Bible

 

Joel 1

Studie

1 Herrens ord som kom til Joel, Petuels sønn:

2 Hør dette, I gamle! Gi akt, alle som bor i landet! Er sådant skjedd i eders dager eller i eders fedres dager?

3 I skal fortelle om det til eders barn, og eders barn til sine barn, og deres barn til en kommende slekt.

4 Hvad gnageren* har levnet, har vrimleren* ett, og hvad vrimleren har levnet, har slikkeren* ett, og hvad slikkeren har levnet, har skaveren* ett. / {* forskjellige navn på gresshopper.}

5 Våkn op, I drukne, og gråt, og jamre, alle vindrikkere, fordi mosten er revet bort fra eders munn.

6 For et folk har draget op over mitt land sterkt og talløst; dets tenner er som en løves tenner, og det har jeksler som en løvinne.

7 Det har rent ødelagt mine vintrær og knekket mine fikentrær; det har gjort dem aldeles bare og kastet dem bort; deres grener er blitt hvite.

8 Klag som en jomfru som bærer sørgedrakt for sin ungdoms brudgom!

9 Matoffer og drikkoffer er revet bort fra Herrens hus; prestene, Herrens tjenere, sørger.

10 Marken er ødelagt, jorden sørger; for kornet er ødelagt, mosten er tørket bort, oljen er svunnet inn.

11 Akerdyrkerne er skuffet, vingårdsmennene jamrer sig; for hveten og bygget, markens grøde, er gått tapt.

12 Vintreet er tørket bort, og fikentreet er visnet; granatepletreet og palmen og epletreet, alle markens trær er tørket bort; ja, all fryd er svunnet bort fra menneskenes barn.

13 Klæ eder i sørgedrakt og klag, I prester! Jamre eder, I som gjør tjeneste ved alteret! Gå inn og sitt hele natten i sørgedrakt, I min Guds tjenere! For eders Guds hus må savne matoffer og drikkoffer.

14 Tillys en hellig faste, utrop en festforsamling, samle de eldste, ja alle som bor i landet, til Herrens, eders Guds hus og rop til Herren!

15 Ve oss, for en dag! For Herrens dag er nær og kommer som en ødeleggelse fra den Allmektige.

16 Er ikke maten blitt borte for våre øine, glede og fryd fra vår Guds hus?

17 Sædekornene er tørket inn under mulden som dekker dem; forrådshusene er ødelagt, ladene nedbrutt, for kornet er fordervet.

18 Hvor buskapen stønner! Oksehjordene farer redde omkring, for det finnes intet beite for dem; også fårehjordene må lide.

19 Til dig, Herre, roper jeg; for ild har fortært ørkenens beitemarker, og luer har forbrent alle markens trær.

20 Endog markens dyr skriker op til dig; for bekkene er uttørket, og ild har fortært ørkenens beitemarker.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 3940

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

3940. Verses 14-16 And Reuben went in the days of the wheat harvest and found dudaim in the field, and brought them to Leah his mother. And Rachel said to Leah, Give me now some of your son's dudaim. But she said to her, Is it a small thing for you to have taken my husband? And will you take also my son's dudaim? And Rachel said, Therefore he will lie with you this night [in return] for your son's dudaim. And Jacob came from the field in the evening, and Leah went out to meet him and said, You must come [in] to me, for I have surely hired you with my son's dudaim. And he lay with her that night.

'Reuben went in the days of the wheat harvest' means faith in regard to its state of love and charity. 'And found dudaim in the field' means the essentials of conjugial love that are present within the truth and good of charity and love. 'And brought them to Leah his mother' means application to the affection for external truth. 'And Rachel said to Leah' means perception by the affection for interior truth, and the desire for it. 'Give me now some of your son's dudaim' means for the things belonging to conjugial love, to which it might be joined mutually and reciprocally. 'But she said to her, Is it a small thing for you to have taken my husband?' means the existence of conjugial desire. 'And will you take also my son's dudaim?' means that in that case the conjugial element linking natural good to external truth would be taken away. 'And Rachel said' means consent. 'Therefore he will lie with you this night [in return] for your son's dudaim' means that external truth should be joined to natural good. 'And Jacob came from the field in the evening' means the good of truth in a state of good, yet also in obscurity such as envelops the natural. 'And Leah went out to meet him' means a desire on the part of the affection for external truth. 'And said, You must come [in] to me' means that it might be joined to that good. 'For I have surely hired you with my son's dudaim' means that this had accordingly been seen to and agreed beforehand. 'And he lay with her that night' means the actual joining together.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.

Bible

 

Esaias 32:12

Studie

       

12 De slår sig for brystet og klager over de fagre marker, over det fruktbare vintre.