Bible

 

Daniel 9

Studie

   

1 I Darius', Ahasverus' sønns første regjeringsår - han som var av medisk ætt og var blitt konge over kaldeerriket

2 i det første år av hans regjering la jeg, Daniel, i bøkene merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten Jeremias - at han vilde la fulle sytti år gå til ende mens Jerusalem lå i ruiner.

3 Da vendte jeg mitt ansikt til Gud Herren for å søke ham med bønn og ydmyke begjæringer under faste og i sekk og aske.

4 Og jeg bad til Herren min Gud og bekjente og sa: Akk, Herre, du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer miskunnhet mot dem som elsker dig og holder dine bud!

5 Vi har syndet og gjort ille og vært ugudelige og satt oss op imot dig; vi har veket av fra dine bud og dine lover.

6 Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre fyrster og våre fedre og til alt folket i landet.

7 Dig, Herre, hører rettferdigheten til, men oss vårt ansikts blygsel, som det sees på denne dag - oss, Judas menn og Jerusalems innbyggere og hele Israel, både dem som er nær, og dem som er langt borte, i alle de land som du har drevet dem bort til for den troløshets skyld som de har vist mot dig.

8 Herre! Oss hører vårt ansikts blygsel til, våre konger, våre fyrster og våre fedre, fordi vi har syndet mot dig.

9 Hos Herren vår Gud er barmhjertighet og forlatelse. For vi har satt oss op imot ham,

10 og vi hørte ikke på Herrens, vår Guds røst og fulgte ikke hans lover, som han forela oss ved sine tjenere, profetene;

11 men hele Israel overtrådte din lov og vek av fra dig og hørte ikke på din røst; derfor blev den utøst over oss den forbannelse som han hadde svoret å sende, og som står skrevet i Mose, Guds tjeners lov; for vi hadde syndet mot ham,

12 og han opfylte de ord som han hadde talt mot oss og mot våre dommere, som dømte oss, og han lot så stor en ulykke komme over oss at det ikke under hele himmelen har hendt noget sådant som det som har hendt i Jerusalem.

13 Efter det som skrevet står i Mose lov, kom all denne ulykke over oss; men vi bønnfalt ikke Herren vår Gud og vendte ikke om fra våre misgjerninger og aktet ikke på din sannhet.

14 Derfor hadde Herren ulykken stadig for øie og lot den komme over oss; for Herren vår Gud er rettferdig i alt det han gjør, men vi hørte ikke på hans røst.

15 Og nu, Herre vår Gud, du som førte ditt folk ut av Egyptens land med sterk hånd og gjorde dig et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet, vi har vært ugudelige.

16 Herre! La efter alle dine rettferdige gjerninger din vrede og harme vende sig bort fra din stad Jerusalem, ditt hellige berg! For på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss.

17 Hør nu, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer og la ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom - for din egen skyld, Herre!

18 Vend, min Gud, ditt øre hit og hør! Oplat dine øine og se våre ruiner og staden som er kalt med ditt navn! For ikke på våre rettferdige gjerninger grunner vi våre ydmyke begjæringer, som vi bærer frem for ditt åsyn, men på din store barmhjertighet.

19 Herre, hør! Herre, forlat! Herre, gi akt og gjør det og dryg ikke - for din egen skyld, min Gud! For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn.

20 Mens jeg ennu talte og bad og bekjente min synd og mitt folk Israels synd og bar min bønn for min Guds hellige berg frem for Herrens, min Guds åsyn -

21 mens jeg ennu talte i bønnen, da kom Gabriel, den mann som jeg før hadde sett i synet, dengang jeg blev så rent avmektig, og rørte ved mig - det var på aftenofferets tid.

22 Og han lærte mig og talte til mig og sa: Daniel! Nu er jeg kommet hit for å lære dig å forstå.

23 Med det samme du begynte å frembære dine ydmyke bønner, kom det et ord, og nu er jeg kommet for å kunngjøre dig det; for du er høit elsket; så merk dig nu ordet og gi akt på synet!

24 Sytti uker* er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre frem en evig rettferdighet** og til å besegle syn og profet*** og til å salve et Aller-helligste****. / {* Med uke menes her et tidsrum av syv år.} / {** om 3, 21 fg.} / {*** MTT 5, 17. APO 3, 18.} / {**** Kristus; M K 1, 24. LUK 1, 35.}

25 Og du skal vite og forstå: Fra den tid ordet utgår om å gjenreise og ombygge Jerusalem, inntil en salvet*, en fyrste, står frem, skal det gå syv uker og to og seksti uker; det skal igjen settes i stand og opbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel**. / {* Kristus.} / {** NEH 2, 7-9; 3, 1 fg. 4, 9 fg.}

26 Og efter de to og seksti uker skal den salvede utryddes* og intet ha**, og staden og helligdommen skal en kommende fyrstes folk ødelegge, og enden på det er oversvømmelse, og inntil enden er det krig; ødeleggelse er fast besluttet. / {* JES 53, 8.} / {** intet herredømme; MTT 26, 56.}

27 Og én uke skal gjøre pakten* fast for de mange; og i midten av uken skal slaktoffer og matoffer ophøre**, og på vederstyggelighetenes vinger skal ødeleggeren komme***, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som ødelegges. / {* HEB 7, 22; 8, 6. MTT 26, 28.} / {** HEB 10, 9.} / {*** DNL 8, 13. MTT 24, 15.}

   

Bible

 

Daniel 5:28

Studie

       

28 Peres: Delt er ditt kongedømme og gitt til mederne og perserne.

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 4588

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

4588. 'That the midwife said to her, Do not be afraid' means perception received from the natural. This is clear from the meaning of 'saying' in the historical narratives of the Word as perception, dealt with in 1791, 1815, 1819, 1822, 1898, 1919, 2080, 2619, 2862, 3395, 3509, and from the meaning of 'the midwife' as the natural. The reason 'the midwife' here means the natural is that when anyone undergoes interior temptations, that is, when the interior man undergoes temptations, the natural is like a midwife. For unless the natural assists no birth of interior truth is possible, since it is the natural that receives interior truths into its bosom once these are born; indeed it is the natural that enables them to push their way out. The same applies to instances of spiritual birth, in that reception must take place wholly within the natural. This is the reason why, when a person is being regenerated, the natural is first of all made ready to receive, and to the extent it is then able to receive, interior truths and goods are able to emerge and multiply. This also explains why, if the natural man has not been made ready during the life of the body to receive the truths and goods of faith, that person cannot receive them in the next life and so cannot be saved. This is the implication of the common saying 'As the tree falls, so it must lie', meaning, What a person is when he dies, so he comes to be. For a person has with him in the next life his whole natural memory, that is, the memory belonging to his external man, though he is not allowed to use it in that life, 2469-2494. In the next life therefore that memory serves as the groundwork on which interior truths and goods rest; but if that groundwork is not able to support the goods and truths which flow into it from within, interior goods and truths are either annihilated, or perverted, or cast aside. From all this it may be seen that the natural is like a midwife.

[2] The likeness of the natural to a midwife, inasmuch as it is a recipient when the interior man gives birth, becomes clear also from the internal sense of what is recorded concerning the midwives who, contrary to Pharaoh's orders, allowed the sons of the Hebrew women to live. This is described in Moses as follows,

The king of Egypt spoke to the midwives of the Hebrew women, and he said, When you act as midwives to the Hebrew women and see them on the stools, if it is a son you shall kill him, but if it is a daughter she shall be allowed to live. And the midwives feared God, and did not do as the king of Egypt told them, but allowed the sons to live. And the king of Egypt called the midwives and said to them Why have you done this thing and allowed the sons to live? And the midwives said to Pharaoh, Because the Hebrew women are not like the Egyptian women, for they are lively; before the midwife reaches them they have given birth. And God did well to the midwives; and the people multiplied and became extremely numerous. And it happened because the midwives feared God, that He made them houses. Exodus 1:15-21.

'The daughters and sons' to whom the Hebrew women gave birth represent the goods and truths of a new Church; 'the midwives' represent the natural, inasmuch as this is the recipient of goods and truths; 'the king of Egypt' represents factual knowledge in general, 1164, 1165, 1186, that wipes out truths, as happens when factual knowledge enters into matters of faith by a wrong path, which it does when nothing except that dictated by sensory experience and factual knowledge is believed. The fact that 'the midwives' in that passage means receptions of truth, within the natural, will in the Lord's Divine mercy be corroborated when the contents of that chapter in Exodus come up for explanation.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.