1 Mosebok 24
1
Abraham var nu gammel og langt ute i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alle ting.
2
Da sa Abraham til sin tjener, han som var den eldste i hans hus og rådet over alt det han hadde: Kjære, legg din hånd under min lend,
3
så vil jeg la dig sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, som jeg bor iblandt,
4
men du skal dra til mitt eget land og til min slekt og hente en hustru til min sønn Isak.
5
Tjeneren sa til ham: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig hit til dette land, skal jeg da føre din sønn tilbake til det land som du er kommet fra?
6
Abraham svarte: Vokt dig for å føre min sønn tilbake dit!
7
Herren, himmelens Gud, som førte mig bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til mig, og som svor mig til og sa: Din ætt vil jeg gi dette land, han skal sende sin engel foran dig, så du kan hente en hustru til min sønn derfra.
8
Men dersom kvinnen ikke vil følge dig, da skal du være løst fra denne din ed til mig; bare du ikke fører min sønn tilbake dit!
9
Da la tjeneren sin hånd under Abrahams, sin herres lend og lovte ham dette med ed.
10
Så tok tjeneren ti kameler av dem som hørte hans herre til, og drog avsted, og han hadde med sig alleslags kostelige ting som hørte hans herre til; han tok avsted og drog til Mesopotamia, til Nakors by.
11
Og han lot kamelene legge sig utenfor byen ved brønnen ved aftenstid, den tid da kvinnene pleier å komme ut og hente vann.
12
Og han sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! La det lykkes for mig idag, og gjør miskunnhet mot min Herre Abraham!
13
Se, nu står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann.
14
La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: Hell på din krukke, så jeg kan få drikke, og som da sier: Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke - at hun er den du har utsett for din tjener Isak, og av det vil jeg skjønne at du har gjort miskunnhet mot min herre.
15
Og se, før han hadde holdt op å tale, hendte det at
ebekka, en datter av Betuel, som var sønn til Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.
16
Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg op igjen.
17
Da løp tjeneren henne i møte og sa: Kjære, la mig få drikke litt vann av din krukke!
18
Og hun sa: Drikk, herre! Og hun skyndte sig og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke.
19
Og da hun hadde latt ham drikke så meget han vilde, sa hun: Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok.
20
Og hun skyndte sig og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke.
21
Og mannen så på henne og undret sig, men tidde stille for å få vite om Herren hadde latt hans reise lykkes eller ikke.
22
Da så kamelene hadde drukket, tok mannen en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd som veide ti sekel gull, og la dem om hennes armer.
23
Og han sa: Hvem er du datter til? Kjære, si mig det! Er det rum nok i din fars hus, sa vi kan overnatte der.
24
Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka.
25
Så sa hun til ham: Det er fullt op både av halm og fôr hos oss, og det er også rum til å overnatte.
26
Da bøide mannen sig ned og tilbad Herren
27
og sa: Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført mig på rette vei til min herres frender.
28
Men piken sprang hjem til sin mor og fortalte alt dette.
29
ebekka hadde en bror, som hette Laban; han sprang ut til mannen der ute ved kilden.
30
For da han så ringen og armbåndene som hans søster bar, og hørte sin søster
ebekka si: Således talte mannen til mig, gikk han ut til mannen, og se, der stod han hos kamelene ved kilden.
31
og han sa: Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og der er rum for kamelene.
32
Så gikk mannen inn i huset og lesste av kamelene; og Laban gav kamelene halm og fôr og kom med vann til ham og de menn som var med ham, til å tvette føttene i.
33
Og de satte frem mat for ham; men han sa: Jeg vil ikke ete før jeg har båret frem mitt ærend. Og Laban sa: Tal!
34
Da sa han: Jeg er Abrahams tjener;
35
og Herren har storlig velsignet min herre, så han er blitt rik, og han har gitt ham småfe og storfe og sølv og gull og træler og trælkvinner og kameler og asener.
36
Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn på sine gamle dager; og ham har han gitt alt det han eier.
