Bible

 

1 Mosebok 41

Studie

   

1 Så hendte det da to år var omme, at Farao drømte han stod ved elven*. / {* Nilen.}

2 Og se, det steg op av elven syv kyr, vakre å se til og fete, og de gikk og beitet i elvegresset.

3 Og efter dem steg det op av elven syv andre kyr, stygge å se til og magre, og de stod ved siden av de andre kyr på elvebredden.

4 Og de stygge og magre kyr åt op de syv vakre og fete kyr. Da våknet Farao.

5 Så sovnet han igjen og drømte annen gang, og se, syv aks, frodige og gode, vokste op på ett strå.

6 Og efter dem skjøt det op syv aks som var tynne og svidd av østenvind.

7 Og de tynne aks slukte de syv frodige og fulle aks. Da våknet Farao, og skjønte at det var en drøm.

8 Men om morgenen var han urolig til sinns, og han sendte bud og lot kalle alle tegnsutleggerne og alle vismennene i Egypten; og Farao fortalte dem sine drømmer, men det var ingen som kunde tyde dem for ham.

9 Da talte den øverste munnskjenk til Farao og sa: Jeg må idag minne om mine synder.

10 Farao blev vred på sine tjenere og satte mig fast hos høvdingen over livvakten, både mig og den øverste baker.

11 Da hadde vi hver sin drøm i samme natt, jeg og han, og våre drømmer hadde hver sin mening.

12 Og det var en hebraisk gutt sammen med oss der; han var tjener hos høvdingen over livvakten; ham fortalte vi våre drømmer, og han tydet dem for oss; efter som enhver hadde drømt, tydet han dem.

13 Og som han tydet dem for oss, således gikk det; jeg blev satt i mitt embede igjen, og han blev hengt.

14 Da sendte Farao bud og lot Josef kalle, og de førte ham skyndsomt ut av fengslet; og han lot sig rake og skiftet klær og trådte frem for Farao.

15 Da sa Farao til Josef: Jeg har hatt en drøm, og det er ingen som kan tyde den; men jeg har hørt si om dig at så snart du hører en drøm, kan du tyde den.

16 Og Josef svarte Farao og sa: Det står ikke til mig; Gud vil gi et svar som spår lykke for Farao.

17 Da sa Farao til Josef: Jeg syntes i drømme at jeg stod på elvebredden.

18 Og se, av elven steg det op syv kyr, fete og vakre av skikkelse, og de gikk og beitet i elvegresset.

19 Og efter dem steg det op syv andre kyr, tynne og svært stygge av skikkelse og magre; jeg har aldri sett så stygge kyr i hele Egyptens land.

20 Og de magre og stygge kyr åt op de syv første, fete kyr.

21 Og da de hadde fått dem til livs, kunde det ikke merkes på dem, de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg.

22 drømte jeg igjen, og se: Syv aks, fulle og gode, vokste op på ett strå.

23 Og efter dem skjøt det op syv aks som var fortørket og tynne og svidd av østenvind.

24 Og de tynne aks slukte de syv gode aks. Og jeg fortalte det til tegnsutleggerne, men ingen kunde forklare det for mig.

25 Da sa Josef til Farao: Faraos drømmer har én mening; hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao få vite.

26 De syv gode kyr er syv år, og de syv gode aks er syv år; det er en og samme drøm.

27 Og de syv magre og stygge kyr som steg op efter dem, er syv år, og de syv tomme aks som var svidd av østenvinden, er syv hungersår, som skal komme.

28 Det er som jeg sa til Farao: Hvad Gud vil gjøre, har han latt Farao se.

29 Det kommer syv år med stor overflod i hele Egyptens land;

30 men efter dem kommer det syv hungersår, så all denne overflod skal bli glemt i Egyptens land, og hungeren skal arme ut landet;

31 og ingen skal minnes den overflod som var i landet, for hungeren bakefter; for den skal bli meget hård.

32 Men at drømmen kom to ganger for Farao, det vil si at saken er fast besluttet av Gud, og at Gud vil gjøre det snart.

33 Nu skulde Farao utse sig en forstandig og vis mann og sette ham over Egyptens land!

34 Det skulde Farao gjøre og så sette opsynsmenn over landet og ta femtedelen av avgrøden i Egyptens land i de syv overflodsår.

35 Og de skal samle alt som kan tjene til føde, i disse gode år som kommer, og under Faraos hånd dynge op korn i byene til føde og ta vare på det.

36 Og kornet skal tjene til forråd for landet i de syv hungersår som skal komme over Egyptens land, så landet ikke skal ødelegges av hungeren.

37 Disse ord syntes Farao og alle hans tjenere godt om.

38 Og Farao sa til sine tjenere: Mon det finnes nogen som han, en mann som har Guds ånd?

39 sa Farao til Josef: Siden Gud har latt dig vite alt dette, så er det ingen så forstandig og vis som du.

40 Du skal forestå mitt hus, og hele mitt folk skal rette sig efter ditt ord; bare tronen vil jeg ha fremfor dig.

41 Og Farao sa fremdeles til Josef: Se, jeg setter dig over hele Egyptens land.

42 Og Farao tok sin signetring av sin hånd og satte den på Josefs hånd og klædde ham i klær av fint lin og hengte en gullkjede om hans hals.

43 Og han lot ham kjøre i den vogn som var nærmest efter hans egen, og de ropte foran ham: Abrek!* Og han satte ham over hele Egyptens land. / {* bøi kne!.}

44 Og Farao sa til Josef: Jeg er Farao, og uten din vilje skal ingen mann løfte hånd eller fot i hele Egyptens land.

45 Og Farao gav Josef navnet Sofnat-Paneah* og gav ham til hustru Asnat, en datter av Potifera, presten i On. Så drog Josef omkring i Egyptens land. / {* måskje: Verdens frelser.}

46 Josef var tretti år gammel da han stod for Egyptens konge Faraos åsyn. Og efterat Josef var gått ut fra Farao, reiste han gjennem hele Egyptens land.

