, for this is his life. From this it is evident that nothing is in any way pleasing to the Lord that is not done in freedom, that is, spontaneously or willingly. For when anyone worships the Lord under circumstances in which he is not free he worships Him with nothing of himself. In his case that which moves the external is the external, that is, it is moved under compulsion - the internal being non-existent, or else incompatible, and even contradictory. When a person is being regenerated he compels himself from the freedom the Lord imparts to him, and humbles, and indeed afflicts, his rational, so that it may submit itself, and in consequence he receives a heavenly proprium. This proprium is then gradually perfected by the Lord and it becomes more and more free, so that as a result it becomes the affection for good and for truth deriving from that good, and possesses delight. And in that affection and delight there is happiness such as the angels experience. This freedom is what the Lord Himself is referring to in John.

The truth makes you free. If the Son makes you free, you are truly free. John 8:32, 36. 1

[3] What this freedom is, is totally unknown to those who do not have conscience, for they identify freedom with feelings of being at liberty and without restraint to think and utter what is false, and to will and do what is evil, and not to control and humble, still less to afflict, those feelings. Yet this is the complete reverse of freedom, as the Lord again teaches in the same place,

Everyone who commits sin is a slave of sin. John 8:34.

People acquire this slave-like freedom from the hellish spirits who reside with them and who inject it into them. When the life of those hellish spirits takes possession of them so do the loves and desires of those same spirits; for an unclean and utterly disgusting delight blows upon them, and being carried away so to speak in a stream they imagine themselves to be in freedom; but it is hellish freedom. The difference between this hellish freedom and heavenly freedom is that the former spells death and drags them down into hell, while the latter, that is, heavenly freedom, promises life and lifts them up to heaven.

[4] That all true internal worship springs from freedom, not from compulsion, and that unless it springs from freedom it is not internal worship, is clear from the Word, from the sacrifices - free-will, votive, and peace or eucharistic - which were called offerings and oblations, mentioned in Numbers 15:3 and following verses; Deuteronomy 12:6; 16:10-11; 23:23; and elsewhere. In David,

With a free-will offering I will sacrifice to You; I will confess Your name, O Jehovah, for it is good. Psalms 54:6.

From the thruma, 2 or the collection which the people were to contribute towards the Tabernacle and sacred vestments, referred to in Moses,

Speak to the children of Israel and let them receive for Me a collection; from every man whose heart makes him willing you shall receive My collection. Exodus 25:2.

And elsewhere in Moses,

Everyone who is willing in heart shall bring it, Jehovah's collection. Exodus 35:5.

[5] The humbling of the rational man, or affliction of it - as stated, from freedom - was also represented by the affliction souls underwent during festivals, referred to in Moses,

It shall be a statute to you for ever: in the seventh month, on the tenth day of the month, you shall afflict your souls. Leviticus 16:29.

And elsewhere in Moses,

On the tenth day of the seventh month is the day of atonement; it shall be a holy convocation for you, and you shall afflict your souls. Every soul who does not afflict himself on that very day shall be cut off from his peoples. Leviticus 23:27, 29.

It is for this reason that unleavened bread in which no fermentation has taken place is called the bread of affliction in Deuteronomy 16:2-3. Affliction is referred to in David in the following way,

O Jehovah, who will sojourn in Your tent? Who will dwell on Your holy mountain? He who walks blameless and performs righteousness, who swears to the affliction of himself and changes not. Psalms 15:1-2, 4.

[6] That 'affliction' is the taming and subduing of evils and falsities rising up from the external man into the rational man may become clear from what has been stated. Thus it is not any reduction of oneself to poverty and misery - not a renunciation of bodily enjoyments - that is meant by affliction. No taming and subduing of evil can result from doing that; indeed it may give rise to an additional evil, namely the desire to receive merit for such a renunciation; and what is more, man's freedom suffers, in which alone, as its ground, the good and truth of faith is able to be sown. Affliction also means temptation; see what has been said already in 1846.

脚注:

1. In 9096, where this verse is quoted, the verbs are future tense, as in the Greek.

2. A Hebrew word meaning an offering

  
/ 10837に移動  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.