37
Og min herre lot mig sverge og sa: Du skal ikke la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, i hvis land jeg bor;
38
men du skal gå til min fars hus og til min slekt og hente en hustru til min sønn.
39
Da sa jeg til min herre: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig?
40
Men han sa til mig: Herren, for hvis åsyn jeg har vandret, skal sende sin engel med dig og la din reise lykkes, sa du finner en hustru til min sønn av min slekt og av min fars hus.
41
Da skal du være løst fra din ed til mig, når du kommer til mitt folk; og vil de ikke gi dig henne, så er du også løst fra eden til mig.
42
Så kom jeg da idag til kilden, og jeg sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! Å, om du vilde la denne min reise lykkes!
43
Se, nu står jeg her ved denne kilde; la det nu bli så at om en ung pike kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la mig få litt vann av din krukke,
44
og hun da sier til mig: Drikk du, og jeg vil også hente vann til dine kameler - så er hun den kvinne som Herren har utsett for min herres sønn.
45
Før jeg hadde holdt op å tale således ved mig selv, se, da kom
ebekka ut med sin krukke på skulderen, og hun gikk ned til kilden og øste op vann; da sa jeg til henne: Kjære, la mig få drikke!
46
Og hun skyndte sig og tok sin krukke ned og sa: Drikk, og jeg vil også la dine kameler få drikke. Så drakk jeg, og hun lot også kamelene få drikke.
47
Og jeg spurte henne: Hvem er du datter til? Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka. Da satte jeg ringen i hennes nese og armbåndene på hennes armer.
48
Og jeg bøide mig ned og tilbad Herren, og jeg lovet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ledet mig på rette vei til å finne min herres brordatter til hustru for hans sønn.
49
Dersom I nu vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si mig det, og hvis ikke, da si mig det, så jeg kan vende mig til en annen kant, til høire eller til venstre.
50
Da svarte Laban og Betuel og sa: Dette kommer fra Herren; vi kan intet si dig, hverken ondt eller godt.
51
Se, der står
ebekka; ta henne og dra bort og la din herres sønn få henne til hustru, som Herren har sagt!
52
Da Abrahams tjener hørte disse ord, bøide han sig til jorden for Herren.
53
Og tjeneren tok frem sølvsmykker og gullsmykker og klær og gav
ebekka; og hennes bror og hennes mor gav han også kostelige gaver.
54
Så åt de og drakk, han og de menn som var med ham, og de blev der om natten. Men da de stod op om morgenen, sa han: La mig nu fare hjem til min herre!
55
Da sa hennes bror og hennes mor: La piken bli hos oss en tid, en ti dager eller så! Siden kan du reise.
56
Men han sa til dem: Hold mig ikke tilbake, nu da Herren har latt min reise lykkes! La mig få ta avsted, så jeg kan komme hjem til min herre!
57
Da sa de: La oss kalle på piken og spørre henne selv!
58
Så kalte de på
ebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mann? Hun svarte: Ja, det vil jeg. -
59
Så lot de
ebekka, sin søster, og hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn reise.
60
Og de velsignet
ebekka og sa til henne: Vår søster, bli til tusen ganger ti tusen, og måtte din ætt ta sine fienders porter i eie!
61
Og
ebekka og hennes piker gjorde sig ferdig, og de satte sig på kamelene og fulgte med mannen og tjeneren tok
ebekka med sig og drog avsted.
62
Isak var nettop kommet tilbake fra en vandring til brønnen Lakai
o'i; for han bodde i sydlandet.
63
Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund og da han så op, fikk han se nogen kameler som kom gående.
64
Og da
ebekka så op, fikk hun øie på Isak; og hun skyndte sig og steg ned av kamelen.
65
Og hun sa til tjeneren: Hvem er denne mann som kommer oss i møte på marken? Tjeneren svarte Det er min herre. Så tok hun sløret og tilhyllet sig.
66
Og tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort.
67
Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok
ebekka hjem, og hun blev hans hustru, og han hadde henne kjær. Så blev Isak trøstet i sorgen over sin mor.
