¹ Hvor Herren i sin vrede har innhyllet Sions datter i mørke skyer! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden, og han har ikke kommet i hu sine føtters skammel* på sin vredes dag. / {* 1K 28, 2. SLM 132, 7.}

² Herren har uten skånsel tilintetgjort alle Jakobs boliger, han har i sin vrede brutt ned Judas datters festninger, kastet dem til jorden; han har vanhelliget riket og dets fyrster.

³ Han har i brennende vrede avhugget hvert horn i Israel, dradd sin høire hånd tilbake for fiendens åsyn* og satt Jakob i brand lik en ildslue som fortærer rundt omkring. / {* d.e. latt fienden uhindret trenge frem.}

⁴ Han har spent sin bue som en fiende, stilt sig med sin høire hånd som en motstander og drept alt som var en lyst for vårt øie; i Sions datters telt har han utøst sin vrede som ild.

⁵ Herren er blitt som en fiende, han har tilintetgjort Israel, tilintetgjort alle dets palasser, ødelagt dets festninger og hopet sorg på sorg over Judas datter.

⁶ Han har med vold revet ned sitt gjerde som gjerdet om en have, han har ødelagt sitt forsamlingssted; Herren har latt høitid og sabbat bli glemt i Sion, og i sin vrede og harme forskutt konge og prest.

⁷ Herren har forkastet sitt alter, forsmådd sin helligdom; han har overgitt dets* palassers murer i fiendens vold; de** lot sin røst høre i Herrens hus som på en høitidsdag. / {* Jerusalems.} / {** fiendene. SLM 74, 4.}

⁸ Herren tenkte på å ødelegge Sions datters mur, han strakte ut målesnoren, han drog ikke sin hånd tilbake fra herjing, og han lot voller og murer sørge; forfalne ligger de der alle.

⁹ Dets porter er sunket i jorden, han har ødelagt og sprengt dets bommer; dets konge og dets høvdinger bor blandt hedningene, så der ikke er nogen lov; heller ikke har dets profeter fått noget syn fra Herren.

¹⁰ Sions datters eldste sitter tause på jorden; de har strødd støv på sitt hode, omgjordet sig med sekk; Jerusalems jomfruer har senket sitt hode til jorden.

¹¹ Mine øine er borttæret av tårer, det gjærer i mitt indre, min lever er utøst til jorden, fordi mitt folks datter er ødelagt, fordi de små barn og de diende vansmektet på byens gater;

¹² de ropte til sine mødre: Hvor er korn og vin? - da de vansmektet på byens gater lik sårede, da de opgav ånden ved sine mødres barm.

¹³ Hvad skal jeg vidne for dig, hvad skal jeg ligne dig med, du Jerusalems datter? Hvad skal jeg stille ved siden av dig, så jeg kunde trøste dig, du jomfru, Sions datter? For stor som havet er din skade; hvem kan læge dig?

¹⁴ Dine profeter har skuet for dig tomme og dårlige ting; de åpenbarte ikke din misgjerning for å avvende ditt fangenskap, men de forkynte dig tomme og villedende spådommer.

¹⁵ De slår hendene sammen over dig alle de som går forbi på veien; de spotter og ryster på hodet over Jerusalems datter: Er dette den stad de kalte skjønnhetens krone, all jordens glede?

¹⁶ Alle dine fiender spiler op sin munn mot dig, de spotter og skjærer tenner, de sier: Vi har ødelagt den; ja, dette er den dag vi har ventet på; vi har oplevd den, vi har sett den.

¹⁷ Herren har gjort det han hadde tenkt, han har fullbyrdet sitt ord som han hadde forkynt alt i fordums dager, han har brutt ned uten skånsel; og han lot fienden glede sig over dig, han lot dine motstandere bære sine horn høit.

¹⁸ Deres hjerte roper til Herren. - Du Sions datters mur! La tårer rinne som bekker dag og natt, unn dig ikke nogen hvile, la ikke ditt øie ha ro!

¹⁹ Stå op, rop høit om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som vansmekter av hunger på alle gatehjørner!

²⁰ Se, Herre, Se! Hvem har du gjort således med? Skal kvinner ete sin livsfrukt, de spede barn som bæres på armen? Skal prest og profet slås ihjel i Herrens helligdom?

²¹ Ung og gammel ligger på jorden i gatene, mine jomfruer og mine unge menn er falt for sverdet; du slo ihjel på din vredes dag, du slaktet uten skånsel.

²² Som på en høitidsdag kalte du redsler over mig fra alle kanter, og det var ikke på Herrens vredes dag nogen som slapp unda eller blev reddet; dem som jeg hadde båret på armen og opfostret, dem ødela min fiende.

¹ Bless Yahweh, my soul. Yahweh, my God, you are very great. You are clothed with honor and majesty.

² He covers himself with light as with a garment. He stretches out the heavens like a curtain.

³ He lays the beams of his rooms in the waters. He makes the clouds his chariot. He walks on the wings of the wind.

⁴ He makes his messengers winds; his servants flames of fire.

⁵ He laid the foundations of the earth, that it should not be moved forever.

⁶ You covered it with the deep as with a cloak. The waters stood above the mountains.

⁷ At your rebuke they fled. At the voice of your thunder they hurried away.

⁸ The mountains rose, the valleys sank down, to the place which you had assigned to them.

⁹ You have set a boundary that they may not pass over; that they don't turn again to cover the earth.

¹⁰ He sends forth springs into the valleys. They run among the mountains.

¹¹ They give drink to every animal of the field. The wild donkeys quench their thirst.

¹² The birds of the sky nest by them. They sing among the branches.

¹³ He waters the mountains from his rooms. The earth is filled with the fruit of your works.

¹⁴ He causes the grass to grow for the livestock, and plants for man to cultivate, that he may bring forth food out of the earth:

¹⁵ wine that makes glad the heart of man, oil to make his face to shine, and bread that strengthens man's heart.

¹⁶ Yahweh's trees are well watered, the cedars of Lebanon, which he has planted;

¹⁷ where the birds make their nests. The stork makes its home in the fir trees.

¹⁸ The high mountains are for the wild goats. The rocks are a refuge for the rock badgers.

¹⁹ He appointed the moon for seasons. The sun knows when to set.

²⁰ You make darkness, and it is night, in which all the animals of the forest prowl.

²¹ The young lions roar after their prey, and seek their food from God.

²² The sun rises, and they steal away, and lay down in their dens.

²³ Man goes forth to his work, to his labor until the evening.

²⁴ Yahweh, how many are your works! In wisdom have you made them all. The earth is full of your riches.

²⁵ There is the sea, great and wide, in which are innumerable living things, both small and large animals.

²⁶ There the ships go, and leviathan, whom you formed to play there.

²⁷ These all wait for you, that you may give them their food in due season.

²⁸ You give to them; they gather. You open your hand; they are satisfied with good.

²⁹ You hide your face: they are troubled; you take away their breath: they die, and return to the dust.

³⁰ You send forth your Spirit: they are created. You renew the face of the ground.

³¹ Let the glory of Yahweh endure forever. Let Yahweh rejoice in his works.

³² He looks at the earth, and it trembles. He touches the mountains, and they smoke.

³³ I will sing to Yahweh as long as I live. I will sing praise to my God while I have any being.

³⁴ Let your meditation be sweet to him. I will rejoice in Yahweh.

³⁵ Let sinners be consumed out of the earth. Let the wicked be no more. Bless Yahweh, my soul. Praise Yah!