Bible

 

2 Mosebok 36

Studie

   

1 Og Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt forstand og kunnskap, så de forstod sig på alt det arbeid som skulde til for å få helligdommen ferdig, gjorde i ett og alt som Herren hadde sagt.

2 For Moses kalte Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt kunstnergaver, alle hvis hjerte drev dem, til å skride til verket for å fullføre det.

3 Og de fikk hos Moses hele den gave som Israels barn hadde båret frem til det arbeid som skulde utføres for å få helligdommen ferdig. Men folket bar fremdeles frivillige gaver frem til ham hver morgen.

4 Da kom alle de kunstforstandige menn som utførte alt arbeidet ved helligdommen, enhver fra det arbeid han var i ferd med,

5 og de sa til Moses: Folket bærer frem meget mere enn det trenges til det arbeid som Herren har befalt å fullføre.

6 Da lot Moses rope ut i hele leiren: Ingen, hverken mann eller kvinne, skal lenger bære noget frem som gave til helligdommen! Så holdt folket op med å bære frem gaver.

7 Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulde fullføres, ja mere enn nok.

8 Så gjorde da alle de kunstforstandige blandt dem som var med i arbeidet, tabernaklet av ti tepper; av fint, tvunnet lingarn og blå og purpurrød og karmosinrød ull blev de gjort med kjeruber på i kunstvevning.

9 Hvert teppe var åtte og tyve alen langt og fire alen bredt; alle teppene holdt samme mål.

10 Fem av teppene festet de sammen, det ene til det andre, og likeså de andre fem tepper.

11 Og de gjorde hemper av blå ull i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skulde være; likeså gjorde de i kanten på det ytterste teppe, der hvor den andre sammenfesting skulde være.

12 Femti hemper gjorde de på det ene teppe, og Femti hemper gjorde de ytterst på det teppe som var der hvor den andre sammenfesting skulde være; hempene var like mot hverandre, den ene mot den andre.

13 Og de gjorde femti gullkroker og festet teppene til hverandre med krokene, så tabernaklet blev et sammenhengende telt.

14 Så gjorde de tepper av gjetehår til et dekke over tabernaklet; elleve sådanne tepper gjorde de.

15 Hvert teppe var tretti alen langt og fire alen bredt; alle de elleve tepper holdt samme mål.

16 Og de festet fem av teppene sammen for sig og seks for sig.

17 De gjorde femti hemper i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skulde være, og likeså femti hemper i kanten på det andre teppe, der hvor sammenfestingen skulde være.

18 Og de gjorde femti kobberkroker til å feste teppene sammen med så det blev ett dekke.

19 Over dekket gjorde de et varetak av rødfarvede værskinn og ovenpå det et varetak av takasskinn.

20 Plankene til tabernaklet gjorde de av akasietre og reiste dem på ende.

21 Hver planke var ti alen lang og halvannen alen bred.

22 På hver planke var det to tapper, med en tverrlist imellem; således gjorde de med alle plankene til tabernaklet.

23 Og av plankene som de gjorde til tabernaklet, reiste de tyve planker på den side som vendte mot syd;

24 og firti fotstykker av sølv gjorde de til å sette under de tyve planker, to fotstykker under hver planke til å feste begge tappene i.

25 Likeså gjorde de tyve planker til tabernaklets andre side, den som vendte mot nord,

26 og til dem firti fotstykker av sølv, to fotstykker under hver planke.

27 Til baksiden av tabernaklet, mot vest, gjorde de seks planker.

28 Og to planker gjorde de til tabernaklets hjørner på baksiden;

29 de var dobbelte nedenfra og likeledes begge dobbelte helt op, til den første ring; således gjorde de med dem begge på begge hjørnene.

30 Således blev det åtte planker med sine fotstykker av sølv - seksten fotstykker, to under hver planke.

31 Så gjorde de tverrstenger av akasietre, fem til plankene på den ene side av tabernaklet

32 og fem til plankene på den andre side, og fem til plankene på baksiden av tabernaklet, mot vest.

33 Og den mellemste tverrstang satte de således at den gikk tvert over midt på plankeveggen, fra den ene ende til den andre.

34 Plankene klædde de med gull, og ringene på dem, som tverrstengene skulde stikkes i, gjorde de helt av gull; tverrstengene klædde de også med gull.

35 Så gjorde de forhenget av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn; de gjorde det i kunstvevning med kjeruber på.

36 Og de gjorde fire stolper av akasietre til forhenget og klædde dem med gull; hakene på dem var av gull, og de støpte fire fotstykker av sølv til dem.

37 Til teltdøren gjorde de et teppe av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn med utsydd arbeid,

38 og til teppet fem stolper med sine haker, og de klædde stolpehodene og stengene med gull; og til stolpene gjorde de fem fotstykker av kobber.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Apocalypse Explained # 1187

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 1232  
  

1187. And the voice of the millstone shall not be heard in thee any more signifies no more any understanding of truth from the will of good. This is evident from the signification of "millstone," as being the production of truth from good (See n. 1182); thus also the understanding of truth from the will of good, since the understanding is the recipient of truth, and the will the recipient of good.

(Continuation)

Now as the end, which is the love of man's will, provides or acquires for itself through the understanding the means through which the final end may exist, to which the first end advances through the means, and this is the end coming into existence, which is the use, it follows that the end loves the means when they promote that use, and does not love them when they do not promote it, but then rejects them, and through the understanding provides or acquires for itself other means. This makes clear the quality of a man whose chief end is the love of eminence, or the love of glory and honor, or whose chief end is the love of wealth, or love of money or possessions, namely, that he regards all means as servants that are serviceable to him for his final end, which is love coming into existence, and this love is use to himself.

[2] Take, for example, a priest whose chief end is love of money or possessions, his means are the ministerial office, the Word, doctrine, learning, preaching from these, and instruction of men of the church and their reformation and salvation by means of these. These means are valued by him according to the end and for the sake of the end, and yet they are not loved, although with some they appear to be loved; for wealth is what is loved, since this is the first and the final end, and that end, as has been said, is everything in the means. Such assert, indeed, that their desire is that men of their church be taught, reformed, and saved; but as wealth is the end from which this is said, it is not said from their love, but only as means of acquiring reputation and gain for the sake of the end.

[3] The same is true of a priest whose chief end is a love of eminence over others, as will be seen if gain or honor is separated from the means. It is wholly different when instruction, reformation, and salvation of souls is the chief end, and wealth and eminence are the means; for a priest is then a wholly different man, for he is a spiritual man, while the former is a natural man. With a spiritual priest wealth and eminence are blessings, but with a natural priest wealth and eminence are curses. This has been made evident by much experience in the spiritual world. Many have been seen and heard there who asserted that they had taught, had written, and had reformed men; but when the end or love of their will was disclosed, it was clear that they had done all things for the sake of self and the world, and nothing for the sake of God and the neighbor, and that they even cursed God and did evil to the neighbor. Such are meant in Matthew 7:22-23; and in Luke 13:26-27.

  
/ 1232  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for their permission to use this translation.