Bible

 

4 Mosebok 7

Studie

   

1 Da nu Moses var ferdig med å reise tabernaklet og hadde salvet det og helliget det med alt som hørte til det, og likeledes salvet og helliget alteret med alt som hørte til det,

2 da kom Israels høvdinger, overhodene for sine familier, stammefyrstene, de som stod over alle som var blitt mønstret, og bar frem gaver.

3 De bar sin gave frem for Herrens åsyn, seks vogner med dekke over og tolv okser, en vogn for to høvdinger og en okse for hver; og de førte dem frem foran tabernaklet.

4 Og Herren sa til Moses:

5 Ta imot dette av dem, forat det kan brukes til tjenesten ved sammenkomstens telt, og du skal gi det til levittene, efter som enhver av dem trenger det til sin tjeneste.

6 Da tok Moses vognene og oksene og gav dem til levittene.

7 To av vognene og fire av oksene gav han til Gersons barn, efter deres særlige tjeneste.

8 Og fire av vognene og åtte av oksene gav han til Meraris barn, efter deres særlige tjeneste under opsyn av Itamar, sønn til Aron, presten.

9 Men til Kahats barn gav han ikke noget, fordi de skulde ta vare på de hellige ting og bære dem på sine skuldrer.

10 Den dag alteret blev salvet, kom høvdingene med gaver til dets innvielse, og de bar sin gave frem foran alteret.

11 Da sa Herren til Moses: La høvdingene komme med sin gave til alterets innvielse hver sin dag!

12 Og den som bar frem sin gave den første dag, var Nahson, Amminadabs sønn, høvdingen for Juda stamme.

13 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

14 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

15 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

16 en gjetebukk til syndoffer

17 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Nahsons, Amminadabs sønns gave.

18 Den annen dag kom Netanel, Suars sønn, Issakars høvding, med sin gave.

19 Han bar frem som sin gave et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

20 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

21 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

22 en gjetebukk til syndoffer

23 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Netanels, Suars sønns gave.

24 Den tredje dag kom høvdingen for Sebulons barn, Eliab, Helons sønn.

25 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

26 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

27 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

28 en gjetebukk til syndoffer

29 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eliabs, Helons sønns gave.

30 Den fjerde dag kom høvdingen for ubens barn, Elisur, Sede'urs sønn.

31 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

32 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

33 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

34 en gjetebukk til syndoffer

35 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisurs, Sede'urs sønns gave.

36 Den femte dag kom høvdingen for Simeons barn, Selumiel, Surisaddais sønn.

37 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

38 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

39 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

40 en gjetebukk til syndoffer

41 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Selumiels, Surisaddais sønns gave.

42 Den sjette dag kom høvdingen for Gads barn, Eljasaf, De'uels sønn.

43 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

44 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

45 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

46 en gjetebukk til syndoffer

47 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eljasafs, De'uels sønns gave.

48 Den syvende dag kom høvdingen for Efra'ims barn, Elisama, Ammihuds sønn.

49 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

50 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

51 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

52 en gjetebukk til syndoffer

53 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisamas, Ammihuds sønns gave.

54 Den åttende dag kom høvdingen for Manasses barn, Gamliel, Pedasurs sønn.

55 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

56 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

57 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

58 en gjetebukk til syndoffer

59 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Gamliels, Pedasurs sønns gave.

60 Den niende dag kom høvdingen for Benjamins barn, Abidan, Gideonis sønn.

61 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

62 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

63 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

64 en gjetebukk til syndoffer

65 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Abidans, Gideonis sønns gave.

66 Den tiende dag kom høvdingen for Dans barn, Akieser, Ammisaddais sønn.

67 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

68 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

69 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

70 en gjetebukk til syndoffer

71 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiesers, Ammisaddais sønns gave.

72 Den ellevte dag kom høvdingen for Asers barn, Pagiel, Okrans sønn.

73 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

74 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

75 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

76 en gjetebukk til syndoffer

77 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Pagiels, Okrans sønns gave.

78 Den tolvte dag kom høvdingen for Naftalis barn, Akira, Enans sønn.

79 Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer,

80 en skål av gullti sekel, full av røkelse,

81 en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer,

82 en gjetebukk til syndoffer

83 og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiras, Enans sønns gave.

84 Dette var gavene fra Israels høvdinger til alterets innvielse på den tid det blev salvet: tolv sølvfat, tolv sølvskåler, tolv gullskåler,

85 hvert sølvfat på hundre og tretti sekel og hver skål på sytti sekel; alt sølvet i karene gikk op til to tusen og fire hundre sekel efter helligdommens vekt -

86 tolv gullskåler fulle av røkelse, hver skål på ti sekel efter helligdommens vekt; alt gullet i skålene gikk op til hundre og tyve sekel.