Apocalypse Explained # 331
331. And people and nation, signifies who are of the Lord's spiritual church, and of His celestial church. This is evident from the signification of "people" and "nation" in the Word, "people" signifying those who are in spiritual good, thus those who are of the Lord's spiritual church, and "nation" those who are in celestial good, thus those who are of the Lord's celestial church. That there are two kingdoms into which the heavens are divided, namely, the celestial kingdom and the spiritual kingdom, and that those who are in the good of love to the Lord are in the celestial kingdom, and those who are in the good of charity towards the neighbor are in the spiritual kingdom, see in the work on Heaven and Hell, (n. 20-28). These two kingdoms, however, are not only in the heavens but also on the earth, and on the earth they are called the celestial church and the spiritual church. Few know what is signified in the Word specifically by a "people" or "peoples," and what by a "nation" or "nations." I will therefore present from the Word some passages where the two are named together, from which it will be clear that "people" and "nations" have distinct significations, for unless they had distinct significations they would not both be named together, as in the following passages.
[2] In Isaiah:
The strong people shall glorify Thee, the city of the formidable nations shall fear Thee. Jehovah will swallow up in this mountain the faces of the covering, that covereth over all peoples, and the veil that is veiled over all nations (Isaiah 25:3, 7).
Here a distinction is made between "peoples" and "nations," because "peoples" signify those who are of the Lord's spiritual kingdom, and "nations" those who are of His celestial kingdom, thus those who are in spiritual good and those in celestial good. Spiritual good is the good of charity towards the neighbor, thus the good of faith, and celestial good is the good of love to the Lord, and thence the good of mutual love. The truth of this good is what is meant by "the city of formidable nations," for "city" signifies the doctrine of truth, or the truths of doctrine; "to swallow up the covering over all peoples, and the veil veiled over all nations," signifies to dispel the shade that has so covered the understanding that the truths are not seen or the goods perceived that pertain to heaven and the church.
[3] In the same:
Come near, ye nations, to hear; and hearken, ye peoples; let the earth hear, and the fullness thereof (Isaiah 34:1).
Because "nations" signify those who are in the good of love, and "peoples" those who are in the good of charity and in the truths of faith therefrom, it is said of the nations that they should "come near," and of the peoples that they should "hearken;" to "come near" signifies to be conjoined by love, and to "hearken" signifies to obey and to be instructed; it is therefore said, "let the earth hear, and the fullness thereof," "earth" signifying the church in respect to good, and "the fullness thereof" truths.
[4] In the same:
I Jehovah have called thee in righteousness, and I will hold thine hand and I will give thee for a covenant to the people, for a light of the nations (Isaiah 42:6).
In the same:
Bring forth the blind people that have eyes, and the deaf that have ears. Let all the nations be brought together, and let the peoples gather together (Isaiah 43:8-9).
In the same:
I have given him for a witness to the peoples, a prince and lawgiver to the nations (Isaiah 55:4).
In the same:
Thus said the Lord Jehovih, Behold, I will lift up Mine hand towards the nations, and lift up My standard towards the peoples (Isaiah 49:22).
In the same:
The peoples that walk in darkness have seen a great light. Thou hast multiplied the nation, thou hast made great to it gladness (Isaiah 9:2-3).
And in the same:
It shall be in that day that the root of Jesse, which standeth for an ensign of the peoples, the nations shall seek. And He shall lift up an ensign for the nations, and shall gather together the outcasts of Israel (Isaiah 11:10, 12).
All these things are said of the Lord; and "peoples" and "nations" mean all who are of His church; for all who are of the Lord's church are either of His celestial kingdom or of His spiritual kingdom; not any except those who are in these two kingdoms can possibly be of the church. Moreover, there are two things that constitute the church, good and truth, both from the Lord; "nations" mean those who are in good, and "peoples" those who are in truth; and, abstractly from persons, "nations" signify the goods of the church, and "peoples" its truths; "peoples" signify the truths of the church because spiritual good, or the good of charity towards the neighbor, in which those are who are meant by "peoples," in its essence is truth. (See Arcana Coelestia 8042, 10296; why it is so, n. 863, 875, 895, 927, 1023, 1043, 1044, 1555, 2256, 4328, 4493, 5113, 9596; thence what the distinction is between those who are of the celestial kingdom and those who are of the spiritual kingdom, n. 2088, 2669, 2708, 2715, 3235, 3240, 4788, 7068, 8521, 9277, 10295)
[5] In the same:
In that time a present unto Jehovah of Hosts shall be brought; a people distracted and plundered: and a nation meted out and trodden down, whose land the rivers have spoiled, to the place of the name of Jehovah of Hosts, to Mount Zion (Isaiah 18:2, 7).
