Bible

 

1 Mosebok 24

Studie

   

1 Abraham var nu gammel og langt ute i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alle ting.

2 Da sa Abraham til sin tjener, han som var den eldste i hans hus og rådet over alt det han hadde: Kjære, legg din hånd under min lend,

3 så vil jeg la dig sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, som jeg bor iblandt,

4 men du skal dra til mitt eget land og til min slekt og hente en hustru til min sønn Isak.

5 Tjeneren sa til ham: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig hit til dette land, skal jeg da føre din sønn tilbake til det land som du er kommet fra?

6 Abraham svarte: Vokt dig for å føre min sønn tilbake dit!

7 Herren, himmelens Gud, som førte mig bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til mig, og som svor mig til og sa: Din ætt vil jeg gi dette land, han skal sende sin engel foran dig, så du kan hente en hustru til min sønn derfra.

8 Men dersom kvinnen ikke vil følge dig, da skal du være løst fra denne din ed til mig; bare du ikke fører min sønn tilbake dit!

9 Da la tjeneren sin hånd under Abrahams, sin herres lend og lovte ham dette med ed.

10 Så tok tjeneren ti kameler av dem som hørte hans herre til, og drog avsted, og han hadde med sig alleslags kostelige ting som hørte hans herre til; han tok avsted og drog til Mesopotamia, til Nakors by.

11 Og han lot kamelene legge sig utenfor byen ved brønnen ved aftenstid, den tid da kvinnene pleier å komme ut og hente vann.

12 Og han sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! La det lykkes for mig idag, og gjør miskunnhet mot min Herre Abraham!

13 Se, nu står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann.

14 La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: Hell på din krukke, så jeg kan få drikke, og som da sier: Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke - at hun er den du har utsett for din tjener Isak, og av det vil jeg skjønne at du har gjort miskunnhet mot min herre.

15 Og se, før han hadde holdt op å tale, hendte det at ebekka, en datter av Betuel, som var sønn til Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.

16 Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg op igjen.

17 Da løp tjeneren henne i møte og sa: Kjære, la mig få drikke litt vann av din krukke!

18 Og hun sa: Drikk, herre! Og hun skyndte sig og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke.

19 Og da hun hadde latt ham drikke så meget han vilde, sa hun: Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok.

20 Og hun skyndte sig og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke.

21 Og mannen så på henne og undret sig, men tidde stille for å få vite om Herren hadde latt hans reise lykkes eller ikke.

22 Da så kamelene hadde drukket, tok mannen en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd som veide ti sekel gull, og la dem om hennes armer.

23 Og han sa: Hvem er du datter til? Kjære, si mig det! Er det rum nok i din fars hus, sa vi kan overnatte der.

24 Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka.

25 sa hun til ham: Det er fullt op både av halm og fôr hos oss, og det er også rum til å overnatte.

26 Da bøide mannen sig ned og tilbad Herren

27 og sa: Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført mig på rette vei til min herres frender.

28 Men piken sprang hjem til sin mor og fortalte alt dette.

29 ebekka hadde en bror, som hette Laban; han sprang ut til mannen der ute ved kilden.

30 For da han så ringen og armbåndene som hans søster bar, og hørte sin søster ebekka si: Således talte mannen til mig, gikk han ut til mannen, og se, der stod han hos kamelene ved kilden.

31 og han sa: Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og der er rum for kamelene.

32 Så gikk mannen inn i huset og lesste av kamelene; og Laban gav kamelene halm og fôr og kom med vann til ham og de menn som var med ham, til å tvette føttene i.

33 Og de satte frem mat for ham; men han sa: Jeg vil ikke ete før jeg har båret frem mitt ærend. Og Laban sa: Tal!

34 Da sa han: Jeg er Abrahams tjener;

35 og Herren har storlig velsignet min herre, så han er blitt rik, og han har gitt ham småfe og storfe og sølv og gull og træler og trælkvinner og kameler og asener.

36 Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn på sine gamle dager; og ham har han gitt alt det han eier.

37 Og min herre lot mig sverge og sa: Du skal ikke la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, i hvis land jeg bor;

38 men du skal gå til min fars hus og til min slekt og hente en hustru til min sønn.

39 Da sa jeg til min herre: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig?

40 Men han sa til mig: Herren, for hvis åsyn jeg har vandret, skal sende sin engel med dig og la din reise lykkes, sa du finner en hustru til min sønn av min slekt og av min fars hus.

41 Da skal du være løst fra din ed til mig, når du kommer til mitt folk; og vil de ikke gi dig henne, så er du også løst fra eden til mig.

42 kom jeg da idag til kilden, og jeg sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! Å, om du vilde la denne min reise lykkes!

43 Se, nu står jeg her ved denne kilde; la det nu bli så at om en ung pike kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la mig få litt vann av din krukke,

44 og hun da sier til mig: Drikk du, og jeg vil også hente vann til dine kameler - så er hun den kvinne som Herren har utsett for min herres sønn.

