¹ Herrens ord som kom til Joel, Petuels sønn:

² Hør dette, I gamle! Gi akt, alle som bor i landet! Er sådant skjedd i eders dager eller i eders fedres dager?

³ I skal fortelle om det til eders barn, og eders barn til sine barn, og deres barn til en kommende slekt.

⁴ Hvad gnageren* har levnet, har vrimleren* ett, og hvad vrimleren har levnet, har slikkeren* ett, og hvad slikkeren har levnet, har skaveren* ett. / {* forskjellige navn på gresshopper.}

⁵ Våkn op, I drukne, og gråt, og jamre, alle vindrikkere, fordi mosten er revet bort fra eders munn.

⁶ For et folk har draget op over mitt land sterkt og talløst; dets tenner er som en løves tenner, og det har jeksler som en løvinne.

⁷ Det har rent ødelagt mine vintrær og knekket mine fikentrær; det har gjort dem aldeles bare og kastet dem bort; deres grener er blitt hvite.

⁸ Klag som en jomfru som bærer sørgedrakt for sin ungdoms brudgom!

⁹ Matoffer og drikkoffer er revet bort fra Herrens hus; prestene, Herrens tjenere, sørger.

¹⁰ Marken er ødelagt, jorden sørger; for kornet er ødelagt, mosten er tørket bort, oljen er svunnet inn.

¹¹ Akerdyrkerne er skuffet, vingårdsmennene jamrer sig; for hveten og bygget, markens grøde, er gått tapt.

¹² Vintreet er tørket bort, og fikentreet er visnet; granatepletreet og palmen og epletreet, alle markens trær er tørket bort; ja, all fryd er svunnet bort fra menneskenes barn.

¹³ Klæ eder i sørgedrakt og klag, I prester! Jamre eder, I som gjør tjeneste ved alteret! Gå inn og sitt hele natten i sørgedrakt, I min Guds tjenere! For eders Guds hus må savne matoffer og drikkoffer.

¹⁴ Tillys en hellig faste, utrop en festforsamling, samle de eldste, ja alle som bor i landet, til Herrens, eders Guds hus og rop til Herren!

¹⁵ Ve oss, for en dag! For Herrens dag er nær og kommer som en ødeleggelse fra den Allmektige.

¹⁶ Er ikke maten blitt borte for våre øine, glede og fryd fra vår Guds hus?

¹⁷ Sædekornene er tørket inn under mulden som dekker dem; forrådshusene er ødelagt, ladene nedbrutt, for kornet er fordervet.

¹⁸ Hvor buskapen stønner! Oksehjordene farer redde omkring, for det finnes intet beite for dem; også fårehjordene må lide.

¹⁹ Til dig, Herre, roper jeg; for ild har fortært ørkenens beitemarker, og luer har forbrent alle markens trær.

²⁰ Endog markens dyr skriker op til dig; for bekkene er uttørket, og ild har fortært ørkenens beitemarker.

¹ Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.

² Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,

³ han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.

⁴ Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.

⁵ Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.

⁶ Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.

⁷ For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.

⁸ De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.

⁹ En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.

¹⁰ Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.

¹¹ De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.

¹² Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.

¹³ Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.

¹⁴ Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.

¹⁵ Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.

¹⁶ Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,

¹⁷ der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.

¹⁸ De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.

¹⁹ Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.

²⁰ Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.

²¹ De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.

²² Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.

²³ Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.

²⁴ Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.

²⁵ Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.

²⁶ Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / {* SLM 74, 14.}

²⁷ Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.

²⁸ Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.

²⁹ Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.

³⁰ Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.

³¹ Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!

³² Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.

³³ Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.

³⁴ Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!

³⁵ Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / {* d.e. lov Herren.}

⁴ For jordens skyld, som er forferdet fordi det ikke kommer regn i landet, er jordbrukerne skuffet, de tilhyller sitt hode.