Bible

 

1 Mosebok 30

Studie

   

1 Da akel så at hun og Jakob ikke fikk barn, blev hun misunnelig på sin søster og sa til Jakob: La mig få barn! Ellers dør jeg.

2 Da optendtes Jakobs vrede mot akel, og han sa: Er jeg i Guds sted, som har nektet dig livsfrukt?

3 Da sa hun: Se, der er min trælkvinne Bilha; gå inn til henne, forat hun kan føde på mine knær*, så også jeg kan få barn ved henne! / {* d.e. føde barn som jeg kan ta til mig som mine.}

4 Så gav hun sin trælkvinne Bilha til hustru, og Jakob gikk inn til henne.

5 Og Bilha blev fruktsommelig og fødte Jakob en sønn.

6 Da sa akel: Gud har dømt i min sak; han har hørt min bønn og gitt mig en sønn. Derfor kalte hun ham Dan*. / {* dommer.}

7 Og Bilha, akels trælkvinne, blev atter fruktsommelig og fødte Jakob ennu en sønn.

8 Da sa akel: Jeg har kjempet Guds kamper med min søster, og nu har jeg vunnet. Og hun kalte ham Naftali*. / {* den jeg har vunnet med kamp.}

9 Da Lea så at hun ikke fikk flere barn, tok hun sin trælkvinne Silpa og gav Jakob til hustru.

10 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob en sønn.

11 Da sa Lea: Til lykke! Og hun kalte ham Gad*. / {* lykke.}

12 Og Silpa, Leas trælkvinne, fødte Jakob ennu en sønn.

13 Da sa Lea: Hvor lykkelig jeg er! For alle kvinner vil prise mig lykkelig. Og hun kalte ham Aser*. / {* lykkelig.}

14 En dag i hvetehøstens tid gikk uben ut og fant alruner* på marken og bar dem hjem til Lea, sin mor; da sa akel til Lea: Kjære, gi mig nogen av din sønns alruner! / {* d.e. et slags plante som mentes å kunne vekke elskov og fremkalle svangerskap.}

15 Men hun svarte henne: Er det ikke nok at du har tatt min mann? Vil du nu også ta min sønns alruner? Da sa akel: Nu vel, han kan sove hos dig inatt, hvis jeg får din sønns alruner!

16 Da Jakob om aftenen kom hjem fra marken, gikk Lea ham i møte og sa: Det er hos mig du skal være inatt; jeg har tinget dig for min sønns alruner. Så lå han hos henne den natt.

17 Og Gud hørte Lea, og hun blev fruktsommelig og fødte Jakob en femte sønn.

18 Da sa Lea: Gud har gitt mig min lønn, fordi jeg lot min mann få min trælkvinne. Og hun kalte ham Issakar*. / {* han kommer med lønn.}

19 Og Lea blev atter fruktsommelig og fødte Jakob en sjette sønn.

20 Da sa Lea: Gud har gitt mig en god gave; nu kommer min mann til å bo hos mig, for jeg har født ham seks sønner. Og hun kalte ham Sebulon*. / {* boende mann.}

21 Siden fødte hun en datter og kalte henne Dina.

22 Da kom Gud akel i hu, og Gud hørte henne og åpnet hennes morsliv.

23 Hun blev fruktsommelig og fødte en sønn. Da sa hun: Gud har tatt bort min skam.

24 Og hun kalte ham Josef* og sa: Herren gi mig ennu en sønn! / {* han legger til.}

25 Da nu akel hadde født Josef, sa Jakob til Laban: La mig fare, så jeg kan dra hjem til mitt eget land!

26 Gi mig mine hustruer og mine barn, som jeg har tjent dig for, så vil jeg dra bort; du vet jo selv hvorledes jeg har tjent dig.

27 Da sa Laban til ham: Om du bare hadde nogen godhet for mig! Jeg er blitt varslet om at det er for din skyld Herren har velsignet mig.

28 sa han: Si selv hvad du vil ha i lønn, så skal jeg gi dig det.

29 Og Jakob sa til ham: Du vet selv hvorledes jeg har tjent dig, og hvad din buskap er blitt til under mine hender.

30 For det var lite det du hadde før jeg kom, men nu har det øket til en stor mengde, og Herren har velsignet dig hvor jeg satte min fot. Men når skal jeg nu også få gjøre noget for mitt eget hus?

31 Da sa Laban: Hvad skal jeg gi dig? Jakob svarte: Du skal ikke gi mig noget; dersom du vil gjøre som jeg nu sier, så skal jeg gjæte din buskap og vokte den, som jeg har gjort.

32 Jeg vil idag gå gjennem hele din hjord og skille ut alt som er flekket og spraglet og alt som er sort blandt fårene, og likeså alt som er spraglet og flekket blandt gjetene; og det skal være min lønn.

33 Og min ærlighet skal vidne for mig, når du siden engang kommer og ser over min lønn. Finnes det hos mig nogen gjet som ikke er flekket og spraglet, og noget får som ikke er sort, så er det stjålet.

34 Da sa Laban: Vel, la det være som du har sagt!

35 Og samme dag skilte han ut de stripete og spraglete gjetebukker og alle flekkete og spraglete gjeter, alt det som hadde noget hvitt på sig, og alt sort blandt fårene; og han lot sine sønner ta vare på det,

36 og han la tre dagsreiser mellem sig og Jakob. Og Jakob gjætte resten av Labans småfe.

37 Men Jakob tok sig friske kjepper av poppel-, hassel- og lønnetrær og skavde hvite striper på dem, så det hvite på kjeppene kom frem.