45 Før jeg hadde holdt op å tale således ved mig selv, se, da kom ebekka ut med sin krukke på skulderen, og hun gikk ned til kilden og øste op vann; da sa jeg til henne: Kjære, la mig få drikke!

46 Og hun skyndte sig og tok sin krukke ned og sa: Drikk, og jeg vil også la dine kamelerdrikke. Så drakk jeg, og hun lot også kamelene få drikke.

47 Og jeg spurte henne: Hvem er du datter til? Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka. Da satte jeg ringen i hennes nese og armbåndene på hennes armer.

48 Og jeg bøide mig ned og tilbad Herren, og jeg lovet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ledet mig på rette vei til å finne min herres brordatter til hustru for hans sønn.

49 Dersom I nu vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si mig det, og hvis ikke, da si mig det, så jeg kan vende mig til en annen kant, til høire eller til venstre.

50 Da svarte Laban og Betuel og sa: Dette kommer fra Herren; vi kan intet si dig, hverken ondt eller godt.

51 Se, der står ebekka; ta henne og dra bort og la din herres sønn få henne til hustru, som Herren har sagt!

52 Da Abrahams tjener hørte disse ord, bøide han sig til jorden for Herren.

53 Og tjeneren tok frem sølvsmykker og gullsmykker og klær og gav ebekka; og hennes bror og hennes mor gav han også kostelige gaver.

54 Så åt de og drakk, han og de menn som var med ham, og de blev der om natten. Men da de stod op om morgenen, sa han: La mig nu fare hjem til min herre!

55 Da sa hennes bror og hennes mor: La piken bli hos oss en tid, en ti dager eller så! Siden kan du reise.

56 Men han sa til dem: Hold mig ikke tilbake, nu da Herren har latt min reise lykkes! La mig få ta avsted, så jeg kan komme hjem til min herre!

57 Da sa de: La oss kalle på piken og spørre henne selv!

58 Så kalte de på ebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mann? Hun svarte: Ja, det vil jeg. -

59 Så lot de ebekka, sin søster, og hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn reise.

60 Og de velsignet ebekka og sa til henne: Vår søster, bli til tusen ganger ti tusen, og måtte din ætt ta sine fienders porter i eie!

61 Og ebekka og hennes piker gjorde sig ferdig, og de satte sig på kamelene og fulgte med mannen og tjeneren tok ebekka med sig og drog avsted.

62 Isak var nettop kommet tilbake fra en vandring til brønnen Lakai o'i; for han bodde i sydlandet.

63 Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund og da han så op, fikk han se nogen kameler som kom gående.

64 Og da ebekka så op, fikk hun øie på Isak; og hun skyndte sig og steg ned av kamelen.

65 Og hun sa til tjeneren: Hvem er denne mann som kommer oss i møte på marken? Tjeneren svarte Det er min herre. Så tok hun sløret og tilhyllet sig.

66 Og tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort.

67 Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok ebekka hjem, og hun blev hans hustru, og han hadde henne kjær. Så blev Isak trøstet i sorgen over sin mor.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 3187

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

3187. And may thy seed inherit the gate of those that hate thee. That this signifies the Lord’s spiritual kingdom derived from the marriage of good and truth in the Divine Human, to which kingdom pertain charity and faith where before were evil and falsity, may appear from what was said and explained above (n. 2851), where nearly the same words occur. That “seed” denotes those who are called the spiritual, thus in the universal sense all who constitute the Lord’s spiritual kingdom, or what is the same, that kingdom itself, is evident from the signification of “seed,” as being charity and faith (see n. 1025, 1447, 1610, 1940), and accordingly those who are in charity through faith (for that these are the spiritual, may be seen above, n. 2088, 2184, 2507, 2708, 2715, 2954; also that these have charity and faith from the marriage of good and truth in the Lord’s Divine Human, thus that they have salvation therefrom, n. 2661, 2716, 2833, 2834).

[2] In the Ancient Church this was a customary devout wish to a betrothed virgin, when she was going to be married: “Be thou for thousands of ten thousands, and may thy seed inherit the gate of thine enemies,” or of “them that hate thee;” but the wise ones of that church by these words understood spiritual things; namely, that when they entered into the marriage of good and truth, that is, when they were regenerate, then goods and truths would be fructified to thousands of ten thousands, that is, immeasurably; and that charity and faith would succeed in the place where evil and falsity were before; but when the wisdom of the Ancient Church expired, they then no longer received from this devout wish any spiritual sense, but a wholly worldly sense, namely, that the posterity might be innumerable, and that it might take possession of and inherit the land of the Gentiles. Pre-eminently did the descendants of Jacob so understand these words; and they confirmed themselves in so doing by the fact that they not only increased immensely, but also inherited the land, which was to them the gate of their enemies; not knowing that all these things were representative, that is, representative of the Lord’s celestial and spiritual kingdom, and that on the expulsion thence of evils and falsities there would succeed in their place good and truth; which meaning will clearly appear when of the Lord’s Divine mercy these representatives are opened.

