Bible

 

1 Mosebok 29

Studie

   

1 Så gav Jakob sig atter på veien og drog til Østens barns land.

2 Og da han så sig omkring, fikk han se en brønn på marken, og ved den lå det tre flokker småfe. for av denne brønn vannet de feet; men stenen som lå over brønnens åpning, var stor.

3 Der samlet alle feflokkene sig, og gjæterne veltet stenen fra brønnens åpning og vannet småfeet, og så la de stenen tilbake på sitt sted, over brønnens åpning.

4 Jakob spurte dem: Mine brødre, hvor er I fra? De svarte: Vi er fra Karan.

5 Så spurte han dem: Kjenner I Laban, sønn til Nakor? De svarte: Ja, vi kjenner ham.

6 Da spurte han dem: Står det vel til med ham? De svarte: Ja, det gjør det, og se, der kommer hans datter akel med småfeet.

7 Da sa han: Det er jo ennu høi dag, det er ennu ikke tid til å samle buskapen; vann småfeet og gå avsted igjen og gjæt!

8 Men de sa: Det kan vi ikke før alle feflokkene er samlet, og stenen blir veltet fra brønnens åpning; da vanner vi småfeet.

9 Mens han ennu talte med dem, kom akel med sin fars småfe; for det var hun som gjætte.

10 Og da Jakobakel, sin morbror Labans datter, og så småfeet som hørte hans morbror til, gikk han frem og veltet stenen fra brønnens åpning og vannet sin morbror Labans småfe.

11 Og Jakob kysset akel og brast i gråt.

12 Og Jakob fortalte akel at han var hennes fars frende, og at han var sønn til ebekka; da sprang hun avsted og fortalte det til sin far.

13 Da nu Laban fikk høre om Jakob, sin søstersønn, løp han ham i møte og omfavnet ham og kysset ham og førte ham inn i sitt hus; og han fortalte Laban alt det som hadde hendt.

14 Da sa Laban til ham: Sannelig, vi er av samme kjød og blod. Og han blev hos ham en måneds tid.

15 sa Laban til Jakob: Skulde du tjene mig for intet, fordi om du er min frende? Si mig hvad du vil ha i lønn!

16 Nu hadde Laban to døtre, den eldste hette Lea, og den yngste hette akel.

17 Lea hadde matte øine; men akel var vakker av skapning og vakker å se til.

18 Og Jakob hadde akel kjær; derfor sa han: Jeg vil tjene dig syv år for akel, din yngste datter.

19 Laban svarte: Det er bedre at jeg gir henne til dig, enn at jeg gir henne til en annen mann; bli hos mig!

20 Så tjente Jakob i syv år for akel; og disse år syntes han var nogen få dager, fordi han hadde henne kjær.

21 Derefter sa Jakob til Laban: La mig nu få min hustru, for min tid er ute, og jeg vil gå inn til henne.

22 Da samlet Laban alle menn der på stedet og gjorde et gjestebud.

23 Og om aftenen tok han sin datter Lea og førte henne inn til ham, og han gikk inn til henne.

24 Og Laban gav sin trælkvinne Silpa til sin datter Lea som trælkvinne.

25 Men om morgenen - se, da var det Lea. Da sa han til Laban: Hvad er det du har gjort mot mig? Var det ikke for akel jeg tjente hos dig? Hvorfor har du sveket mig?

26 Laban svarte: Det er ikke skikk her hos oss å gi den yngste bort før den eldste.

27 La nu Leas bryllups-uke gå til ende, så vil vi også gi dig den andre, hvis du vil tjene hos mig i syv år til.

28 Og Jakob gjorde så, og han lot bryllups-uken gå til ende. Da gav han ham sin datter akel til hustru.

29 Og Laban gav sin trælkvinne Bilha til sin datter akel som trælkvinne.

30 Så gikk han også inn til akel, og han holdt mere av akel enn av Lea. Siden tjente han ennu syv år til hos Laban.

31 Da Herren så at Lea blev tilsidesatt, åpnet han hennes morsliv; men akel var barnløs.

32 Og Lea blev fruktsommelig og fødte en sønn, og hun kalte ham uben*; for hun sa: Herren har sett til mig i min ulykke; nu vil min mann elske mig. / {* se, en sønn!.}

33 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Herren har hørt at jeg var tilsidesatt; derfor har han gitt mig også denne sønn. Så kalte hun ham Simeon*. / {* bønnhørelse.}

34 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu må vel endelig min mann holde sig til mig, for jeg har født ham tre sønner. Derfor kalte de ham Levi*. / {* vedhengen.}

35 Og hun blev atter fruktsommelig og fødte en sønn og sa: Nu vil jeg prise Herren. Derfor kalte hun ham Juda*. Så fikk hun ikke flere barn da. / {* den for hvem Herren prises; egentlig: den priste.}

   

Ze Swedenborgových děl

 

True Christian Religion # 727

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 853  
  

727. It is well known that invitations to meals and banquets serve as a means to establish links and associations in the world. For the person who gives the invitation has in mind something contributing to his end in view, which concerns agreement and friendship. Far more then is this true of invitations which are aimed at spiritual ends. Dinners in the ancient churches were charitable ones, and it was much the same in the earliest days of the Christian church, where people strengthened one another's resolve to maintain the Lord's worship in heartfelt sincerity. The feasts of the Children of Israel on sacrifices beside the Tabernacle had no other meaning than unanimity in the worship of Jehovah. The meat that they used to eat was therefore called holy (Jeremiah 11:15; Hagg Jeremiah 2:12; and many other places), because it came from a sacrifice. What then of the bread and wine, and the Passover meat at the Lord's Supper, who offered Himself as a sacrifice for the sins of the whole world?

[2] In addition, the link established with the Lord through the Holy Supper can be illustrated by the link between families descended from one ancestor. From him are descended blood relations, and in series kinsfolk and relatives. They all derive something from the founder of the line, but it is not so much flesh and blood. It is rather the soul and similar inclinations which they derive from flesh and blood that forms the link. The link is also generally apparent in their faces and their behaviour, so that they are called one flesh (as in Genesis 29:14; 37:27; 2 Samuel 5:1; 19:12-13, and elsewhere).

[3] It is much the same with linking with the Lord, who is the Father of all the faithful and blessed. Linking with Him takes place by means of love and faith, which together are called one flesh. This is why He said that 'if someone eats my flesh and drinks my blood, he remains in me and I in him' (John 6:56). Anyone can see that it is not bread and wine that do this, but the good of love, which is meant by bread, and the truth of faith, which is meant by wine. These are peculiar to the Lord, proceed from and are conferred by Him alone. Every link is forged by love, and love is not love if there is no trust. Those who believe that bread is flesh and wine is blood, being unable to lift their thoughts above this level, may cling to that belief; but in such a way as to believe that it is something very holy which makes a link with the Lord, which is being assigned for a person to make as if his own, although it constantly remains the Lord's.

  
/ 853  
  

Thanks to the Swedenborg Society for the permission to use this translation.