This treats of the invitation of all to the church; therefore also "people" and "nation" are both mentioned. "Mount Zion" signifies the church, to which they are invited; "a people distracted and plundered" signifies those with whom truths have been taken away, changed, or perverted by those who are in the falsities of doctrine; "a nation meted out and trodden down, whose land the rivers have spoiled," signifies those with whom goods have been treated in like manner, "rivers" meaning falsities and reasonings therefrom.
[6] In Zechariah:
Yet there shall come peoples, and the inhabitants of great cities, to entreat the faces of Jehovah, and many peoples and numerous nations shall come to seek Jehovah of Hosts in Jerusalem (Zechariah 8:20-22).
Here, too, "peoples" and "nations" signify all who are of the Lord's church; "peoples" those who are of His spiritual church, and "nations" those who are of His celestial church. "Jerusalem," to which they shall come, is the church.
[7] In David:
Thou wilt set me for the head of the nations; a people I have not known shall serve me (Psalms 18:43).
In the same:
Jehovah will subdue the peoples under us, and the nations under our feet. God reigneth over the nations. The willing ones of the peoples are gathered together (Psalms 47:3, 8-9).
In the same:
That [Thy way] may be known on the earth, Thy salvation among all nations. The peoples shall confess Thee, O God: the nations shall be glad and shout for joy; for Thou shalt judge the peoples in uprightness, and shalt lead the nations into the land (Psalms 67:2-4).
Remember me, O Jehovah, in good pleasure towards Thy people; that I may be glad in the joy of Thy nations (Psalms 106:4-5).
I will confess Thee, O Lord, among the nations. I will sing psalms unto Thee among the peoples (Psalms 57:9; 108:3).
In these passages also "peoples" and "nations" are mentioned, by which are meant all who are in truths and goods. Moreover, the very words that are applied to peoples are words that are predicated of truths, and those applied to nations are those that are predicated of goods. That no other are meant by "nations" is evident also from the fact that these things were said by David, who was an enemy of the Canaanitish nations.
[8] In Luke:
Mine eyes have seen Thy salvation, which Thou hast prepared before the face of all peoples; a light for a revelation to the nations (Luke 2:30-32).
In Zephaniah:
The remnant of My people shall spoil them, and the remainder of My nation shall inherit them (Zephaniah 2:9).
In Moses:
When her two sons were struggling in her womb, Rebekah went to inquire of Jehovah, and Jehovah said unto her, Two nations are in thy womb, and two peoples shall be separated from thy bowels (Genesis 25:22-23).
Remember the days of the age, when the Most High gave to the nations an inheritance; when He separated the sons of man he set the bounds of the peoples according to the number of the sons of Israel (Deuteronomy 32:7-8).
"The sons of man" have the same signification as "peoples," namely, those who are in spiritual truths and goods; therefore it is said of them, "when He separated the sons of man He set the bounds of the peoples according to the number of the sons of Israel;" "the sons of Israel" signifying the spiritual church, and the "number" of them, or of the twelve tribes named from them, signifying all the truths and goods therein (See just above, n. 330); such therefore are called "peoples;" "to separate" them and "to set their bounds" signifies to alienate from falsities and to bestow truths; and "to give an inheritance to the nations" signifies heaven and conjunction with those who are in the good of love.
[9] In Daniel:
All peoples, nations, and tongues shall worship Him; His dominion is an everlasting dominion, which shall not pass away, and His kingdom that which shall not perish (Daniel 7:14).