87 Storfeet til brennofferet var i alt tolv okser; dertil kom tolv værer, tolv årsgamle lam med tilhørende matoffer og tolv gjetebukker til syndoffer.

88 Og storfeet til takkofferet var i alt fire og tyve okser; dertil kom seksti værer, seksti bukker og seksti årsgamle lam. Dette var gavene til alterets innvielse, efterat det var salvet.

89 Og når Moses gikk inn i sammenkomstens telt for å tale med ham*, da hørte han røsten tale til sig fra nådestolen ovenover vidnesbyrdets ark mellem de to kjeruber; således talte han* til ham. / {* Herren.}

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 9306

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

9306. Take heed of his face. That this signifies holy fear, is evident from the signification of “taking heed of the face,” when said of the Lord, who is here meant by “the angel,” as being to be afraid lest He be angry on account of evils, or lest He be provoked on account of transgressions; as follows. To fear these things is holy fear (concerning which see above, n. 2826, 3718, 3719, 5459, 5534, 7280, 7788, 8816, 8925). It is said “take heed of his face,” because by the “face” is signified the interior things that belong to the life, thus those of the thought and affection, and especially those of the faith and the love. The reason is that the face has been formed according to the image of man’s interior things, in order that those which are of the internal man may appear in the external man; thus that those which are of the spiritual world may appear before the sight in the natural world, and so affect the neighbor. That the face exhibits in a visible form, or as it were in a mirror, the things which the man thinks and loves, is known. (That such are the faces of the sincere, and especially of angels, see n. 1999, 2434, 3527, 3573, 4066, 4326, 4796-4799, 5102, 5695, 6604, 8248-8250.)

Wherefore in the original tongue “the face” is a general term employed to describe the affections which exist and appear in a man, such as gratitude, favor, benevolence, help, kindness; and also as unmercifulness, anger, revenge; consequently in that tongue “the face,” taken with what it is joined to, means “near to,” “with,” “before,” “for the sake of,” and also “against;” thus whatever is in oneself, from oneself, for oneself, and against oneself; for as before said, the face is the man himself, or that which is in the man and shows itself.

[2] From all this it can be known what is signified by the “face of Jehovah,” or by the “face of the angel,” by whom is here signified the Lord as to His Divine Human; namely, the Divine good of the Divine love, and the Divine truth from this Divine good; for these are in Jehovah or the Lord, and they are from Him; nay, they are Himself (n. 222, 223, 5585). From this it is evident what is signified by the “faces of Jehovah” in the benediction:

Jehovah make His faces to shine upon thee, and be merciful unto thee; Jehovah lift up His faces unto thee, and give thee peace (Numbers 6:25-26).

God be merciful unto us, and bless us, and cause His faces to shine upon us (Psalms 67:1).

In like manner in Psalms 80:3, 7, (Psalms 80:7)19; 119:135; Daniel 19:17 and elsewhere.

[3] Hence it is that the Lord as to the Divine Human is called “the angel of the faces of Jehovah” in Isaiah:

I will make mention of the mercies of Jehovah. He will recompense them according to His mercies, and according to the multitude of His mercies; and He became their Savior; and the angel of His faces saved them, because of His love, and because of His pity (Isaiah 63:7-9).

That the Lord as to the Divine Human is called “the angel of the faces of Jehovah” is because the Divine Human is the Divine Itself in face, that is, in form, as the Lord also teaches in John:

If ye had known Me, ye had known My Father also; and from henceforth ye have known Him, and have seen Him. Philip said, Show us the Father. Jesus said unto him, Am I so long time with you, and hast thou not known Me, Philip? He that hath seen Me hath seen the Father. I am in the Father, and the Father in Me. Believe Me that I am in the Father, and the Father in Me (John 14:7-11).

[4] By “the face of Jehovah” or the Lord is also signified anger, vengeance, punishment, and evil, for the reason that from the common idea that all things are from God the simple believe that evil also is from Him, especially the evil of punishment; and therefore in accordance with this common idea, and also according to the appearance, anger, vengeance, punishment, and evil are attributed to Jehovah or the Lord; when yet these are not from the Lord, but from man (on which subject see n. 1861, 2447, 5798, 6071, 6832, 6991, 6997, 7533, 7632, 7877, 7926, 8197, 8227, 8228, 8282, 8483, 8632, 8875, 9128). Such is the signification here of “take heed of his face, provoke him not, for he will not endure your transgression.” And also in Leviticus:

Whosoever shall eat any blood, I will set My faces against the soul that eateth blood, and will cut him off from the midst of his people (Leviticus 17:10).

I have set my faces against the city for evil, and not for good (Jeremiah 21:10).

The face of Jehovah is against them that do evil, to cut off the remembrance of them from the earth (Psalms 34:16).

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.