¹ I skal ikke gjøre eder avguder og ikke reise op utskårne billeder eller støtter og ikke sette stener med billeder i eders land for å tilbede ved dem; for jeg er Herren eders Gud.

² Mine sabbater skal I holde, og for min helligdom skal I ha ærefrykt; jeg er Herren.

³ Dersom I vandrer i mine lover og tar vare på mine bud og holder dem,

⁴ da vil jeg gi eder regn i rette tid, og jorden skal gi sin grøde, og markens trær skal gi sin frukt.

⁵ Og tresketiden skal vare hos eder like til vinhøsten, og vinhøsten skal vare inntil kornet såes, og I skal ete eder mette av brødet som I har avlet, og bo trygt i eders land.

⁶ Og jeg vil gi fred i landet, og I skal hvile i ro, og ingen skal forferde eder; jeg vil rydde ut de ville dyr av landet, og sverd skal ikke fare gjennem eders land.

⁷ Og I skal forfølge eders fiender, og de skal falle for eders sverd.

⁸ Fem av eder skal forfølge hundre, og hundre av eder skal forfølge ti tusen, og eders fiender skal falle for eders sverd.

⁹ Og jeg vil vende mig til eder og gjøre eder fruktbare og tallrike, - og jeg vil holde min pakt med eder.

¹⁰ Og I skal ha gammel grøde å ete inntil I må føre den bort for den nye grødes skyld.

¹¹ Og jeg vil sette min bolig midt iblandt eder, og jeg skal aldri forkaste eder.

¹² Og jeg vil vandre midt iblandt eder, og jeg vil være eders Gud, og I skal være mitt folk.

¹³ Jeg er Herren eders Gud, som førte eder ut av Egyptens land, forat I ikke mere skulde være deres træler, og jeg brøt sønder eders åks stenger og lot eder gå opreist.

¹⁴ Men dersom I ikke lyder mig og ikke holder alle disse bud,

¹⁵ dersom I forakter mine forskrifter, og dersom I forkaster mine lover, så I ikke holder alle mine bud, men bryter min pakt,

¹⁶ da vil også jeg gjøre således mot eder: Jeg vil hjemsøke eder med redsler, med tærende sott og brennende feber, så eders øine slukner og sjelen vansmekter; til ingen nytte skal I så eders sæd, eders fiender skal ete den op.

¹⁷ Og jeg vil sette mitt åsyn mot eder, og eders fiender skal slå eder, og de som hater eder, skal herske over eder, og I skal flykte skjønt ingen forfølger eder.

¹⁸ Og dersom I enda ikke lyder mig, da vil jeg tukte eder syvfold mere for eders synder.

¹⁹ Jeg vil bryte eders styrkes overmot, og jeg vil gjøre eders himmel som jern og eders jord som kobber.

²⁰ Til ingen nytte skal I fortære eders kraft, og eders land skal ikke gi sin grøde, og trærne i landet skal ikke gi sin frukt.

²¹ Og dersom I enda står mig imot og ikke vil lyde mig, da vil jeg slå eder syvfold mere, som eders synder fortjener.

²² Jeg vil sende ville dyr imot eder, og de skal røve eders barn fra eder og ødelegge eders fe og forminske eders tall, og eders veier skal bli øde.

²³ Og dersom I enda ikke lar eder tukte av mig, men står mig imot,

²⁴ da vil også jeg stå eder imot og slå eder syvfold mere for eders synder.

²⁵ Jeg vil føre over eder et sverd som hevner pakten*, og samler I eder i eders byer, da vil jeg sende pest inn iblandt eder, og I skal gis i fiendens hånd. / {* d.e. pakten som I brøt.}

²⁶ Når jeg bryter sønder brødets stav for eder, da skal ti kvinner bake eders brød i én ovn og gi eder brødet igjen efter vekt, og I skal ete og ikke bli mette.

²⁷ Og dersom I enda ikke lyder mig, men står mig imot,

²⁸ da vil også jeg stå eder imot i vrede og tukte eder syvfold mere for eders synder.

