1 Mosebok 38
1
På denne tid drog Juda ned fra det sted hvor hans brødre bodde, og han tok inn til en mann i Adullam, som hette Hira.
2
Der så Juda datteren til en kana'anittisk mann som hette Sua; og han tok henne til hustru og gikk inn til henne.
3
Og hun blev fruktsommelig og fødte en sønn og kalte ham Er.
4
Så blev hun atter fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham Onan.
5
Siden fødte hun ennu en sønn og kalte ham Sela; da han blev født, var Juda i Kesib.
6
Og Juda tok en hustru til Er, sin førstefødte sønn; hun hette Tamar.
7
Men Er, Judas førstefødte, mishaget Herren, og Herren lot ham dø.
8
Da sa Juda til Onan: Gå inn til din brors hustru, og ta henne til ekte i din brors sted og opreis din bror avkom.
9
Men Onan visste at avkommet ikke skulde høre ham til; når han derfor gikk inn til sin brors hustru, spilte han sæden på jorden for ikke å gi sin bror avkom.
10
Men det var ondt i Herrens øine det han gjorde, og han lot også ham dø.
11
Da sa Juda til Tamar, sin sønnekone: Bo som enke i din fars hus, til Sela, min sønn, er blitt voksen! For han tenkte: Ellers kommer også han til å dø, som hans brødre. Så drog Tamar hjem og bodde i sin fars hus.
12
Da nu en lengere tid var gått, døde Suas datter, Judas hustru, og da sørgetiden var over, gikk Juda op til Timna, til dem som klippet hans får, og hans venn Hira fra Adullam var med ham.
13
Da det nu blev fortalt Tamar at hennes svigerfar var på vei op til Timna for å klippe sine får,
14
tok hun sine enkeklær av og la et slør om sig og hyllet sig inn i det og satte sig ved inngangen til Ena'im, på veien til Timna; for hun så at Sela var blitt voksen, og at hun allikevel ikke var gitt ham til hustru.
15
Da Juda så henne, tenkte han det var en skjøge; for hun hadde tilhyllet sitt ansikt.
16
Så bøide han av fra veien og gikk bort til henne og sa: Kom, la mig gå inn til dig! For han visste ikke at det var hans sønnekone. Da sa hun: Hvad vil du gi mig for å gå inn til mig?
17
Han svarte: Jeg vil sende dig et kje av min buskap. Da sa hun: Ja, dersom du vil gi mig et pant, til du sender mig det.
18
Han sa: Hvad skal jeg gi dig til pant? Hun svarte: Ditt signet og din snor og staven som du har i hånden. Det gav han henne og gikk så inn til henne, og hun blev fruktsommelig med ham.
19
Og hun stod op og gikk sin vei, og hun la sitt slør av sig og tok på sig sine enkeklær.
20
Og Juda sendte kjeet med sin venn fra Adullam for å få pantet tilbake av kvinnen; men han fant henne ikke.
21
Og han spurte folkene der på stedet og sa: Hvor er skjøgen, hun i Ena'im, ved veien? De sa: Det har ikke vært nogen skjøge her.
22
Så kom han tilbake til Juda og sa: Jeg fant henne ikke, og tilmed sa folkene der på stedet: Det har ikke vært nogen skjøge her.
23
Da sa Juda: La henne ha det, så vi ikke skal få skam av denne sak! Kjeet har jeg jo sendt henne, men du fant henne ikke.
24
Så gikk det omkring tre måneder; da kom folk og sa til Juda: Tamar, din sønnekone, har drevet hor, og nu er hun også blitt fruktsommelig i hor. Og Juda sa: Før henne ut, hun skal brennes!
25
Men da hun blev ført ut, sendte hun bud til sin svigerfar og lot si: Det er med den mann som eier disse ting, jeg er blitt fruktsommelig. Og hun sa: Se efter hvem som eier dette signet og disse snorer og denne stav!
