1 Mosebok 24
1
Abraham var nu gammel og langt ute i årene, og Herren hadde velsignet Abraham i alle ting.
2
Da sa Abraham til sin tjener, han som var den eldste i hans hus og rådet over alt det han hadde: Kjære, legg din hånd under min lend,
3
så vil jeg la dig sverge ved Herren, himmelens Gud og jordens Gud, at du ikke skal la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, som jeg bor iblandt,
4
men du skal dra til mitt eget land og til min slekt og hente en hustru til min sønn Isak.
5
Tjeneren sa til ham: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig hit til dette land, skal jeg da føre din sønn tilbake til det land som du er kommet fra?
6
Abraham svarte: Vokt dig for å føre min sønn tilbake dit!
7
Herren, himmelens Gud, som førte mig bort fra min fars hus og fra mitt fedreland, og som talte til mig, og som svor mig til og sa: Din ætt vil jeg gi dette land, han skal sende sin engel foran dig, så du kan hente en hustru til min sønn derfra.
8
Men dersom kvinnen ikke vil følge dig, da skal du være løst fra denne din ed til mig; bare du ikke fører min sønn tilbake dit!
9
Da la tjeneren sin hånd under Abrahams, sin herres lend og lovte ham dette med ed.
10
Så tok tjeneren ti kameler av dem som hørte hans herre til, og drog avsted, og han hadde med sig alleslags kostelige ting som hørte hans herre til; han tok avsted og drog til Mesopotamia, til Nakors by.
11
Og han lot kamelene legge sig utenfor byen ved brønnen ved aftenstid, den tid da kvinnene pleier å komme ut og hente vann.
12
Og han sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! La det lykkes for mig idag, og gjør miskunnhet mot min Herre Abraham!
13
Se, nu står jeg her ved denne kilde mens døtrene til mennene i byen kommer ut for å hente vann.
14
La det nu bli så at den pike som jeg sier således til: Hell på din krukke, så jeg kan få drikke, og som da sier: Drikk, og jeg vil også gi dine kameler å drikke - at hun er den du har utsett for din tjener Isak, og av det vil jeg skjønne at du har gjort miskunnhet mot min herre.
15
Og se, før han hadde holdt op å tale, hendte det at
ebekka, en datter av Betuel, som var sønn til Milka og Nakor, Abrahams bror, kom ut med sin krukke på skulderen.
16
Det var en meget vakker pike, en jomfru, som ingen mann var kommet nær. Hun gikk ned til kilden og fylte sin krukke og steg op igjen.
17
Da løp tjeneren henne i møte og sa: Kjære, la mig få drikke litt vann av din krukke!
18
Og hun sa: Drikk, herre! Og hun skyndte sig og tok krukken ned i sin hånd og lot ham få drikke.
19
Og da hun hadde latt ham drikke så meget han vilde, sa hun: Jeg vil også hente vann til dine kameler, til de har fått nok.
20
Og hun skyndte sig og tømte sin krukke i vanntrauet og løp atter til brønnen efter vann og lot alle hans kameler få drikke.
21
Og mannen så på henne og undret sig, men tidde stille for å få vite om Herren hadde latt hans reise lykkes eller ikke.
22
Da så kamelene hadde drukket, tok mannen en gullring som veide en halv sekel, og to armbånd som veide ti sekel gull, og la dem om hennes armer.
23
Og han sa: Hvem er du datter til? Kjære, si mig det! Er det rum nok i din fars hus, sa vi kan overnatte der.
24
Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka.
25
Så sa hun til ham: Det er fullt op både av halm og fôr hos oss, og det er også rum til å overnatte.
26
Da bøide mannen sig ned og tilbad Herren
27
og sa: Lovet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har tatt sin miskunn og sin trofasthet fra min herre! Herren har ført mig på rette vei til min herres frender.
28
Men piken sprang hjem til sin mor og fortalte alt dette.
29
ebekka hadde en bror, som hette Laban; han sprang ut til mannen der ute ved kilden.
30
For da han så ringen og armbåndene som hans søster bar, og hørte sin søster
ebekka si: Således talte mannen til mig, gikk han ut til mannen, og se, der stod han hos kamelene ved kilden.
31
og han sa: Kom inn, du Herrens velsignede! Hvorfor står du her ute? Jeg har jo gjort huset i stand, og der er rum for kamelene.
32
Så gikk mannen inn i huset og lesste av kamelene; og Laban gav kamelene halm og fôr og kom med vann til ham og de menn som var med ham, til å tvette føttene i.
33
Og de satte frem mat for ham; men han sa: Jeg vil ikke ete før jeg har båret frem mitt ærend. Og Laban sa: Tal!
