Bible

 

1 Mosebok 18

Studie

   

1 Og Herren åpenbarte sig for ham i Mamres terebinte-lund, mens han satt i døren til sitt telt midt på heteste dagen.

2 Da han så op, fikk han se tre menn som stod foran ham; og da han blev dem var, løp han dem i møte fra teltdøren og bøide sig til jorden

3 og sa: Herre! Dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå ikke din tjener forbi!

4 La oss få hente litt vann, så I kan få tvette eders føtter, og hvil eder under treet!

5 Og la mig hente et stykke brød, så I kan vederkvege eder før I drar videre - siden I nu har lagt veien om eders tjener. De sa: Ja, gjør som du sier!

6 Da skyndte Abraham sig inn i teltet til Sara og sa: Skynd dig og ta tre mål fint mel; elt det og bak kaker!

7 Og selv sprang Abraham bort til buskapen og hentet en fin og god kalv; den gav han til drengen, og han skyndte sig å lage den til.

8 Så tok han rømme og søt melk og kalven som han hadde latt drengen lage til, og satte det for dem; og han stod hos dem under treet mens de åt.

9 Da sa de til ham: Hvor er Sara, din hustru? Han svarte: Hun er der inne i teltet.

10 Da sa han*: Jeg vil komme igjen til dig på denne tid næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, for den var bak ham. / {* Herren 1MO 18 13.}

11 Men Abraham og Sara var gamle og langt ute i årene; Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis.

12 Derfor lo Sara ved sig selv og sa: Skulde jeg, nu jeg er blitt gammel, ha attrå, og min mann er også gammel.

13 Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og tenker: Skal jeg da virkelig få barn, nu jeg er blitt gammel?

14 Skulde nogen ting være umulig for Herren? På denne tid næste år vil jeg komme til dig igjen, og da skal Sara ha en sønn.

15 Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke. For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo.

16 Så stod mennene op for å gå derfra, og de tok veien bortimot Sodoma; og Abraham gikk med dem for å følge dem på veien.

17 Da sa Herren: Skulde jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre?

18 Abraham skal jo bli et stort og tallrikt folk, og alle jordens folk skal velsignes i ham;

19 for jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus efter sig at de skal holde sig efter Herrens vei og gjøre rett og rettferdighet, så Herren kan la Abraham få det som han har lovt ham.

20 Og Herren sa: opet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig meget svær.

21 Jeg vil stige ned og se om de i alt har båret sig slik at som det lyder det rop som er nådd op til mig, og hvis ikke, så vil jeg vite det.

22 Så vendte mennene sig derfra og gikk til Sodoma, men Abraham blev stående for Herrens åsyn.

23 Og Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rykke den rettferdige bort sammen med den ugudelige?

24 Kanskje det er femti rettferdige i byen; vil du da rykke dem bort og ikke spare byen for de femti rettferdiges skyld som kunde være der?

25 Det være langt fra dig å gjøre slikt og slå ihjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme vis som den ugudelige! Det være langt fra dig! Den som dømmer hele jorden, skulde ikke han gjøre rett?

26 Da sa Herren: Dersom jeg i byen Sodoma finner femti rettferdige, da vil jeg spare hele byen for deres skyld.

27 Men Abraham tok atter til orde og sa: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske;

28 kanskje det fattes fem i de femti rettferdige, vil du da ødelegge hele byen for disse fems skyld? Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner fem og firti der.

29 Men han blev ennu ved å tale til ham og sa: Kanskje det finnes firti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de firtis skyld.

30 Men han sa: Herre, bli ikke vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det dersom jeg finner tretti der.

31 Da sa han: Se, jeg har dristet mig til å tale til Herren; kanskje det finnes tyve. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tyves skyld.

32 Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: Jeg skal ikke ødelegge den - for de tis skyld.

33 Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham; og Abraham vendte tilbake til det sted hvor han bodde.

