Bible

 

1 Mosebok 48

Studie

   

1 Nogen tid efter kom de og sa til Josef: Din far er syk. Da tok han begge sine sønner med sig, Manasse og Efra'im.

2 Og de meldte det til Jakob og sa: Din sønn Josef er kommet til dig. Da gjorde Israel sig sterk og satte sig op i sengen.

3 Og Jakob sa til Josef: Den allmektige Gud åpenbarte sig for mig i Luz i Kana'ans land og velsignet mig

4 og sa til mig: Se, jeg vil gjøre dig fruktbar og tallrik og gjøre dig til en mengde folkeslag, og jeg vil gi din ætt efter dig dette land til evig eiendom.

5 Og dine to sønner som du har fått i Egyptens land, før jeg kom til dig her i Egypten, de skal nu være mine; Efra'im og Manasse skal tilhøre mig likesom uben og Simeon.

6 Men de barn som du har fått efter dem, skal være dine; de skal kalles efter sine brødre i deres arvelodd.

7 For da jeg kom fra Mesopotamia, døde akel fra mig i Kana'ans land på reisen, da vi ennu hadde et stykke vei igjen til Efrat; og jeg begravde henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.

8 Da Israel fikk se Josefs sønner, spurte han: Hvem er det?

9 Josef svarte sin far: Det er mine sønner, som Gud har gitt mig her. Da sa han: Kjære, kom hit til mig med dem, så vil jeg velsigne dem.

10 Men Israels øine var sløve av alderdom, han kunde ikke se; og Josef førte dem bort til ham, og han kysset dem og tok dem i favn.

11 Og Israel sa til Josef: Jeg hadde ikke tenkt å få se ditt ansikt, og nu har Gud endog latt mig få se dine barn.

12 Så førte Josef dem bort fra hans knær og bøide sig til jorden for ham.

13 Siden tok Josef dem begge, Efra'im i sin høire hånd mot Israels venstre og Manasse i sin venstre hånd mot Israels høire, og førte dem frem til ham.

14 Og Israel rakte ut sin høire hånd og la den på Efra'ims hode, enda han var den yngste, og sin venstre håndManasses hode; han la sine hender således med vilje, for Manasse var den førstefødte.

15 Og han velsignet Josef og sa: Den Gud for hvis åsyn mine fedre Abraham og Isak vandret, den Gud som var min hyrde, fra jeg blev til og til denne dag,

16 den engel som forløste mig fra alt ondt, han velsigne guttene, så de må kalles med mitt navn og med mine fedre Abrahams og Isaks navn, og bli meget tallrike i landet.

17 Da Josef så at hans far la sin høire hånd på Efra'ims hode, syntes han ille om det, og han grep sin fars hånd for å føre den fra Efra'ims hode bort på Manasses hode.

18 Og Josef sa til sin far: Ikke så, far! For denne er den førstefødte; legg din høire hånd på hans hode!

19 Men hans far vilde ikke det, og han sa: Jeg vet det, min sønn, jeg vet det. Han skal og bli et folk, han skal og bli stor; men enda skal hans yngre bror bli større enn han, og hans ætt skal bli en mengde folkeslag.

20 velsignet han dem samme dag og sa: Ved dig skal Israel velsigne og si: Gud gjøre dig som Efra'im og som Manasse! Og han satte Efra'im foran Manasse.

21 Og Israel sa til Josef Se, jeg dør, men Gud skal være med eder og føre eder tilbake til eders fedres land.

22 Og jeg gir dig fremfor dine brødre et stykke land som jeg tar fra amorittenes hånd med mitt sverd og min bue.

   

Bible

 

Josvas 14:4

Studie

       

4 For Josefs barn utgjorde to stammer, Manasse og Efra'im; og levittene fikk ikke nogen del i landet, men bare nogen byer til å bo i med tilhørende jorder for deres buskap og fe.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 3909

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

3909. 'And Jacob flared up in anger against Rachel' means indignation on the part of natural good. This is clear from the meaning of 'flaring up in anger' as being indignant, dealt with below, and from the representation of 'Jacob' as the good of the natural, dealt with above. The phrase 'against Rachel' is used because interior truth represented by 'Rachel' was not yet able to be acknowledged in faith and action by the good of the natural, represented by 'Jacob'. The reason why in the internal sense 'flaring up in anger' means being indignant is that when any natural affection rises up towards interior things, that is, towards heaven, it mellows and is at length changed into a heavenly affection. Indeed the ideas that present themselves in the sense of the letter, such as 'flaring up in anger' here, are rather crude, being natural and bodily; but they mellow and soften as they are raised up from the bodily and natural man to the internal or spiritual man.

[2] This also explains why the literal sense is such, but not the internal sense, in that the literal is accommodated to the mental grasp of the natural man, the internal to the mental grasp of the spiritual man. This shows that 'flaring up in anger' means being indignant. Truly spiritual indignation does not originate at all, and celestial still less so, in the anger of the natural man but in the inner heart of zeal. To outward appearance such zeal looks like anger, but inwardly it is neither anger nor even indignation expressing anger, but a kind of sorrow coupled with a wish that something should not be, and more inwardly still a kind of vague displeasure that interrupts heavenly delight because what is good and true does not exist in another.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.