Bible

 

Klagesangene 3

Studie

   

1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.

2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.

3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.

4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.

5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.

6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.

7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.

8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.

9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.

10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.

11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.

12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.

13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.

14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.

15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.

16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.

17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,

18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.

19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!

20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.

21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:

22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.

23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.

24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.

25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.

26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.

27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,

28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}

29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -

30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.

31 For Herren forkaster ikke til evig tid,

32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;

33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.

34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,

35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn

36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?

37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?

38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?

39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!

40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!

41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!

42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.

43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.

44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.

45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.

46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.

47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.

48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.

49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,

50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.

51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.

52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.

53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.

54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.

55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.

56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!

57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!

58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.

59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!

60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.

61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,

62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.

63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.

64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.

65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.

66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 8286

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

8286. 'And with the wind of Your nostrils the waters were heaped up' means falsities gathered together through heaven's presence. This is clear from the meaning of 'the wind of Your nostrils' as heaven, dealt with below; from the meaning of 'being heaped up' as being gathered into one; and from the meaning of 'the waters' as falsities, dealt with in 7307, 8137, 8138. Damnation and being cast into hell involves having all the falsities arising from evil gathered together, and then being hemmed in by them, see 8146, 8210, 8232; and this happens as a result simply of the Lord's presence, 8265. The reason why 'the wind of Jehovah's, or the Lord's, nostrils' means heaven is that the expression is used to denote the breath of life, that is, God's life; and since God's life constitutes heaven's life, heaven is meant by 'the wind of Jehovah's nostrils'. This also explains why the same word in the original language means both wind and spirit.

[2] The fact that Jehovah's wind or His breath means heaven's life, and the life of a person in heaven, that is, of one who has been regenerated, is clear in David,

By the Word of Jehovah were the heavens made, and all their host by the spirit (wind) of His mouth. Psalms 33:6.

In the same author,

You gather up their spirit, they breathe their last and fall back into their dust. You send forth Your spirit (wind), they are created. Psalms 104:29-30.

In Ezekiel,

Jehovah said to me, Will these bones live? Then He said, Prophesy over the spirit, prophesy, O son of man, and say to the wind, Thus said the Lord Jehovih, Come from the four winds, O spirit, and breathe into these killed, that they may live. And the spirit came into them, and they lived again. Ezekiel 37:3, 9-10.

In John,

I saw four angels standing over the four corners of the earth, holding back the four winds of the earth, in order that the wind should not blow onto the earth, nor onto the sea, nor onto any tree. Revelation 7:1.

Here 'the wind' stands for heaven's life, which is God's life, as also in Job,

The spirit of God has made me, and the breath of Shaddai 1 has given me life. Job 33:4.

[3] Since 'wind' meant life the Lord also says, in His teaching about a person's regeneration,

The spirit (or wind) blows where it wishes, and you hear the sound of it, but you do not know where it comes from or goes away to; so it is with everyone who has been born from the spirit. John 3:8.

And since life from God was meant by 'Jehovah's wind' or 'His breath' it therefore says of Jehovah, when Adam's new life is the subject, that

He breathed into his nostrils the breath of life; and man became a living soul. Genesis 2:7.

The word 'nostrils' is used because a person breathes by means of them and by means of breathing has life, as in Isaiah,

Turn yourselves away from the person in whose nostrils there is breath. 2 Isaiah 2:22.

In Jeremiah,

The Breath 3 Lamentations 4:20Job 27:3.

[4] Since therefore 'the wind of Jehovah's nostrils' means life which comes from the Lord, and so in the universal sense means heaven, and since through the Lord's presence - or through the presence of heaven, where the Lord is - evils and falsities are cast into hell, 8265, so also is the accomplishment of this meant by 'the wind of Jehovah's nostrils', as in David,

The channels of the sea were seen, the foundations of the world were revealed, because of Jehovah's rebuke, at the blast of breath from His nostrils. 4 Psalms 18:8, 15; 2 Samuel 22:16. 5

In Isaiah,

The breath of Jehovah like a stream 6 of brimstone sets it alight. Isaiah 30:33.

In the same prophet,

Indeed they are not planted, indeed they are not sown, indeed their trunk does not take root in the earth, and also He breathes onto them and they wither, so that the whirlwind may bear them away like stubble. Isaiah 40:24Psalms 147:1718

In addition this explains why 'the nose', when used in reference to Jehovah or the Lord, also means wrath, and so the punishment, vastation, and damnation suffered by those ruled by evils and falsities, as in Numbers 25:4; Deuteronomy 7:4; Judges 2:14; Isaiah 9:12; Jeremiah 4:8Hosea 14:4; Psalms 6:1; 86:15; 103:8; 145:8; and very many other times elsewhere. It explains too why 'breathing with the nostrils' or 'breathing out' means being angry, Deuteronomy 4:21; Isaiah 12:1; Psalms 2:12; 6:1; 60:1; 79:5; 85:5.

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.