²⁹ I skal ete eders sønners kjøtt og ete eders døtres kjøtt.

³⁰ Og jeg vil ødelegge eders offerhauger og utrydde eders solstøtter og kaste eders døde kropper ovenpå de døde kropper av eders vederstyggelige avguder, og min sjel skal vemmes ved eder.

³¹ Og jeg vil gjøre eders byer til en ørken og legge eders helligdommer øde, og jeg vil ikke nyte vellukten av eders offer.

³² Og jeg vil legge landet øde, så eders fiender som bor der, skal forferdes over det.

³³ Men eder vil jeg sprede blandt hedningene, og med draget sverd vil jeg forfølge eder; eders land skal bli øde og eders byer en ørken.

³⁴ Da skal landet gjøre fyldest for sine sabbatsår hele den tid det ligger øde, mens I er i eders fienders land; da skal landet hvile og gjøre fyldest for sine sabbatsår.

³⁵ Hele den tid det ligger øde, skal det ha hvile, den hvile som det ikke fikk i eders sabbatsår, da I bodde der.

³⁶ Og de som blir igjen av eder, dem vil jeg gi et motløst hjerte i sine fienders land, så lyden av et henværet blad vil jage dem, og de skal flykte som en flykter for sverd, og falle skjønt ingen forfølger dem.

³⁷ Og de skal falle, den ene over den andre, som for sverd skjønt ingen forfølger dem; og I skal ikke holde stand mot eders fiender.

³⁸ Og I skal gå til grunne blandt hedningene, og eders fienders land skal fortære eder.

³⁹ Og de som blir igjen av eder, skal visne bort i eders fienders land for sin misgjernings skyld; også for sine fedres misgjerninger, som hviler på dem, skal de visne bort.

⁴⁰ Da skal de bekjenne sin misgjerning og sine fedres misgjerning, som de gjorde i sin troløshet mot mig, og bekjenne at de stod mig imot

⁴¹ - derfor stod også jeg dem imot og førte dem inn i deres fienders land - ja, da skal deres uomskårne hjerte ydmyke sig, og de skal bøte for sin misgjerning.

⁴² Og så vil jeg komme i hu min pakt med Jakob, og min pakt med Isak og min pakt med Abraham vil jeg komme i hu, og landet vil jeg komme i hu.

⁴³ Men landet skal først være forlatt av dem og gjøre fyldest for sine sabbatsår, mens det ligger øde og forlatt av dem, og de skal bøte for sin misgjerning, efterdi de foraktet mine lover og forkastet mine bud.

⁴⁴ Men selv da, når de er i sine fienders land, vil jeg ikke støte dem bort og ikke forkaste dem, så jeg skulde tilintetgjøre dem og bryte min pakt med dem; for jeg er Herren deres Gud.

⁴⁵ Og jeg vil til beste for dem komme i hu pakten med fedrene, som jeg førte ut av Egyptens land midt for hedningenes øine for å være deres Gud; jeg er Herren.

⁴⁶ Dette er de forskrifter og de bud og de lover som Herren satte mellem sig og Israels barn på Sinai berg ved Moses.

¹ Halleluja! Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

² Hvem kan utsi Herrens veldige gjerninger, forkynne all hans pris?

³ Salige er de som tar vare på det som rett er, den som gjør rettferdighet til enhver tid.

⁴ Kom mig i hu, Herre, efter din nåde mot ditt folk, se til mig med din frelse,

⁵ så jeg kan se på dine utvalgtes lykke, glede mig med ditt folks glede, rose mig med din arv!

⁶ Vi har syndet med våre fedre, vi har gjort ille, vi har vært ugudelige.

⁷ Våre fedre i Egypten aktet ikke på dine undergjerninger, de kom ikke i hu dine mange nådegjerninger, men var gjenstridige ved havet, ved det øde Hav.

