Bible

 

3 Mosebok 22

Studie

   

1 Og Herren talte til Moses og sa:

2 Tal til Aron og hans sønner og si at de skal se sig vel for med de hellige gaver som Israels barn helliger mig, og ikke vanhellige mitt hellige navn; jeg er Herren.

3 Si til dem: Dersom nogen av hele eders ætt, nu eller i kommende tider, kommer nær de hellige gaver som Israels barn helliger Herren, mens han har nogen urenhet på sig, så skal han utryddes fra mitt åsyn; jeg er Herren.

4 Ingen av Arons ætt som er spedalsk eller har flod, skal ete av de hellige gaver før han er blitt ren, ikke heller den som rører ved nogen som er blitt uren ved lik, eller den fra hvem det går sæd,

5 eller den som rører ved noget kryp som en blir uren ved, eller ved et menneske som en blir uren ved, hvad urenhet det enn er.

6 Den som rører ved noget sådant, skal være uren til om aftenen, og han skal ikke ete av de hellige gaver før han har badet sitt legeme i vann.

7 Når solen er gått ned, er han ren, og derefter kan han ete av de hellige gaver; for det er hans mat.

8 Det som er selvdødt eller sønderrevet, skal han ikke ete, for da blir han uren; jeg er Herren.

9 De skal ta vare på det jeg vil ha varetatt, forat de ikke skal bære synd for noget sådant og fordi de vanhelliger det hellige; jeg er Herren, som helliger dem.

10 Ingen fremmed* skal ete det hellige; en som har sitt tilhold hos presten eller er dagarbeider hos ham, må ikke ete det hellige. / {* d.e. som ikke hører til en presteslekt.}

11 Men når en prest kjøper en træl for sine penger, da kan trælen ete av det, likeså den som er født i hans hus; de kan ete av hans mat.

12 Når en prests datter blir en fremmed manns hustru, skal hun ikke ete av de hellige offergaver;

13 men blir hun enke, eller er hun skilt fra sin mann, og hun ingen barn har, og hun vender tilbake til sin fars hus og bor hos ham likesom i sin ungdom, da kan hun ete av sin fars mat; men ingen fremmed skal ete av den.

14 Når nogen eter noget hellig og ikke vet om det, skal han godtgjøre presten det hellige og legge femtedelen til.

15 Prestene skal ikke vanhellige de hellige gaver som Israels barn ofrer til Herren,

16 og således føre over dem misgjerning og skyld, når de eter deres hellige gaver; for jeg er Herren, som helliger dem.

17 Og Herren talte til Moses og sa:

18 Tal til Aron og hans sønner og til alle Israels barn og si til dem: Når nogen av Israels hus eller av de fremmede i Israel vil ofre sitt offer, enten det er et lovet offer eller et frivillig offer de vil ofre til Herren som brennoffer,

19 da skal I gjøre det således at Herren kan ha velbehag i eder: Det skal være en han uten lyte av storfeet, av fårene eller av gjetene.

20 Noget som det er lyte på, må I ikke ofre; for da har Herren ikke velbehag i eder.

21 Og når nogen vil ofre Herren et takkoffer av storfeet eller av småfeet, enten for å opfylle et løfte eller for å gi et frivillig offer, da skal det være uten lyte, forat Herren kan ha velbehag i det; der skal aldeles ikke være noget lyte på det.

22 Dyr som er blinde eller benbrutt eller lemlestet, eller som har verkesår eller skabb eller annet utslett, skal I ikke ofre til Herren, og I skal ikke legge ildoffer av dem på alteret for Herren.

23 Et stykke storfe eller småfe som har et lem som er for stort eller for lite, kan du ofre som frivillig offer, men som lovet offer har Herren ikke velbehag i det.

24 Et dyr som er gildet ved å trykkes eller knuses eller rives eller skjæres, skal I ikke bære frem for Herren; sådant* skal I ikke gjøre i eders land. / {* d.e. gilde noget dyr.}

25 Heller ikke av en utlendings hånd skal I motta og ofre sådanne dyr som matoffer til eders Gud; for de er utskjemt, det er lyte på dem; med dem vinner I ikke Herrens velbehag.

26 Og Herren talte til Moses og sa:

27 Når en kalv eller et lam eller et kje fødes, da skal de bli Syv dager hos moren; men fra den åttende dag av er de velbehagelige for Herren som ildoffer for ham.

28 I skal ikke slakte et stykke storfe eller småfe på samme dag som dets unge.

29 Når I ofrer Herren et lovprisnings-offer, skal I gjøre det således at Herren kan ha velbehag i eder.

30 Det skal etes samme dag, I skal ikke levne noget av det til om morgenen; jeg er Herren.

31 I skal ta vare på mine bud og holde dem; jeg er Herren.

32 I skal ikke vanhellige mitt hellige navn, for jeg vil være helliget blandt Israels barn; jeg er Herren, som helliger eder,

33 som førte eder ut av Egyptens land for å være eders Gud; jeg er Herren.

   

Ze Swedenborgových děl

 

True Christianity # 707

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 853  
  

707. The Lord's words make it very clear that bread means the same thing as flesh: "Jesus took the bread, broke it and gave it [to the disciples] and said, 'This is my body'" (Matthew 26:[26]; Mark 14:[22]; Luke 22:[19]). Also, "the bread that I will give is my flesh, which I am giving for the life of the world" (John 6:51). The Lord also says that he is "the bread of life. Anyone who eats this bread will live forever" (John 6:48, 51, 58).

The same "bread" is also what is meant by the sacrificial animals, which are called bread in the following passages:

The priest will burn them on the altar as the bread of an offering made by fire to Jehovah. (Leviticus 3:11, 16)

The sons of Aaron will be holy before their God. They are not to profane the name of their God, because they make offerings by fire to Jehovah as the bread of their God. You will consecrate him, because he offers the bread of your God. A man of the seed of Aaron in whom there is any defect is not to come forward and offer the bread of his God. (Leviticus 21:6, 8, 17, 21)

Command the children of Israel and say to them, "You are to observe my offering, my bread for the offerings made by fire that exude an aroma of rest. You are to offer them to me at the appointed time. " (Numbers 28:2)

One who has touched something unclean is not to eat of the consecrated offerings; he is to wash his flesh in water. Afterward he may eat of the consecrated offerings, because that is his bread. (Leviticus 22:6-7)

The food to eat from the consecrated offerings was the flesh of the sacrificial animals, which is here also called bread. See also Malachi 1:7.

[2] The food offerings that were part of certain sacrifices were likewise made of grain, and were therefore a kind of bread; they, too, have the same meaning (Leviticus 2:1-11; 6:14-21; 7:9-13; and elsewhere). So does the bread that was on a table inside the tabernacle; it was called the showbread or the bread set before Jehovah (see Exodus 25:30; 40:23; Leviticus 24:5-9).

As the following quotations make clear, bread in the Word means heavenly bread, not physical bread.

Humankind does not live by bread alone; humankind lives by everything that comes from the mouth of Jehovah. (Deuteronomy 8:3)

I will strike the earth with hunger - not hunger for bread or thirst for water but for hearing the words of Jehovah. (Amos 8:11)

Furthermore the term "bread" is used to mean food of every kind (see Leviticus 24:5-9; Exodus 25:30; 40:23; Numbers 4:7; 1 Kings 7:48). And in fact the word "food" itself means spiritual food, as the Lord's words make clear in the following passage:

Work for food - not for the food that perishes but for the food that lasts to eternal life, which the Son of Humankind will give you. (John 6:27)

  
/ 853  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.