47 Og jorden bar rikelig i de syv overflodsår.

48 Og han samlet alle slags grøde i de syv gode år som kom i Egyptens land, og la den op i byene; i hver by la han op avgrøden fra landet som lå omkring.

49 Så hopet da Josef op korn som havets sand, i svære mengder, inntil de holdt op med å telle; for det var ikke tall på det.

50 Før det første hungersår kom, fikk Josef to sønner med Asnat, datter av Potifera, presten i On.

51 Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse*; for [sa han] Gud har latt mig glemme all min møie og hele min fars hus. / {* en som får folk til å glemme.}

52 Og den andre sønn kalte han Efra'im*; for [sa han] Gud har gjort mig fruktbar i det land som jeg led ondt i. / {* dobbelt frukt.}

53 Da de syv overflodsår i Egyptens land var til ende,

54 begynte de syv hungersår å komme, således som Josef hadde sagt. Da blev det hungersnød i alle landene, men i hele Egyptens land var det brød.

55 Og da hele Egyptens land led hunger, ropte folket til Farao om brød. Da sa Farao til alle egypterne: Gå til Josef! Hvad han sier eder, skal I gjøre.

56 Da det nu var hungersnød over hele landet, åpnet Josef alle oplagshusene og solgte korn til egypterne; for hungersnøden var hård i Egyptens land.

57 Og fra alle landene kom de til Josef i Egypten for å kjøpe korn; for hungersnøden var hård i alle landene.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 5290

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

5290. 'And let him place governors in charge over the land' means the ordering of general wholes within the natural. This is clear from the meaning of 'placing in charge' as setting in order; from the meaning of 'governors' as general wholes, dealt with below; and from the meaning of 'the land' - in this case the land of Egypt - as the natural mind, as just above in 5288. The reason 'governors' means general wholes is that particular aspects are contained within and subordinated to those wholes, see 917, 4269, 4325 (end), 4329, 4345, 4383, 5208, whereas 'princes' means things that come first and foremost, 1482, 2089, 5044.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 4345

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

4345. 'And he put the servant-girls and their sons first, and Leah and her sons further back, and Rachel and Joseph even further back' means an ordering beginning with quite general things in which all else is included. This becomes clear from what has been stated directly above about the meaning of 'the servant-girls, Leah, Rachel, and their sons' to the effect that 'the servant-girls' means the affections for knowledge and for cognitions, 'Leah' the affection for exterior truth, and 'Rachel' the affection for interior truth. The affections for knowledge and for cognitions are the most external ones since knowledge and cognitions are the foundations out of which truths arise and on which they are based. The affection for external truth follows them and is more interior, while the affection for interior truth is more interior still. The more external they are the more general they are too, and the more internal they are the less general they are and in relation to the general are called particular and specific.

[2] With regard to general truths, they are called general because they are made up of the particular truths and so include the particular ones within them. General truths without particular ones are not general truths, but are called such from the particular. They are like a general whole and its parts. No general whole can be called a whole if there are no parts, for the parts make up the whole. Indeed nothing exists in the nature of things which does not first exist from and then continue to exist from things other than itself. That which exists and continues to exist from things other than itself is called general, and the things which compose it and keep it in existence are called particular. Being composed of internal things, external ones in relation to internal are therefore general. The same applies to the human being and his mental faculties: the more external these are the more general they are since they are composed of things that are more interior, while these in turn are composed of those that are inmost.

[3] In relation to the rest of the human being the actual body and the things belonging to the body, as its external senses and its actions are called, are most general. The natural mind and the things belonging to the natural mind are less general because they are more internal, and in relation to the body and bodily things are called particulars. The rational mind however and the things belonging to the rational mind are more internal still, and are - in relation to the body, the natural mind and the things belonging to these - called specifics. These differences are clearly observable by a person when he casts aside his body and becomes a spirit, for then he is able to observe clearly that the things of the body had been nothing more than the most general forms taken by the things of his spirit, and that bodily things received their existence and were kept in existence by those of his spirit. Thus he sees that the things of his spirit in relation to those of his body were particulars. And when the same spirit becomes an angel, that is, when he is raised up into heaven, he is able to observe that the same things which previously he has seen and experienced in an obscure light he now sees and experiences in their particular form and in bright light. For he now observes countless details which previously he had seen and experienced as a single entity.

[4] The same is also evident from what is the case while that person is living in the world. The things which he sees and experiences in early childhood are most general, whereas those which he sees and experiences in later childhood and youth are the particular aspects of those general ones; and those that he sees and experiences in adult years are the specific details of those particular aspects. For as a person advances in years he introduces the particular ideas into general ones acquired in early childhood, and after that specific notions into the particular ideas; for he advances gradually towards more interior things, filling what is the general with the particular, and the particular with the specific. From this one may now see the implications of an ordering beginning with general things in which all else is included, which is the meaning of 'he put the servant-girls and their sons first, Leah and her sons further back, and Rachel and Joseph even further back'.

[5] A similar situation exists when a person is being regenerated, or what amounts to the same, when in him truths are being joined to good; and this situation is the subject here. During that time general affections together with their truths, meant here by 'the servant-girls and their sons', are the first to be introduced into good; after that the less general are introduced, that is, those which in relation to the general are particular, meant here by 'Leah and her sons'; and finally the less general still, that is, those which in relation to the same are specific, meant here by 'Rachel and Joseph'. For when being regenerated a person passes so to speak through comparable phases of life - he experiences early childhood first; after that later childhood and youth; and finally adult years.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.