Bible

 

2 Mosebok 35

Studie

   

1 Og Moses kalte sammen hele Israels barns menighet og sa til dem: Dette er det som Herren har befalt at I skal gjøre:

2 I seks dager skal der gjøres arbeid, men den syvende dag skal I holde hellig hvile, en høihellig sabbat for Herren; enhver som gjør noget arbeid på den dag, skal lide døden.

3 I skal ikke tende op ild i nogen av eders boliger i sabbatsdagen.

4 Og Moses sa til hele Israels barns menighet: Dette er det som Herren har befalt:

5 Ta ut en gave til Herren av det I eier! Enhver som har hjertelag til det, skal komme med gaven til Herren, gull og sølv og kobber

6 og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår

7 og rødfarvede værskinn og takasskinn og akasietre

8 og olje til lysestaken og krydderier til salvings-oljen og til den velluktende røkelse

9 og onyksstener og andre edelstener til å sette på livkjortelen og brystduken.

10 Og enhver av eder som er kunstforstandig, skal komme og gjøre alt det Herren har befalt:

11 tabernaklet med dekke og varetak, med kroker og planker, tverrstenger, stolper og fotstykker,

12 arken med stenger, nådestolen og det dekkende forheng,

13 bordet med stenger og alt som hører til, og skuebrødene

14 og lysestaken og det som hører til den, og lampene og oljen til lysestaken,

15 og røkoffer-alteret med stenger og salvings-oljen og den velluktende røkelse og dekket for inngangen - for inngangen til tabernaklet,

16 brennoffer-alteret med kobbergitteret, stengene og alt som hører til, karet med fotstykke,

17 omhengene til forgården med stolpene og fotstykkene, og forhenget til forgårdens port,

18 pluggene både til tabernaklet og til forgården og snorene dertil,

19 embedsklærne til tjenesten i helligdommen, de hellige klær til Aron, presten, og klærne for hans sønner til prestetjenesten.

20 Og hele Israels barns menighet gikk bort fra Moses.

21 Og de kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndte ham, kom med gaver til Herren til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjeneste der og til de hellige klær.

22 De kom både menn og kvinner: Enhver som hadde hjertelag til det, kom med spenner og ørenringer og fingerringer og kulekjeder, alle slags saker av gull; og likeså kom enhver som vilde vie en gave av gull til Herren.

23 Og enhver som eide blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår og rødfarvede værskinn og takasskinn, kom med det.

24 Enhver som vilde gi en gave av sølv eller kobber, kom med sin gave til Herren; og enhver som eide akasietre til noget av det som skulde arbeides, han kom med det.

25 Og enhver kvinne som var kunstforstandig, spant med sine hender, og de kom med det de hadde spunnet, blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn.

26 Og alle kvinner hvis hu og evner drev dem til det, spant gjetehårene.

27 Og høvdingene bar frem onyksstenene og de andre edelstener til å sette på livkjortelen og på brystduken,

28 og krydderiene og oljen til lysestaken og til salvings-oljen og til den velluktende røkelse.

29 Enhver mann og kvinne av Israels barn hvis hjerte drev dem til å gi noget til det store verk som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, de kom med det som en frivillig gave til Herren.

30 Og Moses sa til Israels barn: Se, Herren har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme;

31 han har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid

32 og til å uttenke kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber

33 og til å slipe stener til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags kunstverker.

34 Og forstand til å lære andre har han gitt både ham og Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme.

35 Han har fylt dem med kunstnergaver, så de kan utføre alle slags treskjæring og kunstvevning og utsydd arbeid med blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og almindelig vevning - utføre alle slags arbeid og uttenke kunstverker.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Apocalypse Explained # 1187

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 1232  
  

1187. And the voice of the millstone shall not be heard in thee any more signifies no more any understanding of truth from the will of good. This is evident from the signification of "millstone," as being the production of truth from good (See n. 1182); thus also the understanding of truth from the will of good, since the understanding is the recipient of truth, and the will the recipient of good.

(Continuation)

Now as the end, which is the love of man's will, provides or acquires for itself through the understanding the means through which the final end may exist, to which the first end advances through the means, and this is the end coming into existence, which is the use, it follows that the end loves the means when they promote that use, and does not love them when they do not promote it, but then rejects them, and through the understanding provides or acquires for itself other means. This makes clear the quality of a man whose chief end is the love of eminence, or the love of glory and honor, or whose chief end is the love of wealth, or love of money or possessions, namely, that he regards all means as servants that are serviceable to him for his final end, which is love coming into existence, and this love is use to himself.

[2] Take, for example, a priest whose chief end is love of money or possessions, his means are the ministerial office, the Word, doctrine, learning, preaching from these, and instruction of men of the church and their reformation and salvation by means of these. These means are valued by him according to the end and for the sake of the end, and yet they are not loved, although with some they appear to be loved; for wealth is what is loved, since this is the first and the final end, and that end, as has been said, is everything in the means. Such assert, indeed, that their desire is that men of their church be taught, reformed, and saved; but as wealth is the end from which this is said, it is not said from their love, but only as means of acquiring reputation and gain for the sake of the end.

[3] The same is true of a priest whose chief end is a love of eminence over others, as will be seen if gain or honor is separated from the means. It is wholly different when instruction, reformation, and salvation of souls is the chief end, and wealth and eminence are the means; for a priest is then a wholly different man, for he is a spiritual man, while the former is a natural man. With a spiritual priest wealth and eminence are blessings, but with a natural priest wealth and eminence are curses. This has been made evident by much experience in the spiritual world. Many have been seen and heard there who asserted that they had taught, had written, and had reformed men; but when the end or love of their will was disclosed, it was clear that they had done all things for the sake of self and the world, and nothing for the sake of God and the neighbor, and that they even cursed God and did evil to the neighbor. Such are meant in Matthew 7:22-23; and in Luke 13:26-27.

  
/ 1232  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for their permission to use this translation.