ბიბლია

 

1 Mosebok 9

Სწავლა

   

1 Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden!

2 Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.

3 Alt det som rører sig og lever, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette.

4 Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.

5 Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv.

6 Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds billede skapte han* mennesket. / {* Gud.}

7 Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!

8 Og Gud sa til Noah og til hans sønner, som var med ham:

9 Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere,

10 og med alt levende som er hos eder, både fugler og fe og alle de ville dyr som er hos eder, alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden.

11 Jeg opretter min pakt med eder, og aldri mere skal alt kjød utryddes ved vannflom, og aldri mere skal der komme en vannflom som ødelegger jorden.

12 Og Gud sa: Dette er tegnet på den pakt som jeg gjør mellem mig og eder og alt levende som er hos eder, til evige tider:

13 Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellem mig og jorden.

14 Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen,

15 da vil jeg komme i hu den pakt som er mellem mig og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mere bli en flom som ødelegger alt kjød.

16 Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellem Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden.

17 Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på den pakt jeg har oprettet mellem mig og alt kjød som er på jorden.

18 Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet; og Kam var far til Kana'an.

19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene sig ut over hele jorden.

20 Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård.

21 Og han drakk av vinen og blev drukken, og han klædde sig naken inne i sitt telt.

22 Og da Kam, Kana'ans far, så sin far ligge naken, fortalte han det til begge sine brødre, som var utenfor.

23 Da tok Sem og Jafet et klæde og la det på sine skuldrer og gikk baklengs inn og dekket over sin fars blusel; og de vendte sine øine bort, så de ikke så sin fars blusel.

24 Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hvad hans yngste sønn hadde gjort imot ham.

25 Da sa han: Forbannet være Kana'an! trælers træl skal han være for sine brødre.

26 sa han: Lovet være Herren, Sems Gud, og Kana'an være deres træl!

27 Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana'an være deres træl!

28 Efter vannflommen levde Noah ennu tre hundre og femti år.

29 Og alle Noahs dager blev ni hundre og femti år; så døde han.

   

სვედენბორგის ნაშრომებიდან

 

Arcana Coelestia # 996

შეისწავლეთ ეს პასაჟი.

  
/ 10837  
  

996. That the “esculent herb” signifies the vile things of delights is evident from what has been said. They are called the esculent herb because they are only worldly and corporeal, or external. For, as already said, the pleasures that are in the bodily or outermost things of man have their origin in delights that are successively more and more interior. The delights that are perceived in those outermost or bodily things are relatively vile, for it is the nature of all delight to become more vile in proportion as it progresses toward the externals, and more happy in proportion as it advances toward the internals. For this reason, as before said, in proportion as the externals are stripped off, or rolled away, the delights become more pleasant and happy, as may be evident enough from man’s delight in pleasures being vile while he lives in the body, in comparison with his delight after the life of the body, when he comes into the world of spirits; so vile indeed that good spirits utterly spurn the delights of the body, nor would they return to them if all in the whole world should be given them.

[2] The delight of these spirits in like manner becomes vile when they are taken up by the Lord into the heaven of angelic spirits; for they then throw off these interior delights and enter into those that are still more interior. So again to angelic spirits the delight which they have had in their heaven becomes vile when they are taken up by the Lord into the angelic or third heaven, in which heaven, since internal things are there living, and there is nothing but mutual love, the happiness is unspeakable. (See what is said of interior delight or happiness above, n. 545.) From these things it is evident what is signified by “as the esculent herb have I given it all to you.” Inasmuch as creeping things signify both pleasures of the body and pleasures of the senses, of which the esculent herb is predicated, the word in the original language is one which signifies both “esculent” and “green”—“esculent” in reference to pleasures of the will, or of celestial affections, and “green” in reference to pleasures of the understanding, or of spiritual affections.

[3] That the “esculent herb” and “green herb” signify what is vile, is evident in the Word, as in Isaiah:

The waters of Nimrim shall be desolate; for the grass is dried up, the herbage is consumed, there is no green thing (Isaiah 15:6).

Their inhabitants were short of hand, they were dismayed, and put to shame; they became the herb of the field, and the green herbage, the grass on the house tops (Isaiah 37:27), the “green herbage” denoting what is most vile.

In Moses:

The land whither thou goest in to possess it, is not as the land of Egypt, from whence ye came out, where thou sowedst thy seed, and wateredst it with thy foot, as a garden of herbs (Deuteronomy 11:10), where a “garden of herbs” denotes what is vile.

In David:

The evil are as grass, suddenly are they cut down, and will be consumed as the green herbage (Psalms 37:2), where “grass” and the “green herbage” denote what is most vile.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.