¹ Se, jeg sender mitt bud, og han skal rydde vei for mitt åsyn; og brått skal han komme til sitt tempel, Herren som I søker, paktens engel som I stunder efter; se, han kommer, sier Herren, hærskarenes Gud.

² Men hvem kan utholde den dag han kommer, og hvem kan bli stående når han lar sig se? For han er som en smelters ild og som tvetteres lut.

³ Og han skal sitte og smelte og rense sølvet, og han skal rense Levis barn og gjøre dem rene som gull og sølv; og de skal bære frem for Herren offergaver i rettferdighet,

⁴ og Judas og Jerusalems offergaver skal behage Herren, som i gamle dager, som i fordums år.

⁵ Og jeg vil komme til eder og holde dom og være et hastig vidne mot trollkarene og horkarlene og dem som sverger falsk, og mot dem som forholder dagarbeideren hans lønn og gjør vold mot enken og den farløse, og som bøier retten for den fremmede og ikke frykter mig, sier Herren, hærskarenes Gud;

⁶ for jeg, Herren, har ikke forandret mig, og I, Jakobs barn, er ikke tilintetgjort.

⁷ Like fra eders fedres dager har I veket av fra mine lover og ikke holdt dem; vend om til mig, så vil jeg vende om til eder, sier Herren, hærskarenes Gud. Og I sier: Hvad skal vi vende om fra?

⁸ Skal et menneske rane fra Gud, siden I raner fra mig? Og I sier: Hvad har vi rant fra dig? Tienden og de hellige gaver.

⁹ Forbannelsen har rammet eder, og fra mig raner I, ja hele folket.

¹⁰ Bær hele tienden inn i forrådshuset, så det kan finnes mat i mitt hus, og prøv mig på denne måte, sier Herren, hærskarenes Gud, om jeg ikke vil åpne himmelens sluser for eder og utøse velsignelser over eder i rikelig mål!

¹¹ Og jeg vil true eteren* for eders skyld, så den ikke ødelegger jordens avgrøde for eder; og vintreet på marken skal ikke slå feil for eder, sier Herren, hærskarenes Gud. / {* gresshoppen.}

¹² Og alle folkene skal prise eder lykkelige; for da skal eders land være et herlig land, sier Herren, hærskarenes Gud.

¹³ Eders ord har vært sterke mot mig, sier Herren. Og I sier: Hvad har vi sagt oss imellem mot dig?

¹⁴ I har sagt: Fåfengt er det å tjene Gud, og hvad vinning har det vært for oss at vi har aktet på hans bud, og at vi har gått i sørgeklær for Herrens, hærskarenes Guds skyld?

¹⁵ Og nu priser vi de overmodige lykkelige; ikke alene trives de vel de som lever ugudelig, men de har satt Gud på prøve og har allikevel sloppet fri.

¹⁶ Da talte de med hverandre de som frykter Herren, og Herren lyttet til og hørte det, og det blev for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og tenker på hans navn.

¹⁷ Og på den dag som jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud, skal de være min eiendom, og jeg vil spare dem, likesom en mann sparer sin sønn som tjener ham.

¹⁸ Da skal I atter se forskjell mellem den rettferdige og den ugudelige, mellem den som tjener Gud, og den som ikke tjener ham.

¹ For se, Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud, tar bort fra Jerusalem og Juda støtte og stav, hver støtte av brød og hver støtte av vann,

² helt og krigsmann, dommer og profet, spåmann og eldste,

³ høvedsmann over femti og hver høit aktet mann, rådsherre og håndverksmester og kyndig åndemaner.

⁴ Og jeg vil sette barn til styrere over dem, og guttekåthet skal herske over dem.

⁵ Blandt folket skal den ene undertrykke den andre, hver mann sin næste; den unge skal sette sig op mot den gamle, den ringeaktede mot den høit ærede.

⁶ Når en da tar fatt på en annen i hans fars hus og sier: Du har en kappe, du skal være vår fyrste, og denne ruin* skal være under din hånd, / {* staten i dens elendige forfatning.}

⁷ så skal han samme dag svare og si: Jeg vil ikke være læge, og i mitt hus er det intet brød og ingen klær; I skal ikke sette mig til folkets fyrste.

⁸ For Jerusalem snubler, og Juda faller, fordi deres tunge og deres gjerninger er mot Herren, de trosser hans herlighets øine.

⁹ Uttrykket i deres ansikter vidner mot dem, og om sin synd taler de åpent som folket i Sodoma, de dølger den ikke; ve deres sjeler, for de volder sig selv ulykke!

¹⁰ Si om den rettferdige at det går ham godt! For han skal ete frukten av sine gjerninger.

¹¹ Ve den ugudelige! Ham går det ille; for det hans hender har gjort, skal gjøres mot ham selv.

¹² Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt.

¹³ Herren treder frem for å føre sak, og han står der for å dømme folkene.

¹⁴ Herren møter i retten sitt folks eldste og dets høvdinger: I har avgnaget vingården! I har rov fra de fattige i husene hos eder!

¹⁵ Hvorledes kan I tråkke mitt folk ned og knuse de fattige? sier Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.

¹⁶ Og Herren sa: Fordi Sions døtre er overmodige og går med kneisende nakke og lar øinene løpe om, går og tripper og klirrer med sine fotringer,

¹⁷ skal Herren gjøre Sions døtres isse skurvet, og Herren skal avdekke deres blusel.

¹⁸ På den dag skal Herren ta bort de prektige fotringer og soler* og halvmåner**, / {* smykker som forestiller solen.} / {** DM 8, 21.}

¹⁹ øredobbene og kjedene og slørene,

²⁰ hodeprydelsene og fotkjedene og beltene og lukteflaskene og tryllesmykkene,

²¹ signetringene og neseringene,

²² høitidsklærne og kåpene og de store tørklær og pungene,

²³ speilene* og de fine linneter og huene og florslørene. / {* 2MO 38, 8.}

²⁴ Og det skal skje: I stedet for balsam skal det være stank, og for belte rep, og for kunstig krusede krøller skallet hode, og for vid kappe trang sekk, brennemerke for skjønnhet.

²⁵ Dine menn skal falle for sverdet, og dine helter i krigen.

²⁶ Og hennes* porter klager og sørger, og utplyndret sitter hun på jorden. / {* Jerusalems.}