26
Og Juda kjente dem igjen og sa: Hun er i sin gode rett mot mig fordi jeg ikke har gitt henne til min sønn Sela. Og han hadde ikke siden omgang med henne.
27
Da den tid kom at hun skulde føde, se, da var det tvillinger i hennes liv.
28
Og i det samme hun fødte, stakk den ene hånden frem; da tok jordmoren og bandt en rød tråd om hans hånd og sa: Denne kom først frem.
29
Men så drog han sin hånd tilbake, og da kom hans bror frem, og hun sa: Hvor du har brutt dig frem! Og de kalte ham Peres*. / {* brudd.}
30
Så kom hans bror frem, han som hadde den røde tråd om hånden; ham kalte de Serah*. / {* opgang.}
Arcana Coelestia # 1832
1832. 'But the birds he did not cut apart' means that no such parallelism and correspondence existed in the case of spiritual things. This is clear from the meaning of 'birds' as that which is spiritual, dealt with just above in verse 9, and from the fact that he did not part the birds down the middle, which consequently means that no such parallelism and correspondence existed in their case. By spiritual things, as has often been stated already, are meant all those things that constitute faith, consequently all those things which are matters of doctrine, as these are called matters of faith even though in fact they are not so until they have been joined to charity. Between these and the Lord no parallelism and correspondence exists, for they are not such as flow in through an internal dictate and through conscience - as matters of love and charity do - but such as flow in through the reception of teaching and so through hearing, thus not from what is more internal, but from that which is more external; and in this way they form in man their vessels or recipients.
[2] The majority of these have the appearance of being truths but in fact they are not so - like those things which belong to the literal sense of the Word, being also representatives of truth, and meaningful signs of truth, and so not in themselves truths. Some are even falsities, which nevertheless are able to serve as vessels and recipients. With the Lord however only those exist which are wholly and essentially truths, and therefore no parallelism or correspondence exists involving those apparent truths. Yet they may be rendered suitable to serve celestial things - which are matters of love and charity - as vessels. These apparent truths are what constitute the cloud in the understanding part of the mind, dealt with already, into which the Lord infuses charity and so forms conscience.
[3] Take, for example, people who keep to the sense of the letter of the Word and imagine that it is the Lord who brings on temptation, that it is He who at such times tortures a person's conscience, and who imagine that because He permits evil He is the author of evil, that He thrusts the wicked down into hell, and similar ideas. These are not truths, but apparent truths. And because they are not in themselves truths there is no parallelism and correspondence. Nevertheless the Lord leaves these things in man as they are and in a remarkable fashion adapts them by means of charity so that they may serve as vessels for celestial things. The same applies as well to the worship, the teachings, the practices, even the idols, of honest gentiles. In the same way the Lord leaves these things as they are, yet adapts them by means of charity so that they too may serve as vessels. The same was true of so many of the forms of ritual in the Ancient Church, and subsequently in the Jewish Church. In themselves they were nothing more than religious observances that contained no truth in them and which were tolerated and permitted, even prescribed, because they had been held sacred by parents, and so had been implanted in and impressed upon their minds as truths since they were children.
[4] These and other such things are what are meant by the statement that the birds were not divided. For the things that are once implanted in a person's beliefs and are held sacred, provided they are not contrary to Divine order, are left by the Lord as they are; and although no parallelism or correspondence exists He nevertheless adapts them. The same things were also meant in the sacrifices of the Jewish Church by the birds not being divided, for to divide is to set one part opposite the other so that they exactly correspond. But because those things to which reference has been made are not exactly correspondent, they are in the next life blotted out in the case of those who allow themselves to be taught, and truths themselves are implanted in their affections for good. For the sake of this representation and meaning, birds in the Jewish Church were not divided, as is clear in Moses,
If his gift to Jehovah is a burnt offering of a bird, he is to bring a gift of turtle doves or of young pigeons; he will tear it with its wings, he is not to divide it. Leviticus 1:14, 17.
Likewise in sacrifices for sin, Leviticus 5:7-8.