This is said of the Lord; and "peoples" and "nations" mean all who are in truths and goods; and "all tongues" mean all of whatever doctrine or religion; for the Lord's church is universal, since it exists with all who are in the good of life, and who from their doctrine look to heaven, and thereby conjoin themselves to the Lord (of whom see Heaven and Hell 318-328). Because "nations" signify those who are in the good of love, and "peoples" those who are in the good of charity and in the truths of faith therefrom, it is said, "His dominion is an everlasting dominion, and His kingdom shall not pass away;" "dominion" in the Word is predicated of good, and "kingdom" of truth; for this reason the Lord is called "Lord" from Divine good, and "king" from Divine truth.
There are other passages besides these that might be quoted to prove that "peoples" signify those who are of the spiritual church, and "nations" those who are of the celestial church. So far those only have been presented in which "peoples" and "nations" are mentioned together; to these some shall be added in which "nations" alone are mentioned.
[10] In Isaiah:
Open the gates, that the righteous nation that keepeth faithfulness may enter in. Thou hast added to the nation, O Jehovah, Thou hast added to the nation; Thou hast been glorified: Thou hast removed all the ends of the earth (Isaiah 26:2, 15).
In David:
All the ends of the earth shall turn unto Jehovah; and all the families of the nations shall worship before Thee. For the kingdom is Jehovah's; and He it is that ruleth among the nations (Psalms 22:27-28).
In Isaiah:
The nations shall walk to Thy light, and kings to the brightness of Thy rising. Thy heart shall be enlarged, because the multitude of the sea shall turn unto Thee, the army of the nations shall come unto Thee (Isaiah 60:3, 5).
All nations shall see Thy righteousness, and all kings Thy glory (Isaiah 62:2).
In these passages "nations" and "peoples" are not mentioned together, but still in the last two "nations" and "kings" because "kings" signify the like as "peoples," namely, those who are in truths (See above, n. 31); and it is because "nations" signify those who are in good, and "kings" those who are in truths, that it is said of the nations that they "shall see Thy righteousness," and of the kings that they shall "see Thy glory;" "righteousness" in the Word being predicated of good, and "glory" of truth. (That "righteousness" is predicated in the Word of Divine good, seeArcana Coelestia 2235, 9857; and "glory" of Divine truth, n. 4809, 5922, 8267, 8427, 9429.)
[11] From the contrary sense it can yet be seen that "peoples" signify those who are in truths, and "nations" those who are in good; for in that sense "peoples" signify those who are in falsities, and "nations" those who are in evils, as in the following. In Isaiah:
O Assyrian, the rod of Mine anger, I will send him against a hypocritical nation, and against the people of My wrath will I command him (Isaiah 10:5-6).
In the same:
The voice of a multitude in the mountains; the voice of a tumult of the kingdoms of the nations gathered together. They come from a land afar off, from the end of the heavens, even Jehovah with the vessels of His indignation to destroy the whole land (Isaiah 13:4-5).
Jehovah that smiteth the peoples with a stroke not curable, that ruleth with anger the nations (Isaiah 14:6).
In the same:
At the noise of the tumult let the peoples flee away; and before Thine exaltation let the nations be dispersed (Isaiah 33:3).
In Jeremiah:
Behold, a people cometh from the land of the north, and a great nation shall be stirred up from the sides of the earth. They lay hold on the bow and spear; they are cruel, and have no mercy (Jeremiah 6:22-23).
In Ezekiel:
I will not cause thee to hear any more the calumny of the nations, and the reproach of the peoples thou shalt not bear any more (Ezekiel 36:15).
In David:
Thou makest us a byword among the nations, a shaking of the head among the peoples (Psalms 44:14).
In the same:
Jehovah bringeth the counsel of the nations to nought; He overthroweth the thoughts of the peoples (Psalms 33:10).
In these passages "peoples" mean those who are against the truths of the spiritual church, thus in falsities; and "nations" those who are against the goods of the celestial church, thus in evils. This is also the signification of the peoples and nations that were driven out of the land of Canaan. To this let what was said above n. 175 be added.
