圣经文本

 

2 Mosebok第12章

学习

   

1 Og Herren sa til Moses og Aron i Egyptens land:

2 Denne måned* skal være eders nytt årsmåned, den skal være den første av årets måneder hos eder. / {* måneden abib eller nisan, 2MO 13, 4. NEH 2, 11. omtrent vår april.}

3 Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta sig ut et lam, et lam for hvert hus.

4 Men dersom huset er for lite til et lam, skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen efter tallet på deres husfolk; efter hvad enhver eter, skal I regne folk på hvert lam.

5 Det skal være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt; et lam eller et kje kan I ta.

6 Og I skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellem de to aftenstunder*. / {* mellem solens nedgang og nattens frembrudd.}

7 Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de eter det.

8 Og de skal ete kjøttet samme natt; stekt ved ild og med usyret brød og bitre urter skal de ete det.

9 I må ikke ete noget av det rått eller kokt i vann, men stekt ved ild, med hode, føtter og innvoller.

10 Og I skal ikke levne noget av det til om morgenen; er det noget igjen om morgenen, skal I brenne det op i ilden.

11 Og således skal I ete det: med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og I skal ete det i hast; det er påske* for Herren. / {* ordet påske betyr forbigang.}

12 For samme natt vil jeg gå igjennem Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren.

13 Og blodet på de hus som I er i, skal være til et tegn for eder; når jeg ser blodet, vil jeg gå eder forbi; og ikke skal noget slag ramme eder til ødeleggelse når jeg slår Egyptens land.

14 Og denne dag skal være en minnedag for eder, og I skal holde den som en høitid for Herren; det skal være en evig forskrift for eder å holde den, slekt efter slekt.

15 I syv dager skal I ete usyret brød. Straks på den første dag skal I ha all surdeig bort av eders hus; enhver som eter syret brød fra den første til den syvende dag, han skal utryddes av Israel.

16 Og på den første dag skal I holde en hellig sammenkomst, og likeså på den syvende dag en hellig sammenkomst. Intet arbeid skal gjøres nogen av de dager; bare den mat som enhver av eder trenger, må I lage til.

17 I skal holde de usyrede brøds høitid, for på denne samme dag førte jeg eders hærer ut av Egyptens land; derfor skal det være en evig forskrift for eder å holde denne dag, slekt efter slekt.

18 I den første måned, på den fjortende dag i måneden om aftenen skal I ete usyret brød, og det skal I gjøre helt til den enogtyvende dag om aftenen i samme måned.

19 I syv dager skal det ikke finnes surdeig i eders hus; enhver som eter syret brød, han skal utryddes av Israels menighet, enten han er en fremmed eller innfødt i landet.

20 Intet syret skal I ete, i alle hus skal I ete usyret brød.

21 Da kalte Moses alle Israels eldste til sig og sa til dem: Gå og hent småfe for eders familier og slakt påskelammet!

22 Og I skal ta et knippe isop og dyppe i blodet som er i skålen, og stryke på det øverste dørtre og på begge dørstolpene noget av blodet i skålen, og ingen av eder skal gå ut av sin husdør før om morgenen.

23 For Herren skal gå igjennem landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på det øverste dørtre og på begge dørstolpene, skal han gå døren forbi og ikke la ødeleggeren få komme inn i eders hus og slå eder.

24 Dette skal I holde; det skal være en forskrift for dig og dine barn til evig tid.

25 Og når I kommer inn i det land Herren skal gi eder, således som han har lovt, da skal I holde denne tjeneste.

26 Og når eders barn sier til eder: Hvad er dette for en tjeneste som I holder? -

27 da skal I si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus. Og folket bøide sig og tilbad.

28 Og Israels barn gikk bort og gjorde dette; som Herren hadde sagt til Moses og Aron, således gjorde de.

29 Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen.

30 Da stod Farao op om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne, og det blev et stort skrik i Egypten; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død.

31 Og han kalte Moses og Aron til sig om natten og sa: Gjør eder rede, dra ut fra mitt folk, både I og Israels barn, far bort og tjen Herren, som I har sagt!

32 Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt, gå og bed godt også over mig!

33 Og egypterne trengte hårdt på folket for å få dem hastig ut av landet; for de sa: Vi er dødsens alle sammen!

34 Så tok folket sin deig, før den var syret; de svøpte sine deigtrau i sine klær og bar dem på sine skuldrer.

35 Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær.

36 Og Herren gav folket yndest hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne.

37 Så brøt da Israels barn op fra a'amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna.

38 Og det drog også en stor hop av alle slags folk med dem, og småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe.

39 Av den deig de hadde med sig fra Egypten, bakte de usyrede kaker; for den var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypten og ikke torde dryge der lenger; heller ikke hadde de laget i stand reisekost.

40 Men den tid Israels barn hadde bodd i Egypten, var fire hundre og tretti år.

41 På den dag de fire hundre og tretti år var til ende, da var det alle Herrens hærer drog ut av Egyptens land.

42 Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt efter slekt.

43 Og Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det.

44 Men enhver træl som er kjøpt for sølv, ham skal du omskjære; da kan han ete av det.

45 Ingen innerst eller dagarbeider skal ete av det.

46 I ett hus skal det etes; du skal ikke la noget av kjøttet komme utenfor huset, og I skal ikke bryte noget ben på det.

47 Således skal hele Israels menighet gjøre.

48 Og når en fremmed opholder sig hos dig og vil holde påske for Herren, skal alt mannkjønn hos ham omskjæres, og da kan han få være med og holde den; han skal være som en innfødt i landet; men ingen uomskåret skal ete av det.

49 Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som opholder sig hos eder.

50 Og alle Israels barn gjorde således; som Herren hadde befalt Moses og Aron, således gjorde de.

51 På denne samme dag var det Herren førte Israels barn ut av Egyptens land, hær efter hær.

   

来自斯威登堡的著作

 

Arcana Coelestia#7939

学习本章节

  
/10837  
  

7939. 'because He passed by the houses of Israel' means that damnation would stay away from the forms of good in which they were maintained by the Lord. This is clear from the meaning of 'Jehovah will pass by' as the fact that damnation will stay away from there, as above in 7878, 7928; from the meaning of 'the houses' as forms of good, dealt with in 3652, 3720, 4982, 7833-7835; and from the representation of 'Israel' as those who belong to the spiritual Church, dealt with often. The reason for saying that they were maintained in forms of good by the Lord is that when they passed through places of damnation or the hells, which happened when they were delivered, they were maintained in good by the Lord. To this end they were made ready, and the process by which they were made ready is described by the statutes regarding the blood, the Passover lamb, and the eating of it, which are the subject in verses 3-11, 15-20, 22, 43-48 of this chapter. The fact that when they were delivered they passed through places of damnation or the hells will be seen below.

  
/10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.

来自斯威登堡的著作

 

Arcana Coelestia#3652

学习本章节

  
/10837  
  

3652. The internal sense of these words is as follows:

When therefore you see the abomination of desolation means when the Church has undergone vastation, which is the situation when the Lord is acknowledged no longer, and therefore when there is no love of Him nor any belief in Him; also when there is no longer any charity towards the neighbour nor consequently any belief in what is good and true. When these conditions exist in the Church, or rather in the area where the Word is, that is to say, in the thoughts of the heart though not in the doctrine on the lips, it is a case of desolation, and the circumstances that have just been mentioned constitute 'the abomination of that desolation'. Consequently 'when you see the abomination of desolation' means when anyone witnesses such conditions. And what he is to do when he does witness them follows in verses 16-18.

[2] Spoken of by the prophet Daniel means, in the internal sense, spoken of by the Prophets, for when any prophet is mentioned by name in the Word it is not simply that prophet who is meant but the whole prophetical part of the Word, the reason being that names do not ever come through into heaven, 1876, 1888. Even so, one prophet does not have the same meaning as another. For what Moses, Elijah and Elisha mean, see the Preface to Chapter 18, and 2762. By 'Daniel' however is meant every prophetical statement concerning the Lord's coming and the state of the Church, in this case its final state. Much reference is made in the Prophets to vastation, and by the reference to it here in Daniel is meant in the sense of the letter the vastation of the Jewish and Israelitish Church, but in the internal sense the vastation of the Church in general, and thus also the vastation of it which is now at hand.

[3] Standing in the holy place means a vastation involving everything that forms part of what is good and true. 'The holy place' is a state of love and faith, for by 'a place' in the internal sense is meant a state, see 2625, 2837, 3356, 3387. The 'holy' element of that state consists in the good of love and in the truth of faith grounded in this. Nothing else is meant in the Word by the expression 'holy', for goodness and truth originate in the Lord, who is Holiness itself or the Sanctuary.

Let him who is reading this take note means that these matters are to be thoroughly understood by those within the Church, especially by those who have love and faith, to whom the present words refer.

[4] Then let those who are in Judea flee into the mountains means that members of the Church are to fix their attention solely on the Lord and so on love to Him and on charity towards the neighbour. For 'Judea' means the Church, as will be shown below, while 'a mountain' means the Lord Himself but 'the mountains' love to Him and charity towards the neighbour, see 795, 796, 1430, 2722. According to the sense of the letter when Jerusalem was besieged, as was done by the Romans, they were not to resort to that city but to go onto the mountains, according to the following in Luke,

When you see Jerusalem surrounded by armies, then know that its devastation is near. Then let those who are in Judea flee onto the mountains, and let those who are in the midst of it 1 depart, but those who are out in the country let them not enter it. Luke 21:20-21.

[5] The same applies to this reference to Jerusalem; that is to say, in the sense of the letter it is the city of Jerusalem that is meant, but in the internal sense the Lord's Church, see 402, 2117. For every single thing mentioned in the Word concerning the Jewish and Israelitish people is representative of the Lord's kingdom in heaven and of the Lord's kingdom on earth, which is the Church, as has been shown often. Consequently nowhere in the internal sense is 'Jerusalem' used to mean Jerusalem, or 'Judea' to mean Judea. But every single thing so mentioned was such that by means of it the celestial and spiritual things of the Lord's kingdom were able to be represented. It was for the sake of what they represented that the events which have been recorded took place. Thus the Word was able to be written in such a way that it lay both within the mental grasp of people reading it, and within the understanding of angels who were present with them. This was also the reason why the Lord spoke in a similar way. Indeed if He had spoken in any other way it would not have come within the mental grasp of those reading it, especially at that time, nor simultaneously within the angels' power of understanding. Thus it would not have been accepted by man, nor understood by angels.

[6] Let him who is on the roof of the house not go down to take anything out of his house means that those in whom the good of charity is present should not therefore resort to matters of doctrine concerning faith. 'The roof of the house' in the Word means a person's higher state, and so his state as regards good, whereas what is below means a person's lower state, and so his state as regards truth. For what 'house' is, see 710, 1708, 2233, 2331, 3142, 3538. With regard to the state of a member of the Church, while he is undergoing regeneration he is at that time learning truth for the sake of good; for he possesses an affection for truth for the sake of that good. But once he has been regenerated truth and good are the basis of his actions. Once he has reached this state he ought not to go back to the previous state, for if he did he would then reason from truth about the good which is present with him and in so doing would pervert his present state. For all reasoning does and must come to an end when a person's state is one in which he wills what is true and good, for in that case the will and therefore conscience are the source of his thought and action, and not the understanding, as it had been previously. If he went back to the understanding as the source of his thought and action he would encounter temptations in which he would go under. These are the considerations meant by the statement 'let him who is on the roof of the house not go down to take anything out of his house'.

[7] And let him who is in the field not turn back to get his clothing (or tunic) means that neither should those in whom good that resides in truth is present forsake such good and resort to doctrine concerning truth. 'The field' in the Word means this state of man as regards good; for what 'field' means, see 368, 2971, 3196, 3310, 3317, 3500, 3508. And 'clothing' or tunic means that which clothes good, namely doctrine concerning truth, such being like clothing for good; for 'clothing' has that meaning, see 297, 1073, 2576, 3301. Anyone may see that deeper things lie concealed in these words than are visible in the letter; for the Lord Himself spoke them.

脚注:

1. i.e. Jerusalem

  
/10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.