Bible

 

1 Mosebok 8

Studie

   

1 Da kom Gud Noah i hu og alle de ville dyr og alt feet som var med ham i arken; og Gud lot en vind fare over jorden, og vannet falt.

2 Og det store dyps kilder og himmelens sluser lukkedes, og regnet fra himmelen stanset.

3 Og vannet vek efterhånden tilbake fra jorden, og vannet begynte å ta av, da hundre og femti dager var gått.

4 Og i den syvende måned, på den syttende dag i måneden, blev arken stående på Ararat-fjellene.

5 Og vannet tok mere og mere av inntil den tiende måned; i den tiende måned, på den første dag i måneden, kom fjelltoppene til syne.

6 Og da firti dager var gått, åpnet Noah vinduet på arken som han hadde gjort,

7 og sendte ut en ravn; den fløi frem og tilbake, inntil vannet var tørket bort av jorden.

8 Så sendte han en due ut fra sig for å se om vannet var sunket bort fra jordens overflate.

9 Men duen fant ikke noget hvilested for sin fot, og den kom tilbake til ham i arken, for det stod vann over hele jorden. Da rakte han ut sin hånd og tok den inn til sig i arken.

10 Så bidde han ennu syv dager til og sendte så atter duen ut av arken.

11 Og duen kom til ham ved aftenstid, og se, den hadde et friskt oljeblad i nebbet; da skjønte Noah at vannet var sunket bort fra jorden.

12 Men han bidde ennu syv dager til; så sendte han duen ut, og da kom den ikke tilbake til ham mere.

13 I det seks hundre og første år, i den første måned, på den første dag i måneden, var vannet tørket bort fra jorden. Da tok Noah taket av arken; og han så ut, og se, jorden var tørr.

14 Og i den annen måned, på den syv og tyvende dag i måneden, var jorden aldeles tørr.

15 Da talte Gud til Noah og sa:

16 Gå ut av arken, du og din hustru og dine sønner og dine sønners hustruer med dig.

17 Alle de dyr som er hos dig, alt kjød, både fuglene og feet og alt krypet som rører sig på jorden, skal du føre ut med dig, og de skal vrimle på jorden og være fruktbare og bli mange på jorden.

18 Så gikk han ut, og hans sønner og hans hustru og hans sønners hustruer med ham.

19 Alle dyrene, alt krypet og alle fuglene, alt som rører sig på jorden, gikk ut av arken, hvert efter sitt slag.

20 Og Noah bygget Herren et alter, og han tok av alle de rene dyr og av alle de rene fugler og ofret brennoffer på alteret.

21 Og Herren kjente den velbehagelige duft. Og Herren sa i sitt hjerte: Jeg vil aldri mere forbanne jorden for menneskets skyld; for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av; og jeg vil aldri mere drepe alt levende, som jeg nu har gjort.

22 Herefter skal, så lenge jorden står, sæd og høst, og frost og hete, og sommer og vinter, og dag og natt aldri høre op.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 865

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

865. And he sent forth a raven, and it went forth, going and returning. That by this is signified that falsities still made disturbance, is evident from the signification of a raven and of “going forth, going and returning” concerning which more will be said hereafter. In this passage is described the second state of the man who is to be regenerated, after temptation, when the truths of faith, like the first dawning of light, begin to appear. Such is the nature of this state that falsities are continually making disturbance, so that it resembles the morning twilight, while somewhat of the obscurity of night still remains, as is here signified by a “raven.” Falsities with the spiritual man, especially before his regeneration, are like the dense spots of a cloud. The reason is that he can know nothing of the truth of faith except from what is revealed in the Word, where all things are stated in a general way; and generals are but as the spots of a cloud, for every general comprehends in it thousands and thousands of particulars, and each particular thousands and thousands of singulars, all generals being illustrated by the singulars of the particulars. These have never been so revealed to man, because they are both indescribable and inconceivable, and so can neither be acknowledged nor believed in; for they are contrary to the fallacies of the senses in which man is, and which he does not easily permit to be destroyed.

[2] It is altogether otherwise with the celestial man, who possesses perception from the Lord; for in him particulars and singulars of particulars can be insinuated. For example: that true marriage is that of one man with one wife; and that such marriage is representative of the heavenly marriage, and therefore heavenly happiness can be in it, but never in a marriage of one man with a plurality of wives. The spiritual man, who knows this from the Word of the Lord, acquiesces in it, and hence admits as a matter of conscience that marriage with more wives than one is a sin; but he knows no more. The celestial man however perceives thousands of things which confirm this general, so that marriage with more wives than one excites his abhorrence. As the spiritual man knows generals only, and has his conscience formed from these, and as the generals of the Word have been accommodated to the fallacies of the senses, it is evident that innumerable falsities, which cannot be dispersed, will adjoin and insinuate themselves into them. These falsities are here signified by “the raven which went forth, going and returning.”

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.