⁸ Dog frelste han dem for sitt navns skyld, for å kunngjøre sitt velde,

⁹ og han truet det øde Hav, og det blev tørt, og han lot dem gå gjennem dypene som i en ørken,

¹⁰ og han frelste dem av hans hånd som hatet dem, og forløste dem av fiendens hånd,

¹¹ og vannet skjulte deres motstandere, det blev ikke én av dem tilbake.

¹² Da trodde de på hans ord, de sang hans pris.

¹³ Men snart glemte de hans gjerninger, de bidde ikke på hans råd;

¹⁴ men de blev grepet av begjærlighet i ørkenen, og de fristet Gud på det øde sted.

¹⁵ Da gav han dem det de vilde ha, men sendte tærende sykdom over deres liv.

¹⁶ Og de blev avindsyke mot Moses i leiren, mot Aron, Herrens hellige.

¹⁷ Jorden oplot sig og slukte Datan og skjulte Abirams hop,

¹⁸ og en ild satte deres hop i brand, en lue brente op de ugudelige.

¹⁹ De gjorde en kalv ved Horeb og tilbad et støpt billede,

²⁰ og de byttet sin ære* mot billedet av en okse, som eter gress. / {* 5MO 10, 21.}

²¹ De glemte Gud, sin frelser, som hadde gjort store ting i Egypten,

²² undergjerninger i Kams land, forferdelige ting ved det øde Hav.

²³ Da sa han at han vilde ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt sig i gapet for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.

²⁴ Og de foraktet det herlige land, de trodde ikke hans ord,

²⁵ og de knurret i sine telt, de hørte ikke på Herrens røst.

²⁶ Da opløftet han sin hånd og svor at han vilde la dem falle i ørkenen

²⁷ og la deres avkom falle iblandt hedningene og sprede dem i landene.

²⁸ Og de bandt sig til Ba'al-Peor og åt av offere til døde*, / {* d.e. de livløse avgudsbilleder.}

²⁹ og de vakte harme ved sine gjerninger, og en plage brøt inn iblandt dem.

³⁰ Da stod Pinehas frem og holdt dom, og plagen stanset;

³¹ og det blev regnet ham til rettferdighet fra slekt til slekt evindelig.

³² Og de vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld;

³³ for de var gjenstridige mot hans* Ånd, og han talte tankeløst med sine leber. / {* d.e. Guds.}

³⁴ De ødela ikke de folk som Herren hadde talt til dem om,

³⁵ men de blandet sig med hedningene og lærte deres gjerninger,

³⁶ og de tjente deres avguder, og disse blev dem til en snare,

³⁷ og de ofret sine sønner og sine døtre til maktene*. / {* d.e. avgudene.}

³⁸ og de utøste uskyldig blod, sine sønners og sine døtres blod, som de ofret til Kana'ans avguder, og landet blev vanhelliget ved blod.

³⁹ De blev urene ved sine gjerninger og drev hor ved sin adferd.

⁴⁰ Da optendtes Herrens vrede mot hans folk, og han fikk avsky for sin arv.

⁴¹ Og han gav dem i hedningers hånd, og de som hatet dem, hersket over dem,

⁴² og deres fiender trengte dem, og de blev ydmyket under deres hånd.

⁴³ Mange ganger utfridde han dem; men de var gjenstridige i sine råd, og de sank ned i usseldom for sin misgjernings skyld.

⁴⁴ Og han så til dem når de var i nød, idet han hørte deres klagerop.

⁴⁵ Og i sin godhet mot dem kom han sin pakt i hu, og det gjorde ham ondt efter hans store miskunnhet,

⁴⁶ og han lot dem finne barmhjertighet for alle deres åsyn som hadde ført dem i fangenskap.

⁴⁷ Frels oss, Herre vår Gud, og samle oss fra hedningene til å love ditt hellige navn, rose oss av å kunne prise dig!

⁴⁸ Lovet være Herren, Israels Gud, fra evighet og til evighet! Og alt folket sier: Amen. Halleluja!