38 Og han la kjeppene som han hadde skavd, i rennene - i vanntrauene, hvor småfeet kom for å drikke, like foran småfeet; for de parret sig når de kom for å drikke.

39 Så parret småfeet sig ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger.

40 Men lammene skilte Jakob ut og lot småfeet vende øinene mot det stripete og alt det sorte blandt Labans småfe; og således fikk han sig hjorder for sig selv og slapp dem ikke sammen med Labans småfe.

41 Og hver gang det sterke småfe parret sig, la Jakob kjeppene midt for øinene på dem i rennene, forat de skulde parre sig ved kjeppene;

42 men når det var svakt småfe, la han ikke kjeppene der; således kom de svake til å tilhøre Laban og de sterke Jakob.

43 Og mannen blev rikere og rikere, og han fikk meget småfe og trælkvinner og træler og kameler og asener.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 4112

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

4112. And Jacob stole the heart of Laban the Aramean. That this signifies a change of the state signified by “Laban” in respect to good, is evident from the signification of “stealing,” as being to take away what is dear and holy, and thus to change the state (as just above, n. 4111); from the signification of the “heart,” as being that which proceeds from the will; and when the will is a will of good, the “heart” denotes good (see n. 2930, 3313, 3888, 3889); and from the representation of Laban, as being mediate good, which is now being separated; and because it is being separated, Laban is now called “the Aramean,” as also in the following verse, n. 24; for “Laban the Aramean” denotes such good, in which there is not Divine good and truth as before. The reason why this is signified, is that Aram, or Syria, was separated from the land of Canaan by the river Euphrates, and was therefore outside the land of Canaan, by which in the internal sense is signified the Lord’s kingdom, and in the supreme sense the Lord’s Divine Human (see n. 4108). “Aram” and “Syria” specifically signify the knowledges of truth and good (n. 1232, 1234, 3051, 3249, 3664, 3680), and this because the Ancient Church was there also, and the remains of it continued there a long time, as is evident from Balaam, who was from that country, and who had knowledge of Jehovah and also prophesied concerning the Lord. But after idolatry had grown there, and Abram had been called away, and the representative church had been instituted in the land of Canaan, Aram or Syria put on the representation of a region out of the church, or separate from the church, and therefore remote from the things of the Lord’s kingdom; although still retaining its signification of the knowledges of good and truth. The reason why Jacob is said to have “stolen the heart of Laban” by not telling him that he would flee, is that a change of state as to truth was spoken of just above, and here therefore a change of state as to good; for where truth is treated of in the Word, good is also treated of, because of the heavenly marriage of good and truth in every particular of the Word (n. 683, 793, 801, 2516, 2712).

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2712

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2712. He dwelt in the wilderness of Paran. That this signifies the life of the spiritual man as to good, is evident from the signification of “dwelling,” as being predicated of the good of truth, or of spiritual good, that is, of the good of the spiritual man. What its quality is, is described by his “dwelling in the wilderness of Paran” which is to be treated of presently. That “to dwell” is predicated of the good, that is, of the affection, of truth, is evident from many passages in the Word where cities are treated of, by which truths are signified, and as being without an inhabitant, by whom good is signified (n. 2268, 2450, 2451); for truths are inhabited by good; and truths without good are like a city in which there is no one dwelling. So in Zephaniah:

I have made their streets waste, that none passeth by; their cities are desolated, so that there is no inhabitant (Zeph. 3:6).

[2] In Jeremiah:

Jehovah led us through the wilderness, where no man passed through, and where no man dwelt; they had made his land a waste, his cities are burned up, so that there is no inhabitant (Jeremiah 2:6, 15).

In the same:

Every city is forsaken, and no one dwelleth therein (Jeremiah 4:29).

In the same:

In the streets of Jerusalem that are desolate, without man, and without inhabitant, and without beast (Jeremiah 33:10);

“streets” denote truths (n. 2336); “without man” denotes no celestial good; “without inhabitant,” no spiritual good; and “without beast,” no natural good. In the same:

The cities of Moab shall become a desolation, without any to dwell therein (Jeremiah 48:9).

[3] In the Prophets in every expression there is the marriage of truth and good; and therefore where a city is said to be desolate, it is also added that there is no inhabitant in it; for the reason that the city signifies truths, and the inhabitant good; otherwise it would be superfluous to say that there was no inhabitant, when it has been said that the city was desolate. So likewise the expressions are constant that signify the things of celestial good, those of spiritual good, and those of truth; as in Isaiah:

Thy seed shall possess the nations, and they shall dwell in the desolate cities (Isaiah 54:3); where to “possess” is predicated of celestial goods; and to “dwell in,” of spiritual good. In the same:

Mine elect shall possess it, and my servants shall dwell there (Isaiah 65:9); where the signification is the same.

[4] In David:

God will save Zion, and will build the cities of Judah and they shall dwell there, and shall possess it; the seed also of His servants shall inherit it, and they that love His name shall dwell therein (Psalms 69:35-36);

“dwelling” and at the same time “possessing,” is predicated of celestial good; but “dwelling,” of spiritual good.

In Isaiah:

Saying to Jerusalem, Thou shalt be inhabited, and to the cities of Judah, ye shall be built (Isaiah 44:26); where “dwelling,” or “inhabiting,” is predicated of the good of the spiritual church, which is “Jerusalem.” To such a degree are the expressions in the Word predicated of their own goods and their own truths, that merely from a knowledge of the predication of these expressions it can be known what subject in general is treated of.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.