34
Da sa han: Jeg er Abrahams tjener;
35
og Herren har storlig velsignet min herre, så han er blitt rik, og han har gitt ham småfe og storfe og sølv og gull og træler og trælkvinner og kameler og asener.
36
Og Sara, min herres hustru, fødte min herre en sønn på sine gamle dager; og ham har han gitt alt det han eier.
37
Og min herre lot mig sverge og sa: Du skal ikke la min sønn ta sig en hustru av døtrene til kana'anitterfolket, i hvis land jeg bor;
38
men du skal gå til min fars hus og til min slekt og hente en hustru til min sønn.
39
Da sa jeg til min herre: Men om nu kvinnen ikke vil følge mig?
40
Men han sa til mig: Herren, for hvis åsyn jeg har vandret, skal sende sin engel med dig og la din reise lykkes, sa du finner en hustru til min sønn av min slekt og av min fars hus.
41
Da skal du være løst fra din ed til mig, når du kommer til mitt folk; og vil de ikke gi dig henne, så er du også løst fra eden til mig.
42
Så kom jeg da idag til kilden, og jeg sa: Herre, min Herre Abrahams Gud! Å, om du vilde la denne min reise lykkes!
43
Se, nu står jeg her ved denne kilde; la det nu bli så at om en ung pike kommer ut for å hente vann, og jeg sier til henne: Kjære, la mig få litt vann av din krukke,
44
og hun da sier til mig: Drikk du, og jeg vil også hente vann til dine kameler - så er hun den kvinne som Herren har utsett for min herres sønn.
45
Før jeg hadde holdt op å tale således ved mig selv, se, da kom
ebekka ut med sin krukke på skulderen, og hun gikk ned til kilden og øste op vann; da sa jeg til henne: Kjære, la mig få drikke!
46
Og hun skyndte sig og tok sin krukke ned og sa: Drikk, og jeg vil også la dine kameler få drikke. Så drakk jeg, og hun lot også kamelene få drikke.
47
Og jeg spurte henne: Hvem er du datter til? Hun svarte: Jeg er datter til Betuel, som er sønn til Nakor og Milka. Da satte jeg ringen i hennes nese og armbåndene på hennes armer.
48
Og jeg bøide mig ned og tilbad Herren, og jeg lovet Herren, min herre Abrahams Gud, som hadde ledet mig på rette vei til å finne min herres brordatter til hustru for hans sønn.
49
Dersom I nu vil vise godhet og trofasthet mot min herre, da si mig det, og hvis ikke, da si mig det, så jeg kan vende mig til en annen kant, til høire eller til venstre.
50
Da svarte Laban og Betuel og sa: Dette kommer fra Herren; vi kan intet si dig, hverken ondt eller godt.
51
Se, der står
ebekka; ta henne og dra bort og la din herres sønn få henne til hustru, som Herren har sagt!
52
Da Abrahams tjener hørte disse ord, bøide han sig til jorden for Herren.
53
Og tjeneren tok frem sølvsmykker og gullsmykker og klær og gav
ebekka; og hennes bror og hennes mor gav han også kostelige gaver.
54
Så åt de og drakk, han og de menn som var med ham, og de blev der om natten. Men da de stod op om morgenen, sa han: La mig nu fare hjem til min herre!
55
Da sa hennes bror og hennes mor: La piken bli hos oss en tid, en ti dager eller så! Siden kan du reise.
56
Men han sa til dem: Hold mig ikke tilbake, nu da Herren har latt min reise lykkes! La mig få ta avsted, så jeg kan komme hjem til min herre!
57
Da sa de: La oss kalle på piken og spørre henne selv!
58
Så kalte de på
ebekka og sa til henne: Vil du reise med denne mann? Hun svarte: Ja, det vil jeg. -
59
Så lot de
ebekka, sin søster, og hennes fostermor og Abrahams tjener og hans menn reise.
60
Og de velsignet
ebekka og sa til henne: Vår søster, bli til tusen ganger ti tusen, og måtte din ætt ta sine fienders porter i eie!
61
Og
ebekka og hennes piker gjorde sig ferdig, og de satte sig på kamelene og fulgte med mannen og tjeneren tok
ebekka med sig og drog avsted.
62
Isak var nettop kommet tilbake fra en vandring til brønnen Lakai
o'i; for han bodde i sydlandet.
63
Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund og da han så op, fikk han se nogen kameler som kom gående.
64
Og da
ebekka så op, fikk hun øie på Isak; og hun skyndte sig og steg ned av kamelen.
65
Og hun sa til tjeneren: Hvem er denne mann som kommer oss i møte på marken? Tjeneren svarte Det er min herre. Så tok hun sløret og tilhyllet sig.
66
Og tjeneren fortalte Isak alt det han hadde gjort.