[3] In particular, that is, with every man who becomes a kingdom of the Lord, the case also is this: Before he becomes this kingdom, that is, before he is being regenerated, he is inwardly nothing but evil and falsity; and infernal and diabolical spirits have possession of that which is called the “gate” (concerning which see n. 2851); but when he is becoming a kingdom of the Lord, that is, when he is being regenerated, then evils and falsities, or what is the same, infernal and diabolical spirits, are driven out, and good and truth enter and inherit that place; and then there is in him a conscience of good and truth. And as the case is in particular, so also is it in general. From all this it is evident what is meant in the internal sense by the above words.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2715

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2715. There are two arcana here, one, that the good of the spiritual man is comparatively obscure; and the other, that this obscurity is illuminated by the Lord’s Divine Human. As regards the first, that good with the spiritual man is comparatively obscure, this is evident from what was said above concerning the state of the spiritual man in comparison with the state of the celestial man (n. 2708); for by comparing these states the fact becomes manifest. With the celestial, good itself is implanted in their will part, and light comes therefrom into their intellectual part; but with the spiritual all the will part has been destroyed, so that they have nothing of good from it; and therefore good is implanted by the Lord in their intellectual part (see n. 863, 875, 895, 927, 928, 1023, 1043, 1044, 2124, 2256). The will part is what chiefly lives in man, while the intellectual lives from it. As therefore the will part has been so destroyed with the spiritual man as to be nothing but evil, and yet evil flows in from it perpetually and continually into his intellectual part, that is, into his thought, it is evident that the good there is comparatively obscured.

[2] Hence it is that the spiritual have not love to the Lord, as have the celestial, and consequently they have not the humiliation which is essential in all worship, and by means of which good can flow in from the Lord; for an elated heart does not receive at all, but a humble heart. Neither have the spiritual love toward the neighbor, as the celestial have for the love of self and the world continually flows in from their will part, and obscures the good of that love; as must also be evident to everyone if he reflects, by considering that when he does good to anyone it is for the sake of an end in the world; and that therefore, although he is not doing so consciously, still he is thinking of a recompense, either from those to whom he does good, or from the Lord in the other life; thus that his good is defiled by the idea of merit, as also by considering that when he has done any good, if he can make it known and thus set himself above others, he is in the delight of his life. But the celestial love the neighbor more than themselves; nor do they think at all of recompense, nor in any manner set themselves up above others.

[3] Moreover, the good that is with the spiritual has been obscured by persuasions from various principles arising also from the love of self and of the world. The quality of their persuasion even of faith may be seen above (n. 2682, 2689 the end); this likewise is from the influx of evil from their will part.

[4] Moreover that the good with the spiritual man is obscure in comparison, is evident from the fact that he does not know what is true from any perception, as the celestial do, but from instruction from parents and masters, and also from the doctrine into which he was born; and when he superadds anything from himself and from his thought, then for the most part the sensuous and its fallacies, and the rational and its appearances, prevail, and cause him to be scarcely able to acknowledge any pure truth, such as the celestial acknowledge. Nevertheless in those seeming truths the Lord implants good, even if the truths are fallacious, or appearances of truth; but the good becomes obscure from them, being qualified by the truths with which it is conjoined. The case with this is as with the light of the sun flowing into objects. The quality of the objects which receive it causes the light to appear there under the aspect of color, beautiful if the quality of the form and of the reception is becoming and correspondent, but unbeautiful if the quality of the form and of the reception is not becoming, and thus not correspondent. In this manner the good itself is qualified according to the truth.

[5] The same is also manifest from the fact that the spiritual man does not know what evil is. He scarcely believes any other things to be evil than those which are contrary to the precepts of the Decalogue, and is not aware of the evils of affection and thought, which are innumerable; nor does he reflect upon them, nor call them evils. All delights whatever of cupidities and pleasures he regards no otherwise than as good; and the very delights of the love of self he both seeks after, and approves, and excuses, being ignorant that such things affect his spirit, and that he becomes altogether such in the other life.

[6] From this it is in like manner evident that though scarcely anything else is treated of in the whole Word than the good of love to the Lord and of love toward the neighbor, still the spiritual man does not know that good is the essential of faith, nor even what love and charity are in their essence; and that as to what he has learned of faith, which he makes essential, he nevertheless discusses whether it be so, unless he has been confirmed by much experience of life. This the celestial never do, for they know and perceive that it is so. Hence it is said by the Lord in Matthew:

Let your speech be, Yea, yea; Nay, nay; what is more than these is of evil (Matthew 5:37).

For the celestial are in the truth itself respecting which the spiritual dispute whether it be so; hence, as the celestial are in the truth itself, they can see from it endless things which belong to that truth, and thus from light see as it were the whole heaven. But as the spiritual dispute whether it be so, they cannot, so long as they do this, come to the first boundary of the light of the celestial, still less look at anything from their light.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.