   

Ze Swedenborgových děl

 

Arcana Coelestia # 2159

Prostudujte si tuto pasáž

  
/ 10837  
  

2159. That the “servant” denotes the human that appertained to the Lord, before it was made Divine, may be seen from many passages in the Prophets. The reason is-as already shown several times-that until He had put it off and made it Divine the human that appertained to the Lord was merely a servant. The human that appertained to Him was from the mother, thus was infirm, having with it from the mother an hereditary which by means of the combats of temptations He overcame and utterly expelled, insomuch that nothing was left of that which was infirm and hereditary from the mother, nay, at last there remained not anything whatever from the mother. Thus He entirely put off all that was from the mother, and therefore was no longer her son, as also He himself says in Mark:

They said unto Him, Behold Thy mother and Thy brethren without seek for Thee: and He answered them, saying, Who is My mother, or My brethren? And looking round on them that sat about Him, He said, Behold My mother and My brethren; for whosoever shall do the will of God, the same is My brother, and My sister, and My mother (Mark 3:32-35; Matthew 12:46-49; Luke 8:20-21).

[2] And when He had put off this human, He put on the Divine Human, from which He called Himself the “Son of man,” as we find many times in the Word of the New Testament; and also the “Son of God;” and by the “Son of man” He meant the truth itself, and by the “Son of God” the good itself, which belonged to His Human Essence when this was made Divine. The former state was that of the Lord’s humiliation, but the latter that of His glorification (treated of before, n. 1999).

[3] In the former state, namely, that of humiliation, when as yet He had appertaining to Him an infirm human, He adored Jehovah as one other than Himself, and indeed like a servant; for relatively to the Divine the human is nothing else, on which account in the Word the term “servant” is predicated of that human, as in Isaiah:

I will defend this city to save it, for Mine own sake, and for My servant David’s sake (Isaiah 37:35),

where the Assyrians are treated of, in whose camp a hundred and eighty-five thousand were smitten by an angel. “David” denotes the Lord, who, as He was to come, in respect to the human is called a “servant.” (That in the Word “David” denotes the Lord, may be seen above, n. 1888.)

[4] In the same Prophet:

Behold My servant upon whom I will lean; My chosen, My soul is well pleased. I have put My spirit upon him; he shall bring forth judgment unto the nations (Isaiah 42:1),

manifestly concerning the Lord, of whom, when He was in the human, the terms “servant” and “chosen” are predicated.

Again:

Who is blind but My servant? and deaf, as the angel I will send? who is blind as the perfect one, and blind as the servant of Jehovah? (Isaiah 42:19),

where also the Lord is spoken of; and of whom in like manner the terms “servant” and “angel” are predicated when He was in the human.

[5] Again:

Ye are My witnesses, saith Jehovah, and My servant whom I have chosen; that ye may know and believe Me, and understand that I am He (Isaiah 43:10).

Again:

Said Jehovah, My Former from the womb to be His servant; to bring Jacob again unto Him, and that Israel be gathered unto Him; and He said, Thou art a slight thing that thou shouldest be My servant, to set up the tribes of Jacob; I have given thee for a light of the nations to be My salvation unto the extremity of the earth (Isaiah 49:5-6),

where also the Lord and His human are manifestly treated of before He was made the “light of the nations,” and “salvation unto the extremity of the earth.” Again:

Who is among you that feareth Jehovah, that heareth the voice of His servant, who walketh in darkness, and hath no brightness? let him trust in the name of Jehovah, and lean upon His God (Isaiah 50:10).

“Servant” here also denotes the human that appertained to the Lord; and that He was in this human and taught the way of truth, is the “voice of the servant of Jehovah.”

[6] Again:

Jehovah goeth before you, and the God of Israel gathereth you. Behold, My servant shall act prudently, he shall be lifted up, and shall be exalted, and shall be raised up exceedingly (Isaiah 52:12-13).

It is evident that “servant” is here predicated of the Lord when He was in the human; for it is said of Him that He “shall be lifted up, exalted, and raised up.” Again:

He hath no form and no honor; we saw him, but there was no appearance; He was despised, a man of sorrows, acquainted with disease. Jehovah willed to bruise him; He made him infirm; if he shall make his soul guilt, he shall see seed, he shall prolong days, and the will of Jehovah shall prosper by his hand; he shall see of the labor of his soul, he shall be satisfied; by his knowledge shall My righteous servant justify many; and he himself hath carried their iniquities (Isa;. 53:2-3, 10-11).

Here, as in the whole of this chapter, the Lord’s state of humiliation is openly treated of; and it is also said that He was then in an infirm human, namely, that He was a “man of sorrows, acquainted with disease, infirm, was in the labor of His soul,” besides a number of other statements, in which state He is called “servant.”

  
/ 10837  
  

Thanks to the Swedenborg Foundation for the permission to use this translation.