67
Og Isak førte henne inn i sin mor Saras telt; han tok
ebekka hjem, og hun blev hans hustru, og han hadde henne kjær. Så blev Isak trøstet i sorgen over sin mor.
Arcana Coelestia # 3147
3147. 'And water to wash his feet' means purification there. This is clear from the meaning of 'water to wash' or 'washing with water' as purifying, dealt with below, and from the meaning of 'feet' as natural things, or what amounts to the same, those things that are in the natural man, dealt with in 2162. In the representative Church washing feet with water was a ceremonial act which meant washing away the filth of the natural man. The filth of the natural man is composed of all the things that belong to self-love and love of the world, and when such filth has been washed away goods and truths flow in, for that filth alone is what hinders the influx of good and truth from the Lord.
[2] For good is flowing in constantly from the Lord, but when by way of the internal or spiritual man it reaches the external or natural man it is either perverted there, or turned away, or stifled. But when indeed the things that belong to self-love and love of the world are removed, good is received there, and bears fruit there, since the person now performs the works of charity. This may become clear from many considerations, such as this: When the things that belong to the external or natural man are quiescent - as they are in times of ill-fortune, wretchedness, and sickness - a person instantly starts to become spiritually-minded and to will what is good, and also to perform acts of devotion insofar as he is able. But when that state alters, these things are altered too.
[3] In the Ancient Church 'washings' were signs meaning these things, and in the Jewish Church the same were representations. The reason why in the Ancient Church they were meaningful signs but in the Jewish Church representations was that members of the Ancient Church regarded that custom as some external act of worship. Nor did they believe that they were purified by that kind of washing but by a washing away of the filth of the natural man, which, as has been stated, is composed of the things that belong to self-love and love of the world. But the member of the Jewish Church did believe that he was purified by such washing, for he did not know, and did not wish to know, that the purifying of a person's interior self was meant.
[4] That 'washing' means the washing away of that filth is clear in Isaiah,
Wash yourselves; purify yourselves; remove the evil of your doings from before My eyes; cease to do evil. Isaiah 1:16.
Here it is evident that 'washing themselves' means purifying themselves and removing evils. In the same prophet,
When the Lord will have washed the excrement of the daughters of Zion and washed away the blood of Jerusalem from its midst in a spirit of judgement and in a spirit of purging. Isaiah 4:4.
Here 'washing the excrement of the daughters of Zion and washing away the blood of Jerusalem' stands for purifying from evils and falsities. In Jeremiah,
Wash your heart from wickedness, O Jerusalem, that you may be saved. How long will your iniquitous thoughts lodge within you? Jeremiah 4:14.
[5] In Ezekiel,
I washed you with water, and washed away the blood from upon you, and anointed you with oil. Ezekiel 16:9.
This refers to Jerusalem, which is used here to mean the Ancient Church. 'Washing with water' stands for purifying from falsities, 'washing away the blood' for purging from evils, 'anointing with oil' for filling with good at that time. In David,
Wash me from my iniquity, and cleanse me from my sin. You will purge me with hyssop and I shall be clean; You will wash me, and I shall be whiter than snow. Psalms 51:2, 7.
'Being washed' plainly stands for being purified from evils and derivative falsities.
[6] These were the things that were meant by 'washing' in the Representative Church. For the sake of the representation, when they had been made unclean and needed to be cleansed, people were commanded in that Church to wash the skin, hands, feet, and also their garments. All these meant things that belong to the natural man. Also for the sake of the representation, lavers made of bronze were placed outside the Temple - that is to say, 'the bronze sea and the ten bronze lavers' mentioned in 1 Kings 7:23-29; there was also the bronze laver from which Aaron and his sons were to wash themselves, placed between the Tent of Meeting and the Altar, and so outside the Tent of Meeting, Exodus 30:18-19, 21 - the meaning of which was that only external or natural things needed to be purified. And unless they have been purified, that is, unless things belonging to self-love and love of the world have been removed from them, internal things which belong to love to the Lord and towards the neighbour cannot possibly flow in, as stated above.
[7] To enable these matters to be understood more easily, that is to say, regarding the need for external things to be purified, let good works - or what amounts to the same, the goods of charity, which are at the present day called the fruits of faith, and which, since they are actions, are external - serve to exemplify and illustrate the point: Good works are bad works unless the things belonging to self-love and love of the world are removed. For until these have been removed works, when performed, are good to outward appearance but are inwardly bad. They are inwardly bad because they are done either for the sake of reputation, or for financial gain, or for improvement of one's position, or for reward. They are accordingly either merit-seeking or hypocritical, for the things that belong to self-love and love of the world cause those works to be such. But when indeed these evils are removed, works become good, and are the goods of charity. That is to say, they are done regardless of self, the world, reputation, or reward, and so are not merit-seeking or hypocritical, because in that case celestial love and spiritual love flow from the Lord into those works and cause them to be love and charity in action. And at the same time the Lord also purifies the natural or external man by means of those things and orders it so that that man receives correspondingly the celestial and spiritual things that flow in.
[8] This becomes quite clear from what the Lord taught when He washed the disciples' feet: In John,
He came to Simon Peter, who said to Him, Lord, do You wash my feet? Jesus answered and said to him, What I am doing you do not know now, but you will know afterwards. Peter said to Him, You will never wash my feet. Jesus answered him, If I do not wash you, you have no part with Me. Simon Peter said to Him, Lord, not my feet only, but also my hands and head! Jesus said to him, He who is washed has no need except that his feet be washed, but is clean all over. Now you are clean, but not all of you. John 13:4-17.
'He who is washed has no need except that his feet be washed' means that anyone who has been reformed needs to be cleansed only in regard to natural things, that is, to have evils and falsities removed from them. For when that happens all is ordered by the influx of spiritual things from the Lord. Furthermore 'feet-washing' was an act of charity, meaning that one ought not to dwell on the evils of another person. It was also an act of humility, meaning the cleansing of another from evils, like filth from the body, as also becomes clear from the Lord's words in verses 12-17 of that chapter in John, and also in Luke 7:37-38, 44, 46; John 11:2; 1 Samuel 25:41.
[9] Anyone may see that washing himself does not purify a person from evils and falsities, only from the filth that clings to him. Yet because it belonged among the religious observances commanded in the Church it follows that it embodies some special idea, namely spiritual washing, which is purification from the filth that clings to man inwardly. Members of that Church therefore who knew these things and thought of purification of the heart, that is, the removal of the evils of self-love and love of the world from the natural man, and tried to achieve it with utmost zeal, practiced ritual washing as an external act of worship, as commanded. But among those who did not know and did not wish to know those things but who supposed that the mere ritual act of washing garments, skin, hands, and feet would purify them, and who supposed that provided they performed such rituals they would be allowed to continue leading lives of avarice, hatred, revenge, mercilessness, and cruelty - all of which constitute spiritual filth - the performance of the ritual was idolatrous. Nevertheless by means of that ritual they were still able to represent, and by means of the representation to display, some vestige of a Church, by means of which heaven was in a way joined to mankind prior to the Lord's Coming. But that conjunction was such that heaven had little or no influence at all on the member of that Church.
[10] The Jews and Israelites were such that they did not think at all of the internal man, nor did they wish to know anything about the same. Thus they knew absolutely nothing about the celestial and spiritual things which belong to the life after death. Nevertheless to prevent the end of all communication with heaven and so with the Lord, they were bound to the performance of external observances by which internal things were meant. All their captivities and plagues were in general to the end that external observances might be duly carried out for the sake of the representation. It was for this reason that the following laws were given:
Moses was to wash Aaron and his sons with water at the tent door, to sanctify them. Exodus 29:4; 40:12; Leviticus 8:6.
Aaron and his sons were to wash their hands and feet before entering the Tent of Meeting and approaching the Altar to minister, lest they died. This was to them a statute for ever. Exodus 30:18-21; 40:30-31.
Before putting on his vestments Aaron was to wash his flesh. Leviticus 16:4, 24.
Levites were to be purified by sprinkling the water of expiation over them, passing a razor over their flesh, and washing their clothes - then they were pure. Numbers 8:6-7.
Anyone who ate the carcass of a clean animal, 1 or that which had been torn to pieces, was to wash his clothes and bathe himself with water, and if he did not wash himself and bathe his flesh he would bear his iniquity. Leviticus 17:15-16.
Anyone who touched the bed of a person who had a discharge, or sat on a vessel on which that person had sat, and anyone who touched that person's flesh was to wash his clothes and to bathe himself with water, and be unclean until the evening. Leviticus 15:5-7, 10-12 and following verses.
The person who sent the goat away to Azazel was to wash his flesh. Leviticus 16:26.
When a leper was to be cleansed he was to wash his clothes, shave off all his hair, wash himself in water, and then he would be clean. Leviticus 14:8-9.
Even vessels themselves which had become unclean through contact with unclean persons were made to go through water and be unclean until the evening. Leviticus 11:32.
From all these laws it may be seen that nobody was made clean or pure internally through ritual washing, but that such a person merely represented him who was pure or spiritually clean, for the reason stated above. The Lord teaches the same quite explicitly in Matthew 15:1-20; Mark 7:1-23.
Poznámky pod čarou:
1. i.e. an animal that had not been slaughtered but had died naturally
