¹ Og Herren talte til Moses og sa:

² Byd Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i Kana'ans land, så er dette det land som skal tilfalle eder som arv - Kana'ans land, så langt dets grenser når.

³ På sydsiden skal eders land gå fra ørkenen Sin langsmed Edom, og eders sydgrense skal i øst begynne ved enden av Salthavet.

⁴ Så skal grensen svinge sørom Akrabbim-skaret og gå frem til Sin, og den skal gå ut i syd for Kades-Barnea og så gå videre til Hasar-Adar og derfra ta over til Asmon.

⁵ Fra Asmon skal grensen svinge bort til Egyptens bekk og så gå ut i havet.

⁶ I vest skal eders grense være det store hav og landet langsmed det; dette skal være eders grense i vest.

⁷ Og dette skal være eders grense i nord: Fra det store hav skal I avmerke grenselinjen til fjellet Hor.

⁸ Fra fjellet Hor skal I avmerke grensen dit hvor veien går til Hamat, og grensen skal gå ut ved Sedad.

⁹ Så skal grensen gå videre til Sifron og ende ved Hasar-Enan. Dette skal være eders grense i nord.

¹⁰ Mot øst skal I avmerke eder en grenselinje som går fra Hasar-Enan til Sefam.

¹¹ Fra Sefam skal grensen gå ned til ibla østenfor Ajin og derfra gå videre ned til den når fjellskråningen østenfor Kinnerets sjø*. / {* d.e. Gennesarets sjø.}

¹² Så skal grensen gå videre ned til Jordan og ende ved Salthavet. Dette skal være eders land efter dets grenser rundt omkring.

¹³ Og Moses bød Israels barn og sa: Dette er det land I skal få til arv ved loddkasting, og som Herren har befalt å gi de ni stammer og den halve stamme.

¹⁴ For ubens barns stamme med sine familier og Gads barns stamme med sine familier og den halve Manasse stamme har alt fått sin arv;

¹⁵ disse to og en halv stamme har fått sin arv på denne side av Jordan midt imot Jeriko - mot øst, mot solens opgang.

¹⁶ Og Herren talte til Moses og sa:

¹⁷ Dette er navnene på de menn som skal skifte ut landet mellem eder: Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn,

¹⁸ og så en høvding for hver stamme, som I skal ta til å skifte ut landet,

¹⁹ og dette er navnene på disse menn: for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn,

²⁰ og for Simeons barns stamme Semuel, Ammihuds sønn,

²¹ for Benjamins stamme Elidad, Kislons sønn,

²² og for Dans barns stamme en høvding, Bukki, Joglis sønn,

²³ for Josefs barn: for Manasses barns stamme en høvding, Hanniel, Efods sønn,

²⁴ og for Efra'ims barns stamme en høvding, Kemuel, Siftans sønn,

²⁵ og for Sebulons barns stamme en høvding, Elisafan, Parnaks sønn,

²⁶ og for Issakars barns stamme en høvding, Paltiel, Assans sønn,

²⁷ og for Asers barns stamme en høvding, Akihud, Selomis sønn,

²⁸ og for Naftalis barns stamme en høvding, Pedael, Ammihuds sønn.

²⁹ Disse menn var det som Herren sa skulde skifte ut arveloddene mellem Israels barn i Kana'ans land.

¹ Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

² Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil ophøie ham.

³ Herren er en stridsmann, Herren er hans navn.

⁴ Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det øde Hav.

⁵ Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann.

⁶ Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender.

⁷ Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå.

⁸ Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte.

⁹ Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem.

¹⁰ Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann.

¹¹ Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning?

¹² Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem.

¹³ Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.

¹⁴ Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland.

¹⁵ Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana'ans innbyggere forgår av angst.

¹⁶ Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig.

¹⁷ Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt.

¹⁸ Herren skal være konge i all evighet.

¹⁹ For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet.

²⁰ Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans.

²¹ Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet.

²² Så lot Moses Israel bryte op fra det øde Hav, og de drog ut i ørkenen Sur; og tre dager drog de frem i ørkenen uten å finne vann.

²³ Så kom de til Mara; men de kunde ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt; derfor blev stedet kalt Mara*. / {* beskhet.}

²⁴ Da knurret folket mot Moses og sa: Hvad skal vi drikke?

²⁵ Og han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre; det kastet han i vannet, og vannet blev godt. Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem;

²⁶ og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øine, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på dig nogen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din læge.

²⁷ Så kom de til Elim; der var tolv vannkilder og sytti palmetrær; og de slo leir der ved vannet.