Bibeln

 

1 Mosebok 43

Studie

   

1 Og da de hadde brukt op det korn de hadde hentet fra Egypten, sa deres far til dem: Dra atter avsted og kjøp oss litt korn!

2 Men Juda sa til ham: Mannen sa så alvorlig til oss: I skal ikke komme for mine øine uten eders bror er med.

3 Dersom du vil sende vår bror med oss, vil vi dra ned og kjøpe korn til dig.

4 Men dersom du ikke vil sende ham, vil vi ikke dra ned; for mannen sa til oss: I skal ikke komme for mine øine uten eders bror er med.

5 Da sa Israel: Hvorfor har I gjort så ille mot mig og fortalt mannen at I har ennu en bror?

6 De svarte: Mannen spurte oss nøie ut både om oss og om vår ætt og sa: Lever eders far ennu? Har I nogen bror? Og vi svarte ham efter som han spurte; kunde vi vel vite at han vilde si: Kom her ned med eders bror?

7 Og Juda sa til Israel, sin far: Send gutten med mig I Så vil vi gjøre oss rede og dra avsted, så vi kan leve og ikke skal , både vi og du og våre små barn.

8 Jeg skal svare for ham, av mig kan du kreve ham; dersom jeg ikke har ham med tilbake til dig og stiller ham for ditt ansikt, da vil jeg være din skyldner alle mine dager;

9 for dersom vi ikke hadde dryget så lenge, da kunde vi nu to ganger vært her igjen.

10 Da sa Israel, deres far, til dem: Skal det nu så være, så gjør som jeg sier: Ta i eders sekker av alt det ypperste landet eier, og ha det med til mannen som gave, litt balsam og litt honning, krydderier og ladanum, pistasienøtter og mandler,

11 og ta dobbelt så mange penger med eder, for de penger som kom igjen og lå øverst i eders sekker, må I ha med tilbake; kanskje det var en feiltagelse.

12 Ta så eders bror med, og gjør eder rede og dra tilbake til mannen!

13 Og den allmektige Gud la eder finne barmhjertighet hos mannen, så han lar eders andre bror og Benjamin dra hjem igjen med eder; og jeg - skal jeg være barnløs, så får jeg være barnløs!

14 Så tok mennene denne gave, og de tok dobbelte penger med sig, og Benjamin; og de gjorde sig rede og drog ned til Egypten og trådte frem for Josef.

15 Da JosefBenjamin sammen med dem, sa han til den som forestod hans hus: Før mennene inn i huset og la slakte og lage til; for mennene skal ete til middag hos mig.

16 Og mannen gjorde som Josef sa, og førte mennene inn i Josefs hus.

17 Men mennene blev redde fordi de blev ført inn i Josefs hus, og de sa: Det er vel for de pengers skyld som forrige gang kom tilbake i våre sekker, vi føres inn her, forat han kan velte sig inn på oss og kaste sig over oss og gjøre oss til træler og ta våre asener.

18 De gikk derfor til mannen som forestod Josefs hus, og talte til ham ved inngangen til huset

19 og sa: Hør, herre! Vi kom forrige gang ned her for å kjøpe korn;

20 men da vi kom til herberget og åpnet våre sekker, se, da lå enhvers penger øverst i hans sekk, våre penger med sin fulle vekt, og nu har vi dem med oss igjen,

21 og vi har tatt andre penger ned med oss til å kjøpe korn for; vi vet ikke hvem som har lagt våre penger i våre sekker.

22 Da sa han: I kan være rolige, frykt ikke! Eders Gud og eders fars Gud har gitt eder en skatt i eders sekker; eders penger har jeg fått. Så førte han Simeon ut til dem.

23 Derefter førte mannen dem inn i Josefs hus og gav dem vann, og de tvettet sine føtter, og han gav dem fôr til deres asener.

24 Så la de gaven til rette til Josef skulde komme hjem om middagen; for de hadde hørt at de skulde ete der.

25 Og da Josef var kommet hjem, bar de inn til ham gaven som de hadde med sig, og kastet sig ned på jorden for ham.

26 Men han spurte dem om det gikk dem vel, og han sa: Går det eders far vel, den gamle som I talte om? Lever han ennu?

27 De svarte: Ja! Det går din tjener vår far vel; han lever ennu. Og de bøide sig og kastet sig ned for ham.

28 Og da han så op og fikk øie på Benjamin, sin bror, sin mors sønn, sa han: Er dette eders yngste bror, som I talte til mig om? Og han sa: Gud velsigne dig, min sønn!

29 Og Josef skyndte sig bort, for hans hjerte brente mot hans bror, og han søkte et sted hvor han kunde gråte; og han gikk inn i sitt kammer og gråt der.

30 Så tvettet han sitt ansikt og gikk ut, og han gjorde sig sterk og sa: Sett maten frem!

31 Og de satte frem for ham særskilt og for dem særskilt, og for egypterne som åt hos ham, særskilt; for egypterne kan ikke ete sammen med hebreerne, det er en vederstyggelighet for egypterne.

32 Og mennene fikk sine plasser midt imot ham efter alderen, den førstefødte øverst og den yngste nederst, og de så på hverandre og undret sig.

33 Og han lot bære til dem av maten på sitt bord, og Benjamin fikk fem ganger så meget som enhver av de andre; og de drakk, og drakk sig glade med ham.

   

Från Swedenborgs verk

 

Arcana Coelestia #5695

Studera detta avsnitt

  
/ 10837  
  

5695. 'And he washed his face' means that it took steps to ensure this. This is clear from the meaning of 'washing his face' here as taking steps to ensure that it remained unseen; for Joseph's face was washed, and so steps were taken by him to ensure that his tears remained unseen. The full implications of this will in the Lord's Divine mercy be stated further on; but let something be said at this point about the correspondence of a person's face with his interiors. His face is what is external serving to represent his interiors. For the face has been designed in such a way that a person's interiors may be seen there as if in a mirror that reflects things in a representative fashion; it has been so designed that another may know its owner's attitude of mind towards himself, so that the owner reveals his sentiments when he speaks not only through his speech but also through his face. This was the kind of face possessed by the most ancient people who belonged to the celestial Church, and it is the kind that all angels have. Angels have no wish to conceal from others anything they think, for they think solely of their neighbour's well-being. Nor do they have any thought hidden away which desires their neighbour's well-being for some selfish reason of their own.

[2] But those in hell, as long as they are not seen in the light of heaven, have a face other than the one that corresponds to their interiors. The reason for this is that during their lifetime they bore witness by means of their face to charity towards the neighbour solely for the sake of their own position and gain; they did not desire their neighbour's well being except insofar as it was identical with their own. Consequently the expression on their face is at variance with their interiors. Sometimes that variance is so great that feelings of enmity, hatred, and revenge, and the desire to murder are inwardly present, yet their face is set in such a way that love towards their neighbour is beaming from it. From this one may see how far people's interiors disagree at the present day with their exteriors, and why they resort to those kinds of practices